– Det er ikke tydelig at alle de unge jentene som vil bytte kjønn, faktisk vil bli menn; poenget er for mange at de ikke vil være kvinner. Det kan være en flukt fra womanhood.

En av tendensene som bekymrer forskere som arbeider med kjønnsinkongruens, er at man ikke i tilstrekkelig grad forstår hvorfor stadig flere unge jenter vil skifte kjønn.

– De blir heller ikke snakket så mye om i media, sier Camilla Elizabeth Collington-Hanna.

Hun er nyutdannet master i psykologi og vant Våg å vite-prisen på Universitetet i Oslo for sin masteroppgave om nettopp denne pasientgruppen. I oppgaven går hun teoretisk til verks for å forstå driverne bak veksten.

– Det er snakk om en pasientgruppe med veldig mange forskjellige profiler, men som alle har det til felles at de er sårbare og ofte usikre.

I priskomiteens begrunnelse heter det at «Collington-Hanna viser på en overbevisende måte hvordan denne utviklingen både henger sammen med utvidede diagnostiske retningslinjer, kjønnsidentitetsteori og et økende tilbud for kjønnskorrigerende behandling».

Drivere for endring

I sin analyse peker Collington-Hanna mot tre drivere bak veksten i pasientgruppen. Den første handler om en utvanning av diagnosekriterier rundt transproblematikk.

– Transidentiteter har blitt friskemeldt. Jeg forstår at man ville fjerne stigma forbundet med lidelsen. Men i dag krever pasientene forsatt behandling i form av hormoner og kirurgi. Og behandling er avhengig av at man behandles for noe.

Utvanningen Diagnosekriteriene har blitt utvidet: Det er blitt vagere hva symptomene på kjønnsinkongruens egentlig er. Deretter er de blitt utvannet, særlig på i visse miljøer på internett. Nå inkluderer for eksempel symptomene en følelse av utilpasshet og ukomfortabelhet, som mange påpeker at ofte henger sammen med alminnelig ungdomsangst.

En annen driver bak veksten handler om hva slags diskurs og informasjon som er tilgjengelig for folk. Collington-Hanna diskuterer i oppgaven et skifte i kjønnsforståelse. Dette skiftet lar seg ikke uten videre tidfeste presist, men Collington-Hanna beskriver en gradvis, men ganske rask endring fra et biologisk paradigme til et identitetsmessig. Og denne endringen i diskursen har kommet inn gjennom aktører med ganske ulike bakgrunner og motivasjoner:

– For noen handler det om postmodernisme og queer theory – altså å forstyrre maktforhold i samfunnet. For disse er transidentitet et opprør av politisk art. For andre igjen er behovet for en ny diskurs personlig på en helt annen måte; det handler en dyp indre oppfatning om hvem de er, helt uavhengig av politikk, som har vært der fra barnsben av. Og for dem kan det å bli plassert i et politisk eller ideologisk opprør virke reduserende.

Hva er vel en jente?

I tillegg finnes en tredje type tilfeller som har vært med å endre debatten, mener Collington-Hanna: Det er jentene som ikke passer inn i stereotypisk hyperfeministiske kategorier.

– Forskning viser at jenter som er høyere enn snittet eller liker sport mer, har høyere sannsynlighet for å ville bytte kjønn.

Collington-Hanna mener at dette tyder på at forsøket på å åpne opp kjønnsidentitetene – ved å senke terskelen for å bytte kjønn – også gjør kjønnskategoriene snevrere.

– Dette ser vi også reflektert i forskningslitteraturen: Det er ikke tydelig at alle de unge jentene som vil bytte kjønn, faktisk vil bli menn; poenget er for mange at de ikke vil være kvinner. Det kan være en flukt fra womanhood.

Og det kan potensielt være uheldig, mener Collington-Hanna:

– Burde ikke disse jentene også få en mulighet til å finne ut hva det betyr å være kvinne for dem?

Ifølge Collington-Hanna er også forholdet mellom kjønnsinkongruens og legning for dårlig forstått og får lite fokus.

– Flere forteller om mer stigma ved å være homofil enn å skifte kjønn. Det fører til en slags omvendt konverteringsterapi: Man skifter kjønn for å kunne være heterofil. Andre kan være usikre og strever med å forstå legningen sin; da kan transidentitet lettere bli en fortolkningsramme.

Overbekreftelsen

Den siste driveren som kan forklare hvorfor stadig flere unge jenter vil bytte kjønn, mener Collington-Hanna, er normen om bekreftende behandling av kjønnsinkongruens: Utenfor fagmiljøene uttrykkes en oppfatning om at man har et krav på behandling, dersom man vil bytte kjønn. Det er interessant og problematisk, ifølge Collington-Hanna, siden studiene vi har, ikke er entydige på at pasientens problemer blir løst av en bekreftende tilnærming:

– Det vises ofte til særlig en studie fra Nederland for å vise positiv effekt av kjønnskorrigerende behandling. I denne studien var imidlertid pasientene ekstremt nøye utvalgt: De hadde opplevd kjønnsinkongruens siden de var barn, de hadde ingen andre psykiske sykdommer, også videre. Men disse premissene er endret med den bekreftende tilnærmingen, sier Collington-Hanna, og legger til:

– Et informert samtykke blir standarden for behandling. Det sier noe om hvordan man forstår kjønn: Det er kun personen selv som har tilgang på informasjon om hvilket kjønn man er.

Den doble kjønnsinkongruensen

Disse tre driverne skaper en forventning om en behandlingsvei uten hinder og kritiske spørsmål, forklarer Collington-Hanna. Man stopper ikke opp for se på andre deler av livet, man tar ikke opp andre psykiske problemer som pasienter med kjønnsinkongruens ofte erfarer. Man forbigår alternative behandlingsmetoder og unge mennesker blir fortalt at medisinsk behandling er det eneste som vil lindre smerten.

– Helt fra barna er små, skal påstander om å være et annet kjønn bekreftes. Det forsterkes av selvmordsnarrativet: Om man ikke bekrefter barnas identitet fullt ut, skader det dem så mye at det kan drive dem til selvmord. Det står i stor kontrast til hvordan vi ellers forholder oss til barn og deres fantasi.

Collington-Hanna tror denne tilnærmingen må endres. Men hvordan endringen skal skje, er uklart.

– En ting er imidlertid sikkert: Den offentlige samtalen om disse spørsmålene fungerer ikke. Jeg forstår at pasientgruppen er sårbar og at kritiske spørsmål, og ikke minst potensielt avslag på hormoner og kirurgi, er vondt. Men vi må samtidig tilnærme oss dette fra et overordnet perspektiv, og ta inn over oss at graden av usikkerhet på den ene siden, og behandlingens inngripende natur på den andre. Det burde lede til betydelig grad av forsiktighet.

Det skyldes ikke minst at man siden 2016 har sett stadig flere som angrer seg. I England har for eksempel Keira Bell saksøkt behandlingstjenesten for ikke å ha vært kritisk nok, og for raskt ha påbegynt irreversibel kjønnskorrigerende behandling. Og hun vant i britisk høyesterett.

– Mange av endringene som kommer med behandlingen, er permanente. Det kan føre til en ny kjønnsdysfori for disse jentene – man er maskulinisert på måter man angrer på, og på måter som ikke kan endres, og som man er utilpass med.