Kommentar

Klar for neste show?

Oprah hjalp Obama i valgkampen i 2008. Nå håper mange at hun følger i hans fotspor.

Bilde: Flickr CC 2.0.

Oprah er samlende og populær, og møter lite kritikk. Det vil det bli slutt på dersom hun forsøker å bli president, og alskens skitt vil bli gravd frem.

De siste dagers snakkis i USA og mange andre steder er hvorvidt Oprah Winfreys sterke tale under Golden Globe-utdelingen søndag kveld innevarsler at hun stiller som presidentkandidat i 2020. Talen handlet mye om kjønn og rase, temaer som ligger nær politikken.

Spekulasjonene er ikke nye. De verserte straks etter at Trump ble valgt, og fikk et oppsving i mars i fjor, da hun sa at hun tidligere hadde avvist dette fordi hun manglet passende erfaring, men nå med Trump …. Så sent som i juni og oktober i fjor gjorde Oprah det helt klart at hun ikke skulle stille til noe slags valg. Og hun avviste dette også like etter sin tale.

Men spekulasjonene er forsterket, og hennes venn Gayle King sier at selv om Oprah ikke aktivt vurderer dette, er hun ”intrigued”. CNN har snakket med to venner som mener hun aktivt vurderer dette, NBC med en som avviser det. Det skader vel ikke lommeboka å la spekulasjonene leve videre.

Hun startet med to tomme hender, han med to tomme hender − og noen millioner fra pappa.

Og kandidaturet tas mer alvorlig enn Trumps i starten. En grunn til det kan selvsagt være at Trump overrasket de fleste ved faktisk å vinne.

Kjendisenes verden nå

Logikken bak hennes kandidatur er grei: Trump var en stor kjendis med eget TV-show. Oprah er en enda større kjendis med enda større TV-show. Begge er seriøst rike, men hun startet med to tomme hender, han med to tomme hender − og noen millioner fra pappa. Hun er en svart kvinne, og hva er vel bedre etter en hvit mann, særlig når det er viktig for demokratenes suksess å få svarte velgere til å stemme, slik Obama klarte, delvis med hjelp fra samme Oprah?

Men i kjendisstatusen ligger også den fremste innvendingen mot Oprah: Dersom Trump skal slås, vil det sannsynligvis ha noe med at mange velgere angrer på at de valgte en TV-kjendis helt uten politisk erfaring. Er det naturlig svaret da å stemme på en som deler denne bakgrunnen? Man skulle vel tro at etter Trump kan det være på tide med noe mer ”normalt”.

Ben Smith hos Buzzfeed skriver:

“But if there’s one thing you don’t hear Democrats saying these days, it’s “we need our own Donald Trump.” And the ultimate case for Oprah is just that: Normal politics and politicians have failed, celebrity politics has triumphed, and Democrats need to look to the new model.”

Svaret kan være at amerikansk politikk er varig endret av Trump, og at karrierepolitikernes tid er forbi. Mistilliten til dem er rett og slett for stor. National Reviews Rich Lowry minner om at argumentet om at det nå er på tide med noe mer kjedelig og normalt også ble brukt i 2012, da den überstreite Mitt Romney stilte mot den karismatiske Barack Obama. Men sammenligningen halter. Obama hadde riktignok relativt kort politisk erfaring før han ble president, men den var der. Og sammenlignet med Trump fremsto han som temmelig normal.

Bølle mot terapeut

Det er også klare forskjeller på Trump og Oprah. Trump var en outsider ikke bare i bakgrunn og stil, men også i sine politiske meninger, særlig når det gjelder handel, men også (som kandidat, mindre som president) i utenrikspolitikken. Oprah holder seg derimot, i den grad hun har uttrykt politiske meninger, greit innenfor hovedstrømmen i det demokratiske partiet, bortsett fra at hun ser ut til å være i overkant positiv til Israel.

Der Trump ga folk sparken, ga Oprah dem en ny bil.

En annen viktig forskjell er at Trump hele sitt liv har dyrket bøllerollen, både som forretningsmann og som TV-stjerne. Oprah har en langt mer samlende personlighet, og stryker folk med hårene. Hennes rolle er å få folk til å føle seg vel. Der Trump ga folk sparken, ga Oprah dem en ny bil.

Dette er tilsynelatende en fordel for Oprah, selv om 2016-valgkampen viste at amerikanerne var klare for en bølle.

Elske å bli hatet?

En Quinnipiac-måling i mars viste at 52 prosent hadde et godt inntrykk av henne, 23 prosent et dårlig, men også at bare 21 prosent mente Oprah burde forsøke å bli president. En måling fra PPP samme måned viste at 49 prosent så positivt på henne og 33 prosent negativt. Det siste er temmelig høyt for en person som ikke har gjort noe spesielt for å gjøre seg upopulær, snarere tvert imot.

Vil Oprah virkelig bytte ut sin rolle som en slags landsmoder som mange liker, med en skitten kamp med Trump som kommer til å bruke alle midler, og der all mulig dritt, reell og oppfunnet, vil bli slengt mot henne, ikke bare i en valgkamp, men også dersom hun skulle bli valgt?

Matt Latimer skrev hos Politico:

“Fighting Donald Trump to his political death would destroy Oprah’s image and her brand, and in the end it wouldn’t be worth it. (…) She would face all kind of uncomfortable lines of inquiry: Where are her tax returns? What does she spend on charity? How many of her staff members are paid fair wages? Are women paid less than men? How often has she mingled with or defended Harvey Weinstein? How many of her employees have signed confidentiality agreements? Will she waive them? Has anyone ever sued her? How many homes does she have? Does she “need” that many? What has she invested in that might go against her “Super Soul Sunday” persona? How much has she charged people for “life classes” or “lectures” and have any of them felt ripped off after paying for them?”

Et annet mulig angrepspunkt, både fra høyresiden og deler av venstresiden, er alskens new age-tullinger, healere og kvakksalvere som har fått fremstå uimotsagt hos Oprah. ”She may be the most powerful crank enabler on the planet”, som Julia Belluz skrev hos Vox. Og det blir graving i livet til hennes partner, Stedman Graham.

Seier langt fra garantert

Oprahs sjanser bør ikke avskrives, men det er ingen grunn til å gå til den motsatte ytterlighet og tro at det er sikkert at Oprah ville vinne en nominasjon. Det er som nevnt avhengig av om velgerne vil ha en ny TV-stjerne. Og vil virkelig venstresiden i partiet, enten den samler seg om Sanders, Warren, Gillibrand eller Harris, enkelt kapitulere for en Hollywood-milliardær med uklare politiske standpunkter?

Demokratene kunne stille med en potetsekk, og sekken ville ledet over Trump nå.

Josh Kraushaar i National Journal har en mer positiv vinkling på dette og trekker frem at Oprah kan appellere bredt, ikke bare til visse grupper innen det demokratiske partiet:

”Her personal credibility with liberal-minded voters would give her more wiggle room to run as a moderate without pandering to the progressive box-checkers driving the process. She won’t have as much pressure to embrace a single-payer health care system or higher taxes.”

Vinner hun nominasjonen, er en seier over Trump, gitt at han stiller til en ny periode, heller ikke sikret. Dersom økonomien er god, slik den er nå, skal det være mye feil med en sittende president for at han skal tape sitt partis andre periode. Det har bare Jimmy Carter gjort i moderne tid, og da var økonomien langt fra god. Men som kjent er det mye feil med Trump.

Meningsmålinger er lite verdt på dette tidspunktet, men de viser konsekvent at alle demokrater vil slå Trump, med til dels tosifret margin. Demokratene kunne stille med en potetsekk, og sekken ville ledet over Trump nå. Oprah er målt mot Trump bare et par ganger i mars, og havner midt i flokken. Enn så lenge har hun altså ingen unik appell. Men det kan være fordi velgerne ikke tar dette ordentlig på alvor, og at det ville endre seg dersom hun erklærte sitt kandidatur.

Dersom Oprah seriøst vurderer å stille, vil hun følge nøye med på meningsmålingene. Jeg tror ikke hun er lysten på å prøve seg dersom de ikke indikerer at hun er temmelig sikker på å vinne, både nominasjonen og embetet.

Den neste amerikanske presidenten kan godt bli en svart kvinne. Men jeg tror heller at det blir California-senator Kamala Harris.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden