Politikk

Kjønnspolitisk kumbaya

Venstresiden har en lang vei å gå når det gjelder respekt for andres meninger. Det viser en ny rapport om kampen mot antifeminisme.

Venstresiden har en lang vei å gå når det gjelder respekt for andres meninger. Det viser en ny rapport om kampen mot antifeminisme.

Vi kjenner ham, selv om vi ikke vil kjennes ved ham: Den mannlige nett-bøllen som fra et bombekrater av en ungkarsleilighet taster løs mot feminismen, og bruker opp sitt beskjedne ordforråd – hvorav de færreste ordene er å finne i riksmålsordboken – for å fortelle hva han mener om profilerte, kvinnelige medieaktører. I en tid da det viktigste klasseskillet i Norge ser ut til å følge gjerdet rundt Aschehoug-hagen, er det å fordømme menns netthat mot kvinner blitt en viktig identitetsmarkør for skravleklassen.

Hva er feminisme?
Greit nok – de færreste vil vel stå opp for ytringsfriheten til ”debattanter” med samme sosiale ferdigheter som sjimpansen Julius på en dårlig dag. Nå har kampen mot antifeminismen imidlertid blitt løftet opp på regjeringsnivå, i form av rapporten ”Hvordan motarbeide antifeminisme og høyreekstremisme?” Det er Reform – ressurssenter for menn i samarbeid med blant annet Barne-, likestillings- og inkluderinsgdepartementet som har utarbeidet rapporten. Arbeidet bygger på noe som fremstilles som et ekspertseminar med deltakere fra hele Norden i fjor høst.  

Og her handler det ikke bare om å bekjempe trakasserier og ekstremisme. Definisjonen av feminisme er nemlig svært vidtgående: «(…) tanken om at det eksisterer en strukturell ulikhet mellom kjønnene, at denne ulikheten ofte favoriserer menn, og at det er nødvendig med tiltak for å utjevne ulikheten.»

Antifeminisme er da å benekte at ulikheten finnes, å hevde at den alt er utlignet, eller at kvinner nå har fått overtaket på alle felter.

Antifeminisme er da å benekte at ulikheten finnes, å hevde at den alt er utlignet, eller at kvinner nå har fått overtaket på alle felter gjennom den allmektige feminismen. Antifeminister, heter det, betrakter makt som et nullsumspill. Når kvinner får mer makt, får menn mindre. Og i alt dette er det feminismen som har rett, og antifeministene som tar feil – og skal motarbeides. Stadig ifølge rapporten.

Strukturelle ulikheter
Det er her det bør dukke opp noen motforestillinger.

At kvinner har fått all makt, er altså en av de antifeministiske påstandene som rapporten vil brennemerke. Og det er naturligvis rent tøv å påstå noe slikt. Men hvor mange av feminismens kritikere har nå egentlig hevdet dette? Uansett er det et faktum at feministene har oppnådd en god del definisjonsmakt innenfor de ulike kjønnsdebattene. Hva sier det for eksempel at menn som føler seg marginalisert, ikke minst på kjønnsmarkedet, stereotypt blir fremstilt som sutrete, mens kvinner som ikke får de toppjobbene de vil ha, er ofre for ”glasstak” eller strukturelle ulikheter? 

Videre er det altså – stadig ifølge rapporten – galt når antifeminister hevder at likestilling innebærer at menn taper makt. Her bør det påpekes at feministisk retorikk beskriver et hierarkisk samfunn der menn har makt over kvinner. Ut fra en slik virkelighetsforståelse må likestilling med logisk nødvendighet bety at menn blir fratatt en del av sin makt. Når rapporten selv omtaler tap av ”mannlige privilegier”, er det med på å underbygge poenget.

Feminismens kjernepremiss er det som i denne rapporten omtales som strukturelle ulikheter mellom kjønnene. Nå går rapporten ikke inn på hva disse ulikhetene konkret består i, men det er jo et faktum at kvinner i gjennomsnitt har lavere inntekt enn menn, og er underrepresentert i toppstillinger og mange yrker med høy lønn eller status.

Igjen: Greit nok – men må det nødvendigvis være et problem? Ulike feministiske aktører tar til orde for kvotering og andre former for politisk regulering – for at kvinner skal få sin ”rettmessige” andel av denne verdens goder.

Fra filmbransjen har det tidligere kommet forslag om kvotering av alt fra manusforfattere til hovedroller. Jørgen Lorentzen hevdet i fjor at det var ”håpløst” at bare to av elleve sakprosaforfattere på Gyldendal var kvinner. Det såkalte Balansekunstprosjektet foreslo i fjor at knutepunktsfestivaler skulle pålegges å bedre ”kjønnsubalansen” blant artistene som opptrer der. Katrine Ganer Skaug sier til tidsskriftet Ballade at ”kvotering er det eneste vi vet fungerer.”

Privilegier, ikke rettigheter
Denne ideen om at kvinner som gruppe har en slags kollektiv rett til en viss andel av maktposisjoner, ser ut til å være allment akseptert av medie- og fortolkningselitene. Prinsippet er rettsliggjort blant annet gjennom loven om kvotering av styreverv i bedrifter. Men det bygger på en feilaktig forestilling om hvilke rettigheter folk overhodet kan ha. Styreverv og andre maktposisjoner er – i likhet med å få lage film, opptre på festival og et uendelig antall andre ting – ikke rettigheter som noen har krav på, men privilegier. Siden ingen har krav på noen av disse tingene, blir det en logisk umulighet å påstå at noen er diskriminert fordi de må klare seg uten dem.

Kanskje kan vi si at det handler om forskjellen mellom utgangslikhet og resultatlikhet. Alle skal ha samme grunnleggende muligheter og rettigheter, men det betyr ikke at verden er urettferdig fordi ikke alle ender opp med en like stor andel av alle tenkelige goder. Når Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve – åpenbart på ramme alvor – i fjor klaget sin nød over at det ikke var nok kvinner som var nominert til Brageprisen, og la til at forlagene måtte kvotere og ”tenke kjønn”, er det grunn til å minne om at det verken er en menneske- eller kvinnerett å få en litterær pris. Denne typen syting minner mest av alt om en viss avdanket partileder som sutret over at han ikke fikk være med i Nobelkomiteen.

Og vi vil da ikke være som ham? 

Paraplybetegnelsen «antifeminisme», slik den er brukt her, ser ut til å omfatte de fleste former for feminismekritikk

Poenget med den noe vidløftige utlegningen over er ikke at feminismen nødvendigvis tar feil i ett og alt, men at dens verdimål og virkelighetsforståelse er omstridte, og fører til konsekvenser som ikke nødvendigvis alltid er av det gode. Problemet med denne rapporten er ikke minst at paraplybetegnelsen «antifeminisme», slik den er brukt her, ser ut til å omfatte de fleste former for feminismekritikk. Ut fra definisjonene over vil «antifeminister» kunne være alt fra Eivind Berge til motstandere av sexkjøps- og kvoteringslovene til kvinner som prioriterer cupcakes fremfor karriere. Samt nær sagt enhver som våger å kritisere noe som helst som har vært fremstilt som ”feminisme.”

Det blir mange antifeminister, det.  

Anti-intellektualisme
Rapportens undertittel er ”innspill og anbefalinger fra eksperter i Norden”, og forfatterne prøver å omgi seg med en aura av vitenskapelig objektivitet. Genuin vitenskapelig etterrettelighet er det likevel lite av her. Flere av bidragsyterne representerer den såkalte kjønnsforskningen, eller beslektede disipliner. Uten å ta Hjernevask-debatten om igjen, er det rimelig tydelig at denne forskningen ser det som et hovedmål å polemisere mot deler av høyresidens tankegods. At forskningen da selv blir ideologisk, og mer opptatt av å forsvare visse politiske agendaer enn av uhildet sannhetssøken, ser ikke ut til å besvære dens våpendragere.

Tvert imot: I rapportens hovedkonklusjon pekes det på en tendens til at det som kalles enkle, biologistiske ”sannheter” om menns og kvinners kropper og hjerner får større legitimitet i debatten, og at dette ”tøyer grensene for hva som er akseptable holdninger”. Hva som er akseptabelt eller politisk korrekt ser dermed ut til å være viktigere enn hva som er vitenskapelig sant eller ikke.

Rapporten vil viske ut skillet mellom ekstreme ytringer og fullstendig legitim feminismekritikk.

Tekstbidragene i rapporten preges av den samme anti-intellektuelle, retthaveriske holdningen. Den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell beklager seg over den ”hegemoniske” kapitalismen, og vil sverte feminismens kritikere ved å koble dem opp mot ”den nya fascismen” som han beskriver som et heksebrygg av ”passion, uppdämd frustration, eros och aggression.” Cristian Norocel sammenligner påstanden om at ”likestillingen har gått for langt” med hatefulle og truende ytringer – nok et eksempel på at hvordan rapporten vil viske ut skillet mellom ekstreme ytringer og fullstendig legitim feminismekritikk.

Bedre blir det ikke når Cora Alexa Døving, forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, skriver at kritikk av kvinneundertrykkelse i minoritetsmiljøer bare er legitim når den ikke er et vikarierende motiv for fremmedfrykt og inngår i ”en generell hatretorikk.” Å diskreditere andre gjennom beskyldninger om vikarierende motiver og skjulte agendaer er en klassisk hersketeknikk, som Døving her bruker for å utdefinere politisk ukorrekte aktører fra debatten. Slikt er naturligvis ren og skjær ideologisk synsing. At det presenteres i en kontekst er der det fremstår som en ”ekspertanbefaling” er en ren tilsnikelse.

Slik sett er det dessverre helt passende at en av bidragsyterne er Maria Sveland, som blant mye annet også har gått langt i å legitimere kjønnsforskeren Eva Lundgren, kjent – og diskreditert – for sine vanvittige og fullstendig udokumenterte påstander om anti-feministiske ritualdrap. Sveland er romanforfatter, og kan ikke påberope seg akademiske meritter på noe fagfelt som har med kjønn å gjøre. Selv den venstreekstreme ukeavisen Flamman har kalt Sveland ukritisk og anti-intellektuell. Likevel får hun altså være med blant ”ekspertene” her.

Pressefrihet, eller?
Så hvordan skal antifeminismen motarbeides? Rapporten tar ikke til orde for lovforbud mot annet enn de mest ekstreme ytringene. I stedet er det en de-legitimeringsstrategi som gjelder. Antifeministene beskrives i denne rapporten ikke som aktører med et legitimt budskap, men som avvikere som skal behandles eller irettesettes. Leseren må tåle store doser sosialdemokratisk paternalisme, med økt ressursbruk, tverrfaglige behandlingstiltak for marginaliserte menn og what not. Dessuten påpekes det at antifeministiske menn ofte har opplevd frustrasjoner på det personlige plan. Slik reduseres politiske ytringer til privat oppgulp som ingen behøver å ta alvorlig. (At en slik kritikk like godt kan rettes mot mange profilerte feminister, blir forbigått i stillhet.)

Slik reduseres politiske ytringer til privat oppgulp som ingen behøver å ta alvorlig.

Og det er nærmest sjokkerende å lese hva rapporten har å si om medienes rolle i det hele. Under overskriften ”Pressen må ivareta sitt ansvar” heter det blant annet: «Pressen må sørge for at de har kompetanse til å møte ekstreme aktører uten å legitimere dem, eller sidestille dem med feministiske og likestillingsorienterte stemmer.»

Det som faktisk sies her, er at mediene har en slags plikt til å regulere ordskiftet på en måte som ivaretar maktens og feminismens interesser. Men medienes integritet – den frie presse! – er et demokratisk sine qua non. Politiske eller andre maktsentra utenfor mediene har ikke rett til å redigere debatter eller bestemme hvilke synspunkter som skal komme til orde.

Og hvem er egentlig ekstreme? Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar blir av mange sett på som ytterliggående og marginale. Likevel er det knapt noen som protesterer mot at disse gruppene til stadighet slipper til i mediene.

Maktens megafon
Det mest alvorlige er at det er makten som snakker gjennom denne rapporten. Rapporten er finansiert av Nordisk Råd, laget i samarbeid med Barne-, inkluderings- og likestillingsdepartementet, og presenteres på regjeringens hjemmesider. Det er offisielt sanksjonerte meninger vi presenteres for her. 

Og det makten sier, er at feminismen bare er god og knyttet til uangripelige, humanistiske verdier. Eller som Shoaib Sultan og Lina Tordsson skriver i en kronikk i VG skjærtorsdag: ”Alle vinner.” Alle, sier makten, skal få det bedre og menn skal fratas makt uten å miste makt, bare vi lar feminismen holde på, uten å kikke den alt for mye i kortene.

Og hvis du ikke er med på dette kjønnspolitiske kumbaya, skal vi overdøve deg med maktens megafon.

Og hvis du ikke er med på dette kjønnspolitiske kumbaya, skal vi overdøve deg med maktens megafon. Ideologi opphøyes til vitenskap, samtidig som enhver vitenskap som utfordrer denne ideologien diskrediteres. Mens rapportens forfattere gjør seg selv til et normativt ”vi” som er unntatt fra all kritikk, gjøres deres motstandere til en slags politisk pariakaste av avvikere, som skal utdefineres fra det legitime debattrommet.

Demokratiets kjerneverdi
Denne svart-hvite måten å se verden på er døv for alle innvendinger, og åpner i realiteten for en repressiv politisk praksis. Det virker ikke tilstrekkelig betryggende når Sultan og Tordsson skriver at kritikk av feminisme og feminister selvfølgelig er helt greit. Derimot er det urovekkende når de fortsetter med å si at kvinners og minoriteters rettigheter er et grunnleggende trekk ved et fritt og demokratisk samfunn. Det ser heller ut til å være et grunnleggende trekk ved venstresiden at den opphøyer sine egne ideologiske synsmåter til sannheter eller demokratiske fellesverdier som er unntatt fra kritikk.

Demokratiets kjerneverdi er nettopp den forutsetningsløse, kontinuerlige selvkorreksjon eller revurdering av etablerte sannheter.

Men demokratiets kjerneverdi er nettopp den forutsetningsløse, kontinuerlige selvkorreksjon eller revurdering av etablerte sannheter. Når en ideologi som burde vært utfordret eller imøtegått, unntas fra kritikk, nærmer vi oss noe farlig og udemokratisk. Når ”antifeminister” i tillegg omfatter alle som for eksempel mener at bedriftseiere må få velge de styremedlemmene de selv vil, eller at det finnes irreduktible, biologiske skiller mellom kjønnene – da ender vi opp med noe som virker som en grotesk, venstrevridd variant av en viss paranoid senators forfølgelse av ”u-amerikanske” meninger.

Og da faller feminismen, i det minste den varianten som denne rapporten vil fremme, for eget grep. Da viser den at den er akkurat så intolerant, monolittisk og udemokratisk som dens argeste motstandere mener at den er.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden