Fra papirutgaven

Kjønn og religion splitter Europa

Synet på kjønn og religion varierer sterkt i Europa. Problemene oppstår når prinsippet om den enkeltes individuelle religionsfrihet utvides til å bli en kollektiv frihet for religionen til å undertrykke individet.

Synet på kjønn og religion varierer sterkt i Europa. Problemene oppstår når prinsippet om den enkeltes individuelle religionsfrihet utvides til å bli en kollektiv frihet for religionen til å undertrykke individet.
 
De siste utvidelsene av Den europeiske union (EU) har styrket den katolske og de ortodokse kirkenes innflytelse på europeisk politikk, og på en helt ny måte politisert problemstillinger knyttet til spørsmål som kvinners rettigheter, stamcelleforskning, homoseksualitet og HIV/Aids i Europa. Det samme har diskusjonene rundt etableringen av et nytt traktatgrunnlag for EU og den katolske kirkes krav om å basere den fremtidige unionstraktaten på kristne fremfor humanistiske verdier i europeisk idéhistorie. Religion er igjen blitt politikk i Europa. Denne gangen på overstatlig nivå i Den europeiske union. Hva er bakgrunnen for denne utviklingen? Hvor står forholdet mellom religion og politikk i dag med hensyn til kvinners rettigheter spesielt? Hvilke utfordringer står EU overfor i møtet med nasjonalstatlige og overstatlige religiøse regimer og doktriner som bryter med prinsippet om kvinners rettigheter?
 
Religion og rettigheter
Etter at EU ble utvidet med ti nye medlemsland i januar 2004, og stats- og regjeringssjefene i Det europeiske råd senere på året ble enige om å gi Unionen et nytt traktatgrunnlag uten henvisning til kristendommen eller andre religioner, spurte Agustín José Menéndez (2005) retorisk hvorfor Europa ikke burde definere seg som kristent. Han gjorde dette etter å ha lest Un’Europa cristiana av Joseph Weiler (2003), om behovet for det motsatte — og svarte med å si at ved å holde fast på kristendommen ville også de tragiske konsekvensene av dennes imperialisme, krigerske tradisjon og manipulasjon av menneskers følelser i kirkens egen interesse, vanskeliggjøre den demokratiseringen i forhold til religion og trosfrihet som er nedfelt i EUs Charter for fundamentale rettigheter fra 2000.
 
Debatten Weiler versus Menéndez illustrerer et konfliktfylt forhold mellom religion og rettigheter i europeisk idéhistorie. Helt fra senantikken har kristendommen hatt innflytelse på de verdiene som ligger til grunn for de universelle menneskerettighetene. Den har vært med på å fremme så vel som hemme deres institusjonelle utvikling; spesielt etter den franske revolusjon og konflikten mellom kirke og stat i etableringen av de konstitusjonelle og representative demokratiene i Europa på 18- og 1900-tallet (Rokkan 1975).
 
Det var kristendommen som gjorde slutt på den formen for religionsfrihet vi kjenner fra Romerriket frem til ca. år 400. Den dominerte europeisk idéhistorie i 1300 år før opplysningstidens filosofi brakte menneskerettighetene inn i politikken. Og selv etter dette erkjente ikke den katolske kirke de universelle menneskerettighetene før i 1961, da med unntak av kvinners rettigheter til kontroll over egen fruktbarhet slik disse er nedfelt i et sett av internasjonale konvensjoner som alle de europeiske landene har skrevet under på.
 
Problemet er at parallelt med disse konvensjonene har en rekke av de europeiske landene konkordater med Den hellige stol, som i motsetning til andre religiøse samfunn er representert på statsnivå gjennom Vatikanstaten og det faktum at paven er statsoverhode for denne. Derved opptrer den katolske kirke på samme nivå som stater i henhold til folkeretten, ved at Den hellige stol er permanent observatør i De forente nasjoner (FN) og i andre internasjonale organisasjoner (Bathon 2003), og kan, som i forholdet til EU, påvirke de politiske beslutningsprosessene i saker som for eksempel etableringen av et nytt traktatgrunnlag for Unionen (Børresen 2006).
 
Konkordatene er bilaterale avtaler mellom stater og paven, som regulerer forholdet mellom kirke og stat innenfor denne statens territorium. For Richard Bennett (2007) betyr konkordatene en garanti for katolikkers religionsfrihet i de statene Vatikanstaten har avtaler med, og at kirken sikrer praktiseringen av katolske doktriner gjennom påvirkning av utdannelsessystemet, forhandlinger om lovgivning i forhold til eiendomsrett, utnevnelsen av biskoper og anerkjennelsen av kanonisk rett ved inngåelse og opphevning av ekteskap.
 
Den sivile menneskerettsorganisasjonen Concordat Watch (2007) ser imidlertid helt annerledes på betydningen av konkordater, og mener at måten disse gjennom kanonisk rett for eksempel fordømmer skilsmisse på, kan sammenlignes med sharia i islam. De er begge kontradiktoriske til de grunnleggende prinsippene i de universelle menneskerettighetene, og i følge en rapport fra et nettverk av uavhengige eksperter innen EU, er det viktig at EU som organisasjon og i forhold til sine medlemsstater, motarbeider alle former for konkordater som gjennom det de kaller en individuell samvittighetsargumentasjon forsøker å innføre kollektive religiøse doktriner som motvekt til menneskerettighetene i de europeiske samfunnene.
 
Når Den hellige stol, sammen med åtte muslimske land og USA, fremdeles ikke har skrevet under konvensjonen om diskriminering av kvinner (CEDAW) fra 1979, eller ikke har godtatt at kvinners rettigheter skal dekkes av de universelle menneskerettighetene ved FNs konferanser om dette i Kairo 1994 og Beijing 1995 (Abdullah 1996), bidrar den katolske kirke blant annet gjennom konkordatene til å skape et motsetningsforhold mellom EUs offisielle mål om likestilling mellom kvinner og menn, og gjeldende kjønnsrollemønstre med røtter i kristen tro og doktriner på overstatlig, så vel som nasjonalstatlig nivå, i dagens Europa (Børresen 2001).
 
Religiøse variasjoner
Etter utvidelsen av EU med Bulgaria og Romania i 2007 er denne konflikten blitt ytterligere forsterket ved at befolkningen i de to landene i overveiende grad er ortodokse kristne med et enda mer konservativt syn på kvinners menneskerettigheter enn det den katolske kirken forfekter (Børresen 2007). Og den aksentueres av at islam, som i likhet med kristendommen og jødedommen i all hovedsak utøver et konservativt og undertrykkende kvinnesyn når det gjelder kontroll over egen fruktbarhet, er den hurtigst voksende religiøse grupperingen i Europa i dag. Dette skjer gjennom økt immigrasjonen fra ikke-kristne områder av verden og ved at de muslimske befolkningene føder flere barn enn de tradisjonelt kristne europeerne (Windorf 2006).
 
Antallet muslimer i Europa vokste med ett hundre prosent i løpet av 1990-tallet, og ifølge BBC News (2005) er det i dag i underkant av 15 millioner som bekjenner seg til islam i Europa. Av medlemsstatene i EU er det Frankrike som har den største muslimske befolkningen med mellom fem og seks millioner, eller rundt ni prosent av det totale folketallet. Deretter kommer Tyskland med i overkant av tre millioner (3,6 prosent av befolkningen) og til slutt Storbritannia med ca. 1,6 millioner (2,8 prosent av befolkningen). De resterende fordeler seg på de øvrige landene med rundt 300  000 til en million muslimske innbyggere, som utgjør rundt tre til fem prosent av befolkningen.
 
Jocelyn Cesari (2006) påpeker imidlertid at det er store variasjoner i hvordan religionen praktiseres i forskjellige etniske og kulturelle grupperinger innen islam, ikke minst i forhold til kvinners rettigheter, familieforhold og synet på andre religioner og statlige rettsregimer overfor kvinner. Generaliseringer i forhold til kjønn og religion kan derfor være like vanskelig for islamske samfunn som for kristne.
 
Tall fra Eurobarometeret (2005) viser markante variasjoner i hvordan de europeiske befolkningene ser på sitt forhold til religion. Men det er en generell tendens til at flere europeere i dag enn tidligere sier at de ikke tror det finnes noen Gud. Nedgangen er sterkest i de protestantiske befolkningene i Danmark og Sverige, det blandede katolske, protestantiske og sekulære Nederland, og i Belgia og Frankrike, som begge har lange tradisjoner for sekulært politisk styre av religiøse institusjoner. Mens det i land hvor kirken og religiøse institusjoner tradisjonelt har stått sterkere, det vil si Hellas, Irland, Kypros og Portugal — og i Polen og Slovakia, hvor kommunismen aldri helt klarte å kontrollere kirken — ser ut til at troen på at det finnes en Gud fremdeles er levende. Det er også en generell tendens til at nye religiøse retninger vokser frem hvor det er ”some sort of spirit or life force”, som det heter i undersøkelsen. Disse står sterkest blant de protestantiske befolkningene i Danmark, Estland og Sverige, så vel som i den primært sekulære og katolske befolkningen i Den tsjekkiske republikk (Eurobarometer 2005:11).
De samme tendensene ser vi i undersøkelser fra World Values Survey (diverse år), European Value Survey (2002) og en undersøkelse utført av Growth for Knowledge i 2004. Europa opplever en nedgang i antall mennesker som går til kirke og som sier de tror på Gud. Men, som tabellen nedenfor viser, er det fremdeles mange som definerer seg selv og sin identitet i forhold til religiøs tilknytning.
 

Religiøse variasjoner i Europa (prosent av befolkningen som sier de tror det finnes en Gud)

 

 

 

KATOLSK

 

 

PROTESTANTISK

 

KATOLSK/

PROTESTANTISK

 

ORTODOKS

 

 

 

 

 

> 75

 

Malta 99,1

Polen 96,2

Irland 93,7

Kroatia 91,4

Italia 87,8

Portugal 84,0

Østerrike 82,7

Spania 78,4

Slovakia 75,9

 

 

Island 76,9

 

 

Sveits 76,4

 

 

Moldova 91,8

Romania 91,6

Hellas 83,7

Bulgaria 82,6

 

 

 

 

 

50-75

 

Litauen 69,9

Luxembourg 68,0

Belgia 65,9

Ungarn 64,9

Slovenia 62,1

Frankrike 56,1

 

 

Finland 73,8

Norge 65,1

Danmark 62,1

Storbritannia 60,6

 

 

Latvia 70,1

Nederland 58,0

 

 

Serbia og

Montenegro 72,9

Hviterussland 72,2

Ukraina 69,1

Russland 59,3

 

 

< 50

 

Den tsjekkiske

Republikk 33,1

 

 

Sverige 46,6

Estland 41,0 *

 

Tyskland 49,5

 

 

Kilde: World Values Survey (www.worldvaluessurvey.com). * 12,8 % ortodokse, i flg. CIA Fact Book.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden