Kommentar

Klassekampen viderebringer Venezuelas propaganda

Regjeringen til Nicolás Maduro er autoritær og militarisert, mens det er opposisjonen som er sivil og demokratisk, skriver Leiv Marsteintredet. Foto: Agencia de Noticias ANDES.

Klassekampen, og særlig journalist Peter M. Johansen, er et direkte talerør for Venezuelas stadig mer autoritære og brutale regime.

De er mange nå som skriver kronikker og arrangerer debatter om alternative fakta, den post-faktuelle verden, populisme og falske nyheter. I så måte er det kjekt å ønske nylig interesserte velkommen etter.

Vi som har vært opptatt av Venezuela i noen år, har vært i denne hengemyra lenge. I årevis har Venezuela-kjennere og forskere i Norge og internasjonalt spredd Chavista-regimets propaganda, og de har basert seg på «alternative fakta» (à la Kellyanne Conway) og til tider på regelrett falske nyheter.

Fremst i rekken i Norge står dessverre avisen Klassekampen.

I flere år har avisen gjennom pennen til utenriksjournalist Peter M. Johansen vært et direkte talerør for et stadig mer autoritært og brutalt regime. 4. februar slo han til igjen over to helsider. Her viderebringer han en fortelling om Venezuela som forvrenger virkeligheten så mye, at Trumps pressetalsmann Sean Spicer ville vært stolt.

Gis en aura av legitimitet og sannhet

I motsetning til medier som bringer alternative fakta om for eksempel president Donald Trump, møter ikke Johansen og Klassekampen særlig motstand. Det kommer blant annet av generelt lite kunnskap og engasjement om Venezuela.

Hvis noen skriver et panegyrisk forsvar for Putin og det russiske politiske regimet, blir man møtt med motargumenter og tilbakevisninger fra en stor gruppe russlandskjennere.

Ikke så med Venezuela.

Dermed kan Johansen uforstyrret lene seg på avisens kredibilitet som et av Norges mest seriøse medier, og artiklene hans gis legitimitet og en aura av sannhet. Det er trist fordi det gjør at mange får et fullstendig misvisende og falskt bilde både av omfanget av og årsakene til den enorme venezuelanske krisen.

Takk for at du leser Minerva! I denne borgerlige nettavisen skriver vi om politikk, kultur og annet. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan tegne abonnement her!

Den største krisen i moderne tid

Før jeg tar for meg Johansens artikkel fra 4. februar, kan det være greit å avlegge en visitt til den store propagandafortellingen om Venezuela. Johansen og andre chavistaer framfører denne for å undervurdere og bortforklare krisen, for å stigmatisere og klandre opposisjonen, og for å renvaske chavismoen.

Først handler fortellingen om at den krisen landet gjennomgår, minner om en hvilken som helst annen krise i Latin-Amerika. Latin-Amerika er en region med stadige politiske, sosiale og økonomiske problemer og kriser, og dermed skapes det skapes et inntrykk av at det Venezuela nå går gjennom, er helt normalt i regionen.

Ikke noe annet land i Latin-Amerika har gått gjennom et så enormt økonomisk fall i moderne tid.

Slik underslås det at ikke noe annet land i Latin-Amerika har gått gjennom et så enormt økonomisk fall i moderne tid, trolig det største økonomiske sammenbruddet for et land utenfor en krigssone verden har sett de siste 20-25 årene.

Ikke noe annet sted har drapsratene steget så mye de siste 15 år, og ikke noe annet sted uten krig har mødre- og barnedødeligheten, fattigdommen, underernæringen og inflasjonen steget så raskt de siste tre årene.

Som Mark Weisbrot, chavista-økonom og yndet intervjuobjekt i Klassekampen, så famøst sa det i 2013: Venezuela er ikke Hellas. Han bommet til de grader, men samtidig hadde han rett: Venezuela er ikke Hellas, det er på rask vei til å bli Haiti!

Les også svar fra Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen: Klassekampen beskriver også problemene i Venezuela.

Foretar ingen maktkritisk analyse

I motsetning til hva vanlige medier pleier å gjøre, nemlig å foreta maktkritiske analyser, så finner man ingen slike i Klassekampen eller blant chavistaer når det gjelder Venezuela. I stedet, når Johansen og Klassekampen drister seg til å forklare krisen, refererer de til regelrette konspirasjonsteorier som sabotasje, smugling, økonomisk krigføring og USA, mens interne, politiske årsaksforklaringer underslås.

Chavista-regimet styrte landet med klart flertall fra 1999 til 2016. Siden 2004 hadde regimet også full kontroll over det nasjonale oljeselskapet PDVSA, og det disponerte direkte over de store oljeinntektene i historiens lengste oljeboom, som varte fra 2004 til 2013. De venezuelanske lederne hadde et uvanlig stort politisk og økonomisk handlingsrom, og derfor må de selv ta ansvaret for elendigheten de har skapt.

Klassekampen og Petter M. Johansen heiet fram den varslede tragedien.

Den nåværende tragedien i Venezuela er skapt av at en regjering har fått gjennomføre sin ønskede politikk helt uforstyrret. Og mens advarslene mot Chavista-regimets politikk var mange fra ulike hold, så heiet Klassekampen og Petter M. Johansen fram den varslede tragedien.

Les også intervju med professor Benedicte Bull: Klassekampens Venezuela-dekning er under enhver kritikk.

Bryr seg ikke om at regimet avvikler demokratiet

Skillet mellom demokrati og ikke-demokrati er for noen helt uviktig. Demokrati kjennetegnes blant annet av at det holdes demokratiske valg. Det faktum at Venezuela nå har sluttet å organisere valg, er av mindre interesse for Johansen, akkurat som venezuelaneres ytringsfrihet later til å være en underordnet verdi så lenge han selv og Klassekampen kan nyte denne friheten.

Avisen bagatelliserer det faktum at regimet i Venezuela nå ikke lenger organiserer valg (og dermed har blitt autoritært), og avisen impliserer at ansvaret for den manglende organiseringen av demokratiske valg enten tilfaller opposisjonen eller den økonomiske krisen, som regimet da ikke har noen skyld for.

Ikke-demokratiske regimer holder ofte også politiske fanger. I Venezuela er det over 100 av dem. De er anerkjent som politiske fanger både av nasjonale og internasjonale menneskerettsorganisasjoner. Men i Klassekampen omtaler Johansen politiske fanger kun som det «opposisjonen anser som politiske fanger», eller så bruker han president Nicolás Maduros retorikk og kaller politiske fanger for fengslede politikere. Da er det kanskje kun en tilfeldighet at de både er fengslede og politikere.

Når det gjelder Leopoldo López, den mest kjente politiske fangen, bruker Johansen regimets propaganda om at López var ansvarlig for oppvigleri og oppfordring til vold, men han unnlater å nevne at alle anerkjente internasjonale menneskerettsorganisasjoner ser på rettssaken som en farse, og at et av de sentrale «bevisene» var «underbevisste meldinger» om vold.

Les også intervju med Eirik Vold: «Venezuela ble mer demokratisk under Chávez».

Delegitimerer opposisjonen

Når Klassekampen, Johansen og andre chavistaer kritiserer den venezuelanske regjeringen for feil, er det noen ting som går igjen. For det første påpeker de den historiske, negative arven av for eksempel korrupsjon, gjerne på denne måten: Hugo Chávez prøvde, men greide ikke, å ta et oppgjør med korrupsjonen.

For det andre er de raske med å påpeke at alternativet er verre, langt verre. For å delegitimere opposisjonen, understreker man til stadighet hvor tette bånd de har til USA, til regimet som satt før Chávez og til kuppet i 2002.

Opposisjonens bånd til USA er imidlertid tynt, og det er tynnere enn regjeringens bånd til autoritære land som Kina, Russland og Iran. Regimet som satt før Chávez fungerte riktignok dårlig, men det administrerte over en langt mer demokratisk periode enn dagens. Det tillot til og med en tidligere kuppmaker – Hugo Chávez – å vinne makten. Og det er riktig at noen i opposisjonen har bånd til kuppet i 2002, men man nevner aldri at regjeringen ledes av personer som stod bak to kupp i 1992.

Videre stigmatiserer Johansen alltid opposisjonen ved å referere til at de blant annet består av ytterliggående, radikale, voldelige eller ekstreme høyrekrefter (slik at begrepene fullstendig mister sin originale betydning).

Det underslås at opposisjonen i mange år har insistert på ikke-voldelig motstand.

Partifloraen i Venezuela er trolig Latin-Amerikas mest vennlige overfor offentlig sektor, men det underslås fullstendig, og samtidig underslås det at opposisjonen ikke er voldelig, og at den i mange år har insistert på ikke-voldelig motstand enten gjennom institusjoner eller i hovedsak fredelige protester. Johansen og Klassekampen «brunskvetter» dermed opposisjonen og følger opp chavismoens mest yndede triks, fordi regimet fratar opposisjonen den ene rettigheten etter den andre mens de selv står bak klare brudd på menneskerettigheter og demokratiske spilleregler.

Venezuela minner om Pinochets Chile

Det mest absurde eksempelet på å stigmatisere opposisjonen er når Johansen (i Klassekampen 2. juni 2016) og andre kjøper regimets propaganda om at Venezuela under Maduro er som Chile under Salvador Allende.

Målet med den er å frata Venezuelas regjering skylden for krisen, med referanse til sabotasjen og USAs handlinger mot Allende-regjeringen, å koble opposisjonen opp mot bilder av voldelige og høyreorienterte militære, med referanse til Augusto Pinochet og kuppet, og å knytte regjeringen opp mot et bilde av demokratisk sosialisme, med referanse til Allendes motto «brød, tak og arbeid».

Analogien gjør krig til fred og slaveri til frihet.

Påstanden om at det foregår private eller USA-sponsede sabotasjeaksjoner i Venezuela, bygger på regelrette konspirasjonsteorier selv ikke Venezuelas egen befolkning tror på. Mens Allende-regjeringen var klart demokratisk og sivil, så er Maduro-regjeringen nå et autoritært og militarisert regime, mens det er opposisjonen som er sivil og demokratisk.

Mens de militære i Chile kuppet makten i 1973, så styrer de militære i Venezuela i dag i allianse med Maduro. Ser vi på militærets rolle, minner dagens Venezuela lite om Allendes Chile. Det minner tvert imot om Pinochets Chile.

Klassekampen og Johansens metode

4. februar i år publiserte Klassekampen altså Johansens artikkel «Samtaler i vranglås igjen» (bilde av artikkelens første side og andre side). Den handler om at samtalene mellom regimet og opposisjonen, som var initiert av Vatikanet, har brutt sammen.

Johansen legger skylden for sammenbruddet på opposisjonen. Forklaringene hans er at opposisjonen er urimelig fordi den anklager regjeringen for å bryte med forpliktelser som regjeringen aldri har gått med på, og fordi den kommer med nye krav midt i en dialogprosess. Slik Johansen skriver, kan det synes som om opposisjonen står alene om kravene, og han viser til at opposisjonen er isolert i Latin-Amerika siden «Sammenslutningen av latinamerikanske og karibiske stater» (CELAC) i et nylig møte uttrykte varm støtte til dialogen.

Johansen benytter seg av en meget selektiv utvelgelse av sannheter som kan være vanskelige å oppdage om man ikke følger Venezuela tett.

La oss se nøyere på noen sitater for å demonstrere Johansens metode.

Johansen skriver følgende om opposisjonen: «Begrunnelsen for å bryte dialogen er at regjeringen ikke har oppfylt en rekke forpliktelser, som å løslate det opposisjonen kaller politiske fanger, for ikke å ha åpnet en internasjonal ‘humanitær kanal’ for medisiner og fastsette en dato for nytt presidentvalg.»

Videre skriver han at: «Ingen av kravene inngår i de fem punktene i rammeavtalen fra midten av november, selv om myndighetene har løslatt flere opposisjonspolitikere anklaget for sammensvergelser.» Og om et av kravene fra opposisjonen: «Blant kravene var at valgkommisjonen fastlegger dato for guvernør- og lokalvalgene som ble utsatt i oktober i fjor på grunn av krisetilstanden som Venezuela befant seg i.»

Avslutningsvis påpeker Johansen at et av opposisjonspartiene ser ut til å miste støtte i opinionen på grunn av intern strid, mens regimet styrker seg: «Regjeringspartiet […] og allierte har vunnet tilbake skanser ved å organisere lokale matforsynings- og produksjonskomiteer som overvåker distribusjonen av matvarer og spekulative oppkjøp av subsidierte forbruksvarer […]»

Selektiv utvelgelse av sannheter

I motsetning til det som er gjengs oppfatning blant forskere og uavhengige venezuelanske og internasjonale medier, forteller Johansen at opposisjonen bryter med inngåtte avtaler og kommer med nye og urimelige krav.

Her benytter han seg av en meget selektiv utvelgelse av sannheter som kan være vanskelige å oppdage om man ikke følger Venezuela tett.

I fremstillingen av opposisjonen som isolert, er det opportunt av Johansen å utelate at kravene om å åpne en humanitær kanal, å sette dato for valg i Venezuela og å frigjøre politiske fanger, faktisk er betingelser som Vatikanet selv framsatte 1. desember 2016 for å fortsette dialogen. På samme vis nevner han ikke at Vatikanets representant, Claudio María Celli, trakk seg fra dialogen 19. januar.

Det er også opportunt å utelate at opposisjonen faktisk har oppfylt et av regjeringens viktigste krav, nemlig å avsette tre av sine representanter fra delstaten Amazonas, som regjeringen anklaget for å ha fusket til seg seter i nasjonalforsamlingen. Opposisjonen etterkom kravet slik at regjeringen skulle anerkjenne parlamentet, noe Johansen glemmer å nevne at regjeringen likevel ikke har gjort.

Kravet om valg er nytt, skriver Johansen, og ikke del av rammeavtalen, men han nevner ikke at erklæringen som rammeavtalen bygger på, helt spesifikt nevner at konflikter må løses gjennom valg. Rammeavtalen spesifiserer også at nye medlemmer i det sentrale valgorganet må utnevnes (underforstått: slik at valg kan avholdes), noe regjeringen ikke har vært villig til å gjøre.

Johansen nevner at myndighetene har løslatt «opposisjonspolitikere» (altså ikke politiske fanger). 31. desember 2016 frigjorde da også Maduro syv politiske fanger. Men er det tilfeldig at Johansen ikke nevner at regimet arresterte fem nye politiske fanger 11. og 12. januar i år? Siden dialogen startet i november, har regimet arrestert like mange politiske fanger som de har sluppet fri. All den tid Klassekampens journalist kun viderebringer Maduro-regimets propaganda, var det vel også irrelevant å nevne at antallet politiske fanger økte med 29 i løpet av 2016.

Johansen skriver at landene i regionen har gitt støtte til dialogen i Venezuela (som opposisjonen har trukket seg fra), men han unnlater å nevne de uenighetene som gjorde det vanskelig å komme fram til en felleserklæring, og at erklæringen kun kom i stand etter at land som Paraguay fikk inn betingelser for støtten. Betingelsene var blant annet respekt for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, og en anerkjennelse av maktfordelingsprinsippet i grunnloven.

I de fleste andre medier enn Klassekampen oppfattes erklæringen som et prestisjetap for Venezuelas regjering, og som en diplomatisk støtte til opposisjonens krav.

Bruker politisk styrt sult som våpen

Til slutt vil jeg ta tak i to sitater nevnt over, nemlig hva som er årsaken til at valg ikke lenger avholdes i Venezuela, og den påståtte populariteten regjeringen har fått etter at den organiserte nye matforsynings- og produksjonskomiteene.

26. oktober 2016 forsøkte Johansen seg faktisk på en maktkritisk kommentar til Maduros utsettelse av guvernørvalget, og han skrev at det «er hevet over enhver tvil at Maduro er ute etter å kjøpe seg tid […]». I 2017 har han derimot avfunnet seg med den post-faktuelle tidsalder. Nå nøyer han seg med å viderebringe regimets propaganda. Når det gjelder regjeringens popularitet, så viser de siste meningsmålingene at den er på sitt laveste noen gang. Opposisjonen har riktignok også tapt oppslutning fordi den gikk med på dialogen, men her tar Johansen dermed en Trump: Dårlige meningsmålinger er bare falske nyheter.

Når det gjelder Johansens kommentar om produksjonskomiteer som skal bekjempe «spekulative oppkjøp av subsidierte forbruksvarer», så er den direkte skammelig. Det han kaller «lokale matforsynings- og produksjonskomitéer» er et militært distribusjonsapparat for mat som av svært mange klassifiseres som «mat-apartheid»: Har man partiboka i orden, får man mat.

Programmet gir ikke mer mat til en sultende befolkning, men har i stedet tre andre formål: 1) Det fjerner køer ved å ta mat vekk fra butikkene. 2) Det sørger for å øke militærets støtte til regjeringen ved å la militæret korrumpere systemet og tjene stort på andres sult. 3) Det øker regjeringens sosiale kontroll over befolkningen og demper opposisjonen ved å la dem sulte.

Johansen har nok lest 1984 av George Orwell, men ting kan tyde på at han har misforstått budskapet.

I kampen for å beholde makten bruker altså regjeringen politisk styrt sult som våpen, og Klassekampens journalist selger det inn som populære lokale matforsynings- og produksjonskomitéer! Johansen har nok lest 1984 av George Orwell, men ting kan tyde på at han har misforstått budskapet.

Uforenlig med avisens formålsparagraf

I sum selger Klassekampen og Johansen regelrett propanda fra et autoritært regime som har skapt den største menneskelige tragedien Latin-Amerika har sett på mange år.

Avisen og journalisten har systematisk ignorert kritiske stemmer, basert sakene på regimets egne nyhetskanaler og stort sett intervjuet regimevennlige eksperter. Det er trist å se avisen behandle Venezuela, Latin-Amerika og leserne sine så useriøst.

«[…] å drepe et menneske kaller man mord, å få et helt folk til å dø av sult kaller man chavismo», har Óscar Arias, tidligere president i Costa Rica og vinner av Nobels fredspris (1987), sagt. Han overdrev kanskje, men det er uklart hvor i Klassekampens formålsparagraf det står at overgrep, menneskerettighetsbrudd, sult, fattigdom og vold skal forsvares fordi elendigheten kan sies å være ideologisk motivert.

Ifølge Wikipedia sier formålsparagrafen tvert imot at avisen skal «drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser […]». Det formålet er uforenlig med å drive propaganda for det mest mislykkede politiske, økonomiske og sosiale prosjektet i dagens Latin-Amerika.

Det er ingen grunn til å tro at den venezuelanske regjeringen har Johansen på lønningslisten sin, slik man kan mistenke for andre Venezuela-eksperter, men etter hvert må det være lov til å spørre hvorfor Klassekampen har ham på lønningslisten.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden