Forsiden

Klamt klimaforlik

Klimaforliket bidrar til lite annet enn økte inntekter til statskassen. Da lever Fremskrittspartiet godt med å stå utenfor.

Klimaforliket bidrar til lite annet enn økte inntekter til statskassen. Da lever Fremskrittspartiet godt med å stå utenfor.

Etter uker med politisk spill ble seks av syv partier på Stortinget enige om et klimaforlik rett før sommeren. Dessverre var prosessen i forbindelse med klimaforhandlingene mer interessant enn selve resultatet, som knappest kan sies å redde verden, dersom man er av den oppfatning av at verden vil gå under i nærmeste fremtid og dermed trenger å reddes.

Etter å ha lovet en klimamelding i årevis, uten å levere, ble det fortgang i sakene da det kom en ny statsråd i Miljøverndepartementet. Men som vi alle vet, hastverk er ofte lastverk, og det bar klimameldingen i aller høyeste grad preg av.

For mange av oss som er opptatt av miljø- og klimapolitikk, var klimameldingen lite mer enn et skuldertrekk.

Gammeltestamentalsk

For mange av oss som er opptatt av miljø- og klimapolitikk, var klimameldingen lite mer enn et skuldertrekk. Den var tam og det var tydelig at noen (les Sosialistisk Venstreparti) ikke hadde fått med de som til syvende og sist bestemmer (les Arbeiderpartiet) på radikale tiltak, men likevel valgte de å presentere det hele som noe stort og viktig.

Og for all del, for de av oss har en mer realistisk holdning til klimapolitikk, så var det nok å irritere seg over. Som vanlig hadde regjeringspartiene lagt seg på forbudslinjen, og det var stort sett forslag til bruk av mer pisk og mindre gulrot i alle sammenhenger.

Ikke minst var det rikelig med virkelighetsbeskrivelser med nærmest gammeltestamentalske overtoner. Det var så man nesten kunne høre statsrådens moralske harme.

Spill om svarteper

Likevel, selv om for eksempel Venstre gjerne skulle sett at det var flere og strengere tiltak, og Fremskrittspartiet gjerne skulle sett at man i større grad la frem positive tiltak fremfor kun forbud og avgifter; alle syv partiene satte seg ned ved forhandlingsbordet, for det var jo nettopp et bredt forlik regjeringspartiene sa de ønsket.

Det var imidlertid da det hele ble interessant.

For det ble ganske raskt klart at regjeringspartiene ikke hadde kalkulert med at kjetterne fra Fremskrittspartiet skulle være med på forhandlingene. De sa de ønsket et bredt forlik, men de mente det ikke. I alle fall skulle ikke forliket være så bredt at Fremskrittspartiet skulle få være med. I stedet ble forhandlingene et spill om svarteper.

Forhandlet i blokk

Man kan jo undres over hvor tungt bekymringene over en nært forestående klimakrise egentlig veide da regjeringspartiene bestemte seg for at de ikke kunne forhandle med Fremskrittspartiet, som for øvrig forhandlet som en blokk med de andre borgerlige partiene og dermed ikke skilte seg fra disse på noen måte.

Det burde jo vært en seier i seg selv at de såkalte klimabøllene i Fremskrittspartiet ville være med på et klimaforlik!

For de mest ihuga klimaforkjemperne i SV, burde det jo vært en seier i seg selv at de såkalte klimabøllene i Fremskrittspartiet ville være med på et klimaforlik!

Men så veide altså partipolitikk tyngre. Tydeligvis ble det for ubehagelig for flere i SV å stå sammen med FrP i et klimaforlik, så de brukte sin energi på å stenge FrP ute fra forhandlingene.

Høyre danset til pipen

Til en viss grad er det forståelig. Et bredt klimaforlik med alle partiene ville vært det endelige beviset på en tannløs klimapolitikk. Uten FrP kunne den samme politikken selges som en gigantisk seier.

For et SV som daglig går på akkord med sin grunnleggende politikk, åpnet det seg en mulighet til en liten seier. Om ikke en reell seier, så kunne de i alle fall late som om det var det.  

Det er mindre forståelig at Høyre valgte å danse etter regjeringspartienes pipe og snu ryggen til en fremtidig regjeringspartner.

Forliket som bygger videre på forbudslinjen og som skyver de virkelig radikale tiltakene ut i det blå.

For syns skyld ble det fremsatt noen halvkvedede protester i media mot at FrP var ekskludert fra forhandlingene, men Høyre og de andre Bondevik-partiene var raskt tilbake ved regjeringspartienes bord. Og det tok ikke lang tid før man ble enige om et forlik. Et forlik som bygger videre på forbudslinjen og som skyver de virkelig radikale tiltakene ut i det blå.

FrPs 30 konkrete tiltak

Det er verdt å spørre seg hvor alle de positive tiltakene er. Er det slik at Høyre også mener at miljøpolitikk må gjøre skikkelig vondt for at det skal fungere?

FrP foreslo 30 konkrete tiltak, som alle ble nedstemt av de andre partiene. Vi foreslo for eksempel økt bygging av miljøvennlige og sikre veier, økt utbygging av vannkraft, skattefradrag for energi- og miljøtiltak i privatboliger, økt vrakpant, skattefradrag for arbeidsgiverbetalt kollektivkort og ikke minst sikring av norsk industris konkurranseevne.

Alle disse tiltakene ville hatt en positiv effekt på miljøet, samtidig som man spiller på lag med folk flest, industrien og næringslivet.

Stikk i strid med advarsler

Forlikspartnerne, derimot, er blitt enige om flere forbud, påbud og avgifter. De har blant annet bestemt at innen 2015 skal alle hus bygges som såkalte passivhus.

Byggenæringen har advart i sterke ordlag mot dette, og i følge Block Watne vil regelendringene kunne føre til at hus blir 250.000 kroner dyrere. Dette i et boligmarked som allerede ekskluderer mange fra å kunne kjøpe sin egen bolig, og som skriker etter at flere boliger blir bygget.

Det er forunderlig at de andre partiene, og særlig Høyre, tvinger dette gjennom stikk i strid med alle advarslene.

Retorikk fremfor politikk

Klimaforhandlingene bød på en gyllen mulighet til å utforme en bredt forankret, positiv, realistisk og levedyktig klimapolitikk. Den sjansen lot de andre partiene dessverre gå i fra seg.

Vi sitter igjen med et klimaforlik som bidrar til lite annet enn økte inntekter til statskassen. Da lever Fremskrittspartiet godt med å stå utenfor.

Og vi sitter igjen med et klimaforlik som bidrar til lite annet enn økte inntekter til statskassen.

Da lever Fremskrittspartiet godt med å stå utenfor. For det er et tankekors dette, at et politikkområde som partiet med statsråden mener er det viktigste av dem alle, så lett kunne forvandles til politisk taktikkeri.

Det etterlater et stort spørsmål om hvorvidt SV og AP er ærlige med velgerne. Og det kan synes som de ikke er det, når de nok en gang velger høystemt retorikk fremfor realistisk og ærlig politikk.

Fra forsiden