DEBATT

Bekymringsverdig unyansert debatt om kjønnsbekreftende behandling

Svarene på ung.no som beskrives som en ideologisk slagside er i virkeligheten faglig forankret i WHO.

Publisert

Når dere leser at et «barn blir anbefalt å utføre plastisk kirurgi» så er det en mulig lesning. Fra et ståsted som pasient som selv har hatt kjønnsinkongruens og som har god kjennskap til dette helsefeltet vil jeg tilby en annen lesing av spørsmålet og svaret på ung.no:

En helserettslig myndig person beskriver å ha et ubehag knyttet til det å ha pupper. Personen spør om det er mulig, når vedkommende når passende alder, å få fjerne disse uten å også måtte «bytte kjønn». Uten nærmere konsultasjon med personen vet vi ikke om frasen «å bytte kjønn» betyr å endre juridisk kjønn eller å gjennomgå andre medisinske behandlinger.

Økende frykt for kjønnsbekreftende behandling

Reaksjonene som Minerva har trykket, har i hovedsak handlet om at rådene fra ung.no ikke er faglig forankret, at unge mennesker kan angre på behandling senere i livet. Det er ingenting i veien for at ung.no sin modell for å gi svar på personlige spørsmål evalueres, men dette ensidige fokuset på spørsmål som handler om kjønn er motivert i noe mer enn bare bekymring for kvaliteten på svartjenesten til ung.no. Det er en økende frykt for kjønnsbekreftende behandling i norsk offentlighet. Denne frykten fyrer også Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) opp under. Som tidligere pasient ved NBTS lurer jeg helt oppriktig på hvorfor de ansatte ved NBTS ønsker å jobbe med å gi folk kjønnsbekreftende behandling når de tilsynelatende har så liten tiltro til effekten av kjønnsbekreftende behandling.

I Norge er det NBTS som har monopol på utredning og behandling av diagnosen F64.0 transseksualisme. I praksis betyr det at kun personer som opplever å være enten kvinne eller mann og som oppfyller en rekke andre kriterier[1] satt av tjenesten får tilgang til hormonell og kirurgisk behandling dekket av staten. Helsesykepleieren beskriver denne realiteten for personen som tar kontakt.

Kjønnsinkongruens

I 2018 fjernet Verdens helseorganisasjon (WHO) diagnosen F64.0 transseksualisme og erstattet den med diagnosen «kjønnsinkongruens». Den nye diagnosen skiller seg vesentlig fra den gamle. Den er ikke lenger klassifisert som en psykiatrisk diagnose og den kan gis også til personer som ikke opplever seg som kvinner eller menn. Diagnosen er knyttet til pasientens ubehag ved kjønnede kroppslige trekk, og målet med behandlingen er å redusere eller fjerne ubehaget.

Det avdelingsdirektør i Bufdir, Håvard Atle Skaug, beskriver som en ideologisk slagside på ung.no er i virkeligheten faglig forankret i WHO. Når WHO endrer en diagnose, skjer det på bakgrunn av overveldende faglig konsensus på et område. Det er ikke å anse som en «ideologisk slagside» å legge seg på linje med Verdens helseorganisasjon.

Beskriver dagens behandlingstilbud

Reaksjonene fra barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad og Håvard Atle Skaug begrunnes i at det er uforsvarlig å anbefale unge mennesker å gjennomgå plastisk kirurgi. Jeg leser det ikke slik at helsesykepleieren anbefaler denne personen å gjennomgå kirurgi, men som en beskrivelse av dagens behandlingstilbud og hvilke muligheter personen har om ønsket om å fjerne brystene skulle vedvare. Høyst sannsynlig vil også helsemyndighetene om kort tid anbefale at behandlere som har kompetanse på og erfaring med å gi kjønnsbekreftende behandling i større grad kan gjøre dette, også utenfor NBTS. Dette er begrunnet i at det finnes fagkompetansen på feltet utenfor NBTS som burde utnyttes, at pasientgruppa er såpass stor at NBTS alene ikke kan ta unna alle og at en del pasienter har mindre komplekse behov som fint kan dekkes inn i andre deler av helsetjenesten. Svaret på ung.no er i tråd med endringer som skjer og kommer til å skje på feltet.

Dersom 16-åringen «opplever at dette ønsket vedvarer over tid» og kontakter en privat kirurg vil det ikke dette være en direkte vei til operasjon. Kirurger som tilbyr kirurgi til personer som opplever kjønnsinkongruens i Norge krever en anbefaling fra transkompetent helsepersonell. Så denne 16 åringen ville måttet snakke med fagpersoner om sin kjønnsidentitet og sitt ubehag ved å ha pupper før kirurgi ble aktuelt.

I Norge er man helserettslig myndig når man fyller 16 år. Da kan man også få utført kosmetiske inngrep hos private klinikker om man har samtykke fra foreldrene sine. Det vil si at en 16 år gammel jente kan få silikonpupper dersom foreldrene samtykker til det. Reglene er allerede strenger for transpersoner enn for andre. Samme hva man mener om plastisk kirurgi, burde alle helserettslig myndige personer kunne kjøpe de samme helsetjenestene.

Rett person skal få rett hjelp til rett tid

Flere, deriblant NBTS, har uttrykt bekymring for at det å informere personer om private helsetjenester kan føre til at flere vil angre på kjønnsbekreftende behandling. NBTS er generelt ofte ute i media og snakker om hvor farlig kjønnsbekreftende behandling er og hvor usikre de er på om behandlingen har ønsket effekt. Vi skal være opptatt av at rett person får rett hjelp til rett tid. Det betyr at helsepersonell må ha like mye omsorg for og fokus på mennesker som ikke får tilgang på den helsehjelpen de trenger.

Vår frykt for at noen skal kunne angre kan ikke legitimere at en hel gruppe skal få vanskeliggjort sin tilgang til helsetjenester. Vi vet ikke hvor stor andel i denne gruppa som opplever anger. Her i Norge vet NBTS om fem tilfeller over en 20-årsperiode. Det er ingen på fagfeltet som tror at andelen overstiger 2-4 prosent. Jeg har heller ikke funnet tall som tilsier at andelen som angrer er større på klinikker med mindre strenge kriterier for helsehjelp. Det vi derimot ser er at pasientene i Norge er mye mer fornøyd med behandling de har fått utenfor NBTS enn på behandling de har fått ved NBTS.

Jeg synes det er bekymringsverdig at debatten om kjønnsbekreftende behandling er så lite nyansert, og at alle som snakker positivt om de effektene kjønnsbekreftende behandling har på de av oss som trenger det, blir stemplet som ideologisk forankret. Vi har per i dag en nasjonal behandlingstjeneste som utelukkende snakker negativt om det å gi kjønnsbekreftende behandling. Likevel insisterer de på å fortsette å være de eneste som gjør denne jobben. Kanskje det er på tide å utfordre disse ekspertene på hvorfor de ønsker å holde fast ved et behandlingstilbud de ikke selv tror på nytten av? For oss som pasienter hadde vi i alle fall blitt tryggere av å møtes av behandlere som ønsker å hjelpe oss og som har troen på at behandlingen de gir hjelper.

[1] «Standards of care, utgave 7» utgitt av WPATH opererer med helt andre kriterier enn NBTS og den norske rapporten «rett til rett kjønn – helse til alle kjønn» konkluderte med at altfor få mennesker får tilgang til behandling i Norge.