Steppeulver

Herman Hesses roman Steppeulven fra 1927 er den fremmedgjorte mannens manifest: «Hvordan skulle jeg kunne unngå å være en steppeulv og en lurvete eneboer midt i en verden hvis ambisjoner jeg overhodet ikke deler, hvis gleder overhodet ikke taler til meg?»

Da Herman Hesse i 1961 fornyet boken med et nytt forord, skrev han at på tross av at den var ment for «femtiåringen og handler om femtiåringens problemer», hadde boken funnet sine ivrigste lesere blant yngre menn.

Dette overrasket Hesse, fordi boken handler om menn som har overlevd sin egen nytte; forsørgere uten noen å forsørge. Mange identifiserte seg med steppeulven – hans lidelser og drømmer – uten å få med seg budskapet om at over dette usle liv finnes en høyere verden: Den åndelige.

Steppenwolf er et poetisk selvportrett av en mann som flykter fra menneskene. Boken er også en forfriskende bredside mot modernitetens intellektuelle hykleri. Forfriskende fordi vår tids tenkere så sjelden våger å kritisere tidsånden. Hva vi har blitt redusert til!

Et forslitt sitat forteller deg tre ting hver mann bør gjøre i løpet av sin tid her på jorden: Plante et tre, få en sønn og skrive en bok. Den antatte klokskapen antas å være at livet er kort og de tre representerer en flik udødelighet: Å etterlate seg en arv.

Mannens psykologi er ikke et tema i vår tid, med mindre offentlige utvalg kommer med velmenende forslag om hvordan menn bør være annerledes. Ofte synes det å bety at de bør være mer som kvinner. Dagens unge menn tildeles arven fra strukturer som styrtet sammen før de selv ble født.

De gis den gamle rollen som det handlende subjekt; de er ansvarlige for sin egen skjebne. Også i møte med strukturer de står maktesløse overfor. Og de er nær bunnen i et nytt offerhierarki; de er «den andre» som står mellom identitetsfellesskap og den status de etterstreber.

Mens andre identitetsgrupper kan skrive gruppens utfordringer på samfunnets urettferdighet, er ikke ansvarsfraskrivelse en farbar vei for menn. Da må strukturelle forklaringer vike for individuelt ansvar: Menn får som fortjent, like til døden. Begår de selvmord, er det fordi de ikke er «flinke nok» til å snakke om følelser.

Menn blir således salderingspost når «historiske uretter» skal kompenseres. Når der skal kvoteres. Men det er minst ett problem med slike strukturelle forklaringer, nemlig antagelsen om at alle menn til alle tider har levd i øvre middelklasse anno 2023.

Privilegiene har så visst ikke vært delt jevnt innad i gruppen «menn». Folk flest har aldri vært privilegerte. Historikeren Gregory Clark viser i boka The Son Also Rises (2014) at klassestatus er forbløffende arvelig. Folk flest forblir i det økonomiske sjikt de er født inn i.

Faktisk har de privilegiene som det hevdes menn har hatt «i uminnelige tider», blitt allemannseie relativt nylig: Bred tilgang til menneskerettigheter, stemmerett, høyere utdannelse og høykonsumerende livsstil inntraff, i historisk forstand, omtrent samtidig for begge kjønn i Vesten.

For mange menn har ikke nye sensibiliteter noen annen betydning at vi må lære oss å ta nye hensyn, det er normalt. Men det finnes en annen gruppe: et voksende antall unge menn som takker nei til den rollen samfunnet tilbyr dem.

Ta Norge. Unge menn er overrepresentert i samfunnets mørketall fra avbrutt utdannelse, via ufrivillig arbeidsledighet og domfellelser til rus og sosial isolasjon. To av tre som begår selvmord før fylte 25 år, er menn. Menn er nå underrepresentert på prestisjestudier som jus og medisin.

Det er i seg selv et tegn i tiden at denne gruppen har blitt synonym med den ekle merkelappen «incels» – menn som ikke klarer å få seg dame og som forgifter internett med sin giftige maskulinitet. Men hvorfor er de slik? Fordi mange menn sliter økonomisk, fysisk og følelsesmessig.

I boka On Boys and Men (2022) skriver forskeren Richard Reeves om mannens endrede status og følgene av dette. I et evolusjonært perspektiv har aspekter ved mannens biopsykologi som forsvarer, forsørger og som familiemedlem blitt mindre etterspurt.

De kulturelle endringene går langt ut over arbeidsmarkedet og omfatter hvordan barn fostres, unge utdannes og hvordan vi lever som voksne. For en del unge menn blir nederlagene mange i samfunn der de de antas å være privilegerte, men som i for liten grad er rigget for dem.

Ta ett eksempel: Hva har angloamerikanske gutteskoler til felles? Du vet, disse eliteakademiene som spesialiserer seg på å få det beste ut av gutter. Svaret er idrett, disiplin og skarp konkurranse. Hva karakteriserer norsk skole? Den er rørende tilpasset de flinke pikene. De som alt lykkes.

Jeg ville bare sagt halve sannheten om jeg sa dette gjelder alle menn. Det er snakk om menn som mangler gode karakterer eller utpregede sosiale ferdigheter. Menn klumper seg i endene av normalfordelingen i arvelige trekk som intelligens, sosiale egenskaper og pågangsmot.

Naturligvis er det tenkelig at hån er hva som skal til for å få unge menn til å «skjerpe seg». Det vil i så fall være på tvers av vi har lært i arbeidet med å inkludere marginaliserte grupper. Samfunnets forakt har en tendens til å intensivere mønstrene som ønskes motarbeidet.

Kanskje ting vil gå seg til? Kanskje. Men i Japan, et land som ligger i forkant av vestlig modernitet, har millioner av menn endt opp fullstendig adskilt fra samfunnet. Uten tilgang til jobb, ekteskap og inntekt til å leve moderne lykkelige liv.

Disse er kjent som den «tapte generasjonen». De utgjør rundt 15 prosent av befolkningen og de er et frempek mot en urovekkende fremtid for andre vestlige land, en med flere selvisolerte heimfødinger. Det var en slik som myrdet tidligere statsminister Shinzo Abe.

Men, tenker du kanskje, dette må da kunne ordnes gjennom en utstrakt hånd? Det er ikke helt så enkelt heller. Motkreftene er nemlig sterke. Columbia-akademikeren Richard Hanania har skrevet et faglig-provoserende essay: «A psychological theory of the culture war».

Statsviteren hevder at den definerende kulturelle og politiske skillelinjen i vår tid går ikke bare mellom mellom by og land eller mellom høyskolerte og lavskolerte, men også mellom kjønnene. I nær sagt ethvert sosiokulturelt stridsspørsmål klumper kvinner seg på den moral-liberale siden.

Et raskt dykk i meningsmålinger viser at kvinner er mer pro BLM, transrettigheter, innvandring, klima, restriksjoner på ytringsfrihet og inngripende covid-restriksjoner. Og siden dette ofte faller sammen med kulturelitens standpunkter, forverres situasjonen for menn som havner på den andre siden: «Overklassen […] finner bekreftelse for sin følelse av at underklassen er moralsk og estetisk underlegen», skriver Hanania. Menn blir dermed også en moralsk underklasse. Hanania beskriver et «dynamisk sosialt system der handlingene, retorikken og atferden til den ene siden påvirker den andre. Folk fremmer ikke sine egne økonomiske interesser eller en moralsk visjon, men reagerer på en innebygd drivkraft for å søke status, som handler om å rive andre ned».

Dette kan bidra til å forklare kjønnssjåvinismens tilbakekomst, denne gang båret frem av kvinner med suksess i alt unntatt kjærligheten. Jordan Peterson er blant dem som påpeker det sjofle i at vellykkede, velutdannede, selektive kvinner øker sin sosiale kapital gjennom å håne marginaliserte menn.

Naturligvis er det mulig at mannshat bare et pinlig blaff, slik munnbindpolitiet var det. Journalisten Louise Perry mener det stikker dypere. I boka The Case Against the Sexual Revolution (2022) hevder hun at Tinder-ifiseringen av sex i vestlige samfunn har en høy pris, for begge kjønn.

Perry starter boka med en uventet innsikt: Den store seksuelle revolusjonen kom tidligere enn du trodde, på 100-tallet, med kristendommens insistering på monogame ekteskap. Før det hadde nesten alle samfunn en elite av menn som befruktet mange, mens menn på bunnen ikke fikk familie.

Kristendommens seksualmoral gjør at nær enhver vil finne en ektefelle å dele leie med. Den andre seksuelle revolusjonen har, supercharget av Tinder, ført oss tilbake til en situasjon der en liten andel menn velges at et stort flertall av kvinner.

Disse prakteksemplarene trenger derfor ikke å forplikte seg. Det skaper et forståelig agg i kvinnene de rundbrenner, et agg som kvinnene av uklar årsak retter mot menn de selv ikke vil ha.

Poenget mitt er at et samfunn med en seksuell Tinder-økonomi, høye skilsmisserater og et skolevesen der stadig flere unge menn mislykkes er et samfunn der steppeulvene vil bli flere. Det gjør at færre kvinner finner maker, som igjen bidrar til å forklare Europas underlig lave fødselsrater.

Den åpenbare løsningen er å ta bedre vare på guttene, få det beste ut av dem. Og før tidsånden telegraferer sine tidsriktige råd om mer stillesittende selvutlevering: Kanskje trening, disiplin og konkurranse kan lykkes der stillesittende føleri har mislyktes? Kanskje vi bør bygge rene gutteskoler?