Spaltist

Klær skaper kjønn

Kåring av Miss Trans, Paris 2003. Foto: Deux esprits [GFDL, CC BY 3.0]

Klær skaper folk, heter det. Men aller mest skaper klær kjønn.

De siste ukene har jeg festet meg ved et par hendelser som tilsynelatende ikke har noe til felles. Det første er Nils Bechs gjennombrudd i folkedypet. Det andre er en kritikerslakten av Iselin Michelsens nye singel. Det går en knapt synlig, men viktig tråd mellom disse to hendelsene: Våre forventninger til hva som er mandig og kvinnelig.

Mange av egenskapene vi tillegger kjønn, lærer vi inn via klærne våre, alt fra vi er barn. Gå i en klesbutikk og se gutteklær for små, blå superhelter, og jenteklær for små, rosa prinsesser. Motiver og tekst på gutteklær er preget av aktive ord og bilder, som bilkjøring, konkurranser, kamp og kontaktsport. Mens jenteklærnes ord og motivene appellerer til passivitet: «Pappas prinsesse», «Frozen Forever», ymse blomstermotiv, eller bruk av fuskepels. Sistnevnte er å kle opp jenter opp som søte små bytter for rovdyr.

Når barn blir voksne, fortsetter de strenge kravene til hvordan en kvinne og en mann bør se ut. Er en mann for velstelt og pyntet, kan vedkommende bli beskyldt for å være veik, femi eller homo. Er han for uflidd, kan han bli vurdert som en einstøing eller taper. Er en kvinne for jålete, kan hun bli omtalt som dum eller horete. Er hun for uflidd, kan hun bli omtalt som sur, mannshatende eller lesbe.

Hva som er riktig klesdrakt for kvinnelighet og mandighet, er bestemt ut fra kontekst. I flere land der islam er statsreligion, blir kvinner påført klær med tvang. På samme måte ble soltilbedende muslimske kvinner i Nice i Frankrike sist sommer avkledd med makt. Noen mil lenger nord, i Paris, var det for øvrig helt fram til 2013 en (etter hvert hvilende) lov som forbød kvinner å gå i langbukser.

De tøyelige kroppene

Trangen til å definere hva som er akseptabel klesdrakt og stil, går som en mare også gjennom liberale samfunn. Motebildet dirigerer kroppers framtoning, og tøyer kroppene i alle mulige idealretninger. La oss ta drømmekvinnen: De var flatbrystede med kort hår på 1920-tallet og formløse feminister på 1970-tallet. Andre tider har gitt oss motsatser, som 1950-tallets kurvede husmødre og – i aller ytterste konsekvens – 1990-tallets pornostjerner og 2000-tallets oversminkede glamourmodeller.

Tilsvarende har menns krav til stil og påkledning forandret seg. På midten av 1970-tallet var langhårede menn maskuline. Langt mannshår snek seg langt inn i Høyres stortingsgruppe. Tiåret etter skulle menn ha et nært forhold til blekemidler, hårføner, børste og gele. 1990-tallets slutt var preget av en minimalisme, der et maskulint hode var kortklipt, brillene borte eller i svart stålinnfatning, og selv menn barberte bort kroppshår. De siste fem årene har mannemoten blitt den rake motsetningen – et hårete og skjeggete hulemannsideal, i tweed, lærsko og ullgensere.

Klær skaper folk, heter det. Men aller mest skaper klær kjønn. Vi mer eller mindre bevisst iscenesetter oss som vårt kjønn, på jobb, i fritida, i bybildet eller på fjellet. De fleste jeg kjenner, går til avdelingen for sitt eget kjønn i klesbutikken, og henter stilinspirasjon hos rollemodeller fra samme kjønn.

Silikon og selvbruningskrem

Mer eller mindre vaklende og forsiktige forsøker de fleste av oss å unngå å falle i feil grøft når det gjelder stil og utseende. Vi ønsker jo se fine ut, men ikke for jålete, til feil tid. For tråkker man feil, er konsekvensene potensielt harde. Konsekvensene kan være mistenkeliggjøring, latterliggjøring eller, faktisk: terningkast én i Dagbladet.

Nylig slaktet Dagbladets musikkanmelder singelen «Santa’s Summer» av Iselin Michelsen. Låten ble omtalt i samme setning som flyktningkatastrofen i Syria, det ulykksalige valget av Donald Trump i USA og skremmende terrorhandlinger verden over. I Facebook-feeden min ble anmeldelsen hyppig delt, fordi mange syntes den var morsom.

I musikkanmeldelsen blir Iselin Michelsens utseende dratt fram i vurderingen av musikken. Sjangeren hun opererer innenfor, blir i anmeldelsen kalt «dum-silikondame-med-elendig-musikk». Normalt ville det vært tabu å bruke en artists utseende og stil som et argument for eller mot musikalsk kvalitet, men Michelsens fremste fysiske kjennetegn er store bryster, selvbruningskrem, store lepper, solid sminke og tettsittende klær. Hennes valg av stil og framtoning gjør det politisk korrekt å si at hun ser dum ut.

I deler av norsk kulturliv er det, som i musikkanmeldelsen, diskrediterende for en kvinne å opptre som for jålete. Silikonimplantater eller tung sminke fratar i feil setting en kvinne seriøsitet og troverdighet.

Feminitet og aksept

For mye pynt kan med feil blikk eller i feil setting bli suspekt. I andre settinger kan for lite pynt være negativt. Å finne den passelige mengden stæsj er en potensiell utfordring. Hos en stor og mangefasettert minoritetsgruppe, de skeive, er klær og pynt en ekstra utfordrende øvelse.

Jeg er homofil, og er mindre opptatt av styling og utseendepleie enn gjennomsnittet – for å si det forsiktig. Et par ganger er jeg blitt stoppa i døra på homoklubber av dørvakter som ville forhindre meg fra å gå inn feil sted. Dette har ikke skjedd fordi jeg er maskulin i kroppsspråket, men fordi jeg visstnok kler meg som en hetero. Det er noe jeg ikke oppfatter som en kompliment.

Jeg skriver dette litt spøkefullt, men det ligger en alvorlig undertone her. Mange homser opplever det motsatte av meg, at de får slengt i ansiktet at de ser ut som sopere, gjerne allerede fra de er barn av. Og dette fordi de liker å pynte seg, er opptatt av klær og stil, og beveger seg hinsides herreavdelingen for å finne – seg selv.

Femininitet hos menn er noe kulturen vår fremdeles har manglende aksept for. Sangeren og performancekunstneren Nils Bech, kjent for sin banebrytende tolkning av «O Helga Natt» i TV-serien «Skam», har i intervjuer fortalt at han som feminin mann ble tungt mobbet som barn og ungdom. Men verre var at han selv i homomiljøet opplevde at det er grenser for hvor feminint det er lovt å opptre for menn.

Guttegutter og butcher

Den interne justisen homser i mellom kan være hard. På det digitale kjøttmarkedet er det vanlig å skrive «no fats, no fems» – ingen overvektige eller feminine, i profiltekstene. Det er ikke uvanlig i homoverdenens datingscener at homofile søker det de kaller «guttegutter» eller «menn som ser ut som menn». Et annet begrep som ofte brukes er at det søkes menn som er «straight acting». Disse er homofile som hevder de oppfører seg som heterofile. Med unntak av i senga, da selvsagt.

Hos lesbene faller gjerne stigmaet på de mest maskuline jentene, de såkalte butche lesbene. For tjue år siden var det å være butch en populær stil på lesbestedene på byen. Jentene var kortklipte, bredbeinte, og solid bygde, med flanellskjorter, og lommeboklenke hengende på armybuksa. Tidlig på 2000-tallet kom en mentalitetsendring, der feminine lesber med sminke og damete stil ble trendy. Idealet i film og TV ble at man ikke lenger skulle kunne se om noen var lesbiske. Heldigvis har TV-serien «Orange is the new black» de siste årene gitt kule rollemodeller også for butche lesber. Men fremdeles er det slik at butche lesber er utsatt for mobbing.

Cis og trans

I dag vet vi at terrenget mellom kjønnene er mer komplisert enn en klar todeling, så vi har måttet tegne om for å få kartene til å passe. De fleste av oss er cis-kjønnede. Det vi si at vi biologisk sett er født som det kjønnet vi ønsker å leve som. En del av oss er transkjønnede, det vil si at man opplever det som at man er født som «feil kjønn», og at man vil gå gjennom kjønnsbekreftende behandling. Jeg skrev «feil kjønn» i gåseøyne, fordi mange, særlig unge transpersoner oppfatter at det egentlig ikke er noen feil verken på kropp eller kjønn. De vil bare ha muligheter for å leve ut seg selv, på tvers av tradisjonelle kjønnsskiller. Atter andre igjen ønsker å slippe å bli behandlet som et kjønn i det hele tatt. Mellom disse forenklede inndelingene finnes et spekter av variasjoner.

Kjønn utover kategoriene mann og kvinne kan virke komplisert, men grunnregelen er grei: Folk er det kjønnet de føler seg som, og har ønske å framstå som. Heldigvis er dette noe som er gått opp for myndighetene i Norge, de juridiske reglene for kjønn er blitt liberalisert de seneste årene.

Men igjen, klærne og stilen er en kompliserende faktor. Å iscenesette sitt kjønn dreier seg om mer enn klær, det dreier seg også om sosiale roller, stemmeleie, fakter, kroppsspråk og interesser. Men svært mye av vår kjønnsopplevelse er knyttet til klesplagg og stil.

Vold og behandlingsapparat

En venninne av meg ble født med guttekropp. Hun stod fram som transkjønnet for en del år siden. Tidligere i år ble hun slått ned på åpen gate – fordi hun kler seg i dameklær. Voldsmannen slo henne ned fordi han mente at hun var en mann i dameklær. Og den slags likte han ikke.

Paradokset er at venninnen min har valgt en klesstil som er ikke er utpreget jålete. Hun går i bukser, innsvingte bluser som ser ut som skjorter, hun har kortklipt hår og flate sko. Samtidig er klærne kjøpt i dameavdelingen.

Hun er feminin nok i stilen til at hun ble slått ned. Men paradoksalt nok ble hun i møte med behandlingsapparatet, som skulle hjelpe henne med kjønnsbekreftende behandling, møtt med at hun var mistenkelig lite kvinnelig i stilen. De pekte på hennes korte hår, flate sko og enkle stil og var skeptiske til hennes kvinnelige kjønnsidentitet. Henne uformelle jentestil var ikke riktig måte å være kvinnelig på. Hun gikk jo ikke i skjørt og hadde ikke langt hår. Hennes egen kjønnsidentitet ble satt i tvil, fordi klærne ikke passet forventningene til en transdame.

Skam og smerte

Det er mye stress med denne kjønningen basert på klær og stil. Når folk kler seg mandig eller kvinnelig på feil måte, påfører vi skam. Folk som iscenesetter sitt kjønn på politisk ukorrekt måte, enten med silikonpupper (eller hijab) kan oppleve drittslenging i media. Vi ser rart på menn som går i dameavdelingen og kvinner som går i herreavdelingen.

All denne stigmatiseringen, skammen og smerten ved klær og kjønn er helt unødvendig. Jeg tror vi hadde hatt det bedre alle sammen, om vi bare kunne akseptere at folk er forskjellige, at det finnes flere enn to kjønn, og et utall av måter å kle opp og leve ut kjønnet sitt på. At det vi anser som mandig og kvinnelig, forandrer seg over tid, og er ulike i ulike sammenhenger og kulturer.

Og kanskje bør vi starte med å akseptere de vi aller lettest ler av? Nå er kanskje ikke den nye singelen til Iselin Michelsen noe epos. Men det er da ikke puppene hennes sin skyld?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden