Kommentar

Klima: Den neste konservative saken

De fire siste årene har vært de varmeste etter at målinger begynte – det skulle vært nyheter som fikk konservative til å reagere slik vi reagerer på oppslag om opptøyer i svenske forsteder, skriver Nils August Andresen. Bildet viser avvik i 2015 fra gjennomsnittstemperaturer 1951–1980.

Bilde: NASA Scientific Visualization Studio

Konservative er i ferd med å vinne innvandringsdebatten. I den neste store saken – klimaendringene – ligger vi bakpå. Det er det på tide å endre.

Klima og innvandring er to spørsmål som helt naturlig burde engasjere alle konservative. De har betydelige likheter:

Konsekvensene er omfattende: Høy innvandring utfordrer offentlige finanser, tillit i samfunnet og til det politiske systemet, og gjør det vanskeligere å motvirke polarisering, populisme og putinisme. Klimaendringer omformer kystlinjer, isbreer og nedbørsmønstre. Det kan i sin tur påvirke matproduksjon og bosettingsmønstre, og derigjennom samfunn, kulturer og statsdannelser.

Konsekvensene ligger frem i tid: Vi ser virkninger allerede i dag, men nordmenn flest er enn så lenge skjermet. Derfor kan spørsmålet lett fremstå som abstrakt.

Konsekvensene er komplekse og hver for seg usikre: Vi vet ikke akkurat hvordan det vil gå med etterkommere etter innvandrere på arbeidsmarkedet, hvordan norsk islam vil se ut om 50 år, eller  hvilke konfliktlinjer som vil være de sentrale i samfunnet da. Vi vet heller ikke akkurat hvor mange grader oppvarming som vil følge av CO2-utslippene våre, hva som skjer med Golfstrømmen, hva slags teknologi vi vil ha for å avbøte konsekvensene eller for å trekke CO2 ut av atmosfæren. Snarere består utfordringen i økt risiko for en rekke vanskelige utfall, snarere enn én enkelt katastrofe som kan kvantifiseres og tidfestes.

Det er med andre ord to konservative kinderegg vi har med å gjøre her. For oss som ser det liberale samfunnet som en skjør skapning, holdt oppe av nedarvede institusjoner, og sivilisasjon som et tynt lag av en møysommelig opparbeidet politisk kultur som forsøker å holde menneskets destruktive sider på armlengdes avstand, er det nettopp denne type utfordringer vi er opplært til å identifisere.

Nye, dystre rekorder

På tampen av året som nettopp er forbi, ble det satt nye temperaturrekorder i Australia – 16 grader varmere enn gjennomsnittet for årstiden. I Marble Bar i Vest-Australia ble det målt 49,3 grader på forrige torsdag. Tidligere i desember kom nyheten om at forskere tror innlandsisen på Grønland vil smelte. «Vil smelte» er forresten en eufemisme: Den smelter allerede. Men de tror den vil smelte helt – hvilket vil føre til stor havstigning. Konsekvensene vil være uoversiktlige, fra det irreversibelt katastrofale for lavtliggende stater, til det politisk dramatiske for land som utsettes for migrasjonsbølger eller disrupsjon i matvarehandel.

De fire siste årene har vært de varmeste etter at målinger begynte. Rekorden fra 2015 ble slått i 2016, mens de to siste årene klokker inn som nummer tre og nummer fire. Og CO2-utslippene fortsetter å øke, med ny utslippsrekord i 2018.

Det skulle vært nyheter som fikk konservative til å reagere slik vi reagerer på oppslag om opptøyer i svenske forsteder: En endring som alt er i gang, og som innevarsler noe mer, uoversiktlig – og farlig. Likevel er det ikke til å komme utenom at konservative er betydelig dårligere på klima enn på innvandring. Hvorfor?

Byråkrater på elsykler

En årsak er at de to spørsmålene havner på hver sin side av tidens dype identitetskonflikter, knyttet til alt fra synet på tradisjonell industri, via tilliten til eksperter og forskere til holdningen til materialisme og forbruksmønstre. Det er et overlapp mellom gruppene som opplever seg mest utsatt i møte med innvandring, og gruppene som i størst grad lar seg provosere av bompenger eller av det de opplever som en moraliserende urban utdanningsmiddelklasse som vil ha bensinavgifter, elbiler (eller byråkrater på elsykler, som er Trygve Slagsvold Vedums foretrukne nye busemann) og lavere konsum av rødt kjøtt.

Det er forståelig at konservative siden finanskrisen, i en periode med betydelig politisk uro i Europa og USA og uoversiktlige migrasjonsbølger har prioritert innvandringsdebatten: For før den debatten er under kontroll, truer den hele tiden med å flamme opp og ødelegge alle normale politiske prosesser. Ellers får man, for å karikere litt, gilets jaunes, utmelding av EØS (med de få overnasjonale klimavirkemidlene vi besitter) og bompengemotstandere med ordførerkjeder.

Men konservative er nå i ferd med å vinne innvandringsdebatten. Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg, ledet av Masud Gharahkhani, målbar tankene til folk som Sylo Taraku, med fokus på kontroll og forutsigbarhet. Høyre har satt ned et innvandringspolitisk utvalg, ledet av Torbjørn Røe Isaksen, som til Klassekampen kommenterte formålet med utvalget slik: «Det blir ingen liberalisering.» (OBS: Jeg sitter selv i dette utvalget.) Selv Hillary Clinton har sagt at Europa må begrense innvandringen for å unngå populisme.

Pessimisme er ofte realisme, og det er grunn til å ta den på alvor.

Det er fortsatt et stykke å gå når det gjelder å gjøre om generelle innsikter til konkret politikk. En mer detaljert policy-diskusjon, der troverdig politikk kan utmeisles, vil fortsette å være viktig for konservative. Men nok er oppnådd til at det ikke finnes gode unnskyldninger for ikke å fokusere mer på klimaspørsmålet.

Nasjonale løsninger mangler…

En annen årsak til at konservative er for dårlige på klima, er at de to spørsmålene stiller seg ulikt når det gjelder forholdet til nasjonalstaten og overnasjonalt samarbeid: Selv om innvandringsspørsmålet er globalt, kan nasjonalstatene i siste instans iverksette effektiv nasjonal politikk unilateralt. På klimaområdet er et motsatt: Nasjonale tiltak som støtter opp under globale løsninger er absolutt noe man bør etterstrebe; men uten overnasjonalt samarbeid vil det ikke løse problemet. Konservative som i andre sammenhenger og av andre grunner har advart mot overnasjonalitet blir stående uten svar i klimapolitikken.

Et eksempel er den konservative filosofen Roger Scruton, som tar klimaproblemet på alvor, men som likevel er kritisk både til forpliktende globale avtaler og de fleste typer unilaterale nasjonale tiltak. Hans utgangspunkt er at globale avtaler er umulige fordi autokratiske land som Kina, med verdens største CO2-utslipp, uansett ikke vil følge spillereglene – et argument som ville fremstått mer oppriktig om det var grunn til å tro at land som USA ellers ville inngått forpliktende avtaler. Scruton mener vi derfor må sette vår lit – og vie den offentlige innsatsen – til teknologiske fremskritt som kan løse energiproblemet globalt.

Scrutons pessimistiske innsikt har noe for seg, selv om Kina neppe alene skal bære skylden for at tilstrekkelig forpliktende og globale avtaler ennå er langt unna. Norge kan ikke alene stoppe klimaendringene, uansett hvor raskt vi stenger ned sokkelen eller hvor drakoniske avgifter vi innfører. Og for mange former for utslipp er fraværet av globale avtaler et alvorlig problem, fordi utslippene raskt flytter fra et land til et annet. Uten teknologiske gjennombrudd vil det bli svært vanskelig å begrense utslippene noe i nærheten av nok. Og ikke minst: Dyre nasjonale tiltak som ikke reelt sett bidrar til å løse problemet, mister raskt legitimitet.

Alle partiene har kjernesaker som raskt kommer i konflikt med klimatiltak.

Pessimisme er ofte realisme, og det er grunn til å ta den på alvor. Enda mer pessimistiske konservative har allerede lenge ment at vi ikke vil lykkes, og det eneste som gjenstår er å forberede seg på ulike kaotiske fremtider. Men for oss som har forandre for å bevare som et credo, blir en slik pessimisme for lett en unnskyldning for ikke å gjennomføre meningsfull og konstruktiv politikk; for ikke å engasjere seg i å endre rammene for politikken; og for ikke å bidra mer til mest mulig forpliktende avtaler globalt – eller regionalt, siden det på dette feltet spiller en stor rolle både direkte og indirekte hva EU gjør.

… nasjonale tiltak finnes

At norske politikere ikke selv kan løse klimautfordringene, betyr nemlig ikke at det ikke finnes meningsfull nasjonal politikk. For eksempel kunne Norge hatt en politikk som langt raskere pekte mot et samfunn med mindre bilkjøring og enda mindre utslipp fra veitrafikk, mindre flytrafikk, lavere utslipp fra landbruk. Denne type samfunnsendringer kunne repliseres i andre land, samtidig som vi ville spare offentlige utgifter. Vi kunne også satt av vesentlige oljeinntekter til forskning på nødvendig teknologi i Norge og internasjonalt – som ville gjøre globale avtaler både mer oppnåelige og mindre nødvendige.

Et raskt blikk på norsk politikk forteller at vi gjør vesentlig mindre enn vi rasjonelt kunne gjort på alle disse områdene.

  • Vi bygger fortsatt ut en rekke samfunnsøkonomisk ulønnsomme veistrekninger – både i distriktene og i storbyområder. Hordfast er et eksempel på det første; E18 både østover og vestover fra Oslo er viktige eksempler på det siste. Dette gir økt biltrafikk, lenge før bilparken vil være noe i nærheten av klimavennlig, og koster skattebetalerne milliarder av kroner. Veitrafikk utgjør 8,8 prosent av norske utslipp, og 17,5 prosent av alle utslipp som ikke er petroleum og industri.
  • Det statlige Avinor legger til grunn en vekst i flytrafikken på mer enn 60 prosent frem til 2040. Flydrivstoff solgt i Norge står for rundt fem prosent av norske utslipp, men vesentlig mer av den totale drivhuseffekten. Samtidig tjener Avinor 2,5 milliarder kroner på spesielle skatteregler gjennom taxfree-salg – som oversettes til lavere flypriser.
  • En rapport fra Miljødirektoratet peker på store mulige utslippskutt gjennom moderat reduksjon av det sterkt offentlige subsidierte kjøttkonsumet – men Erna Solberg har avvist at det er regjeringens politikk.
  • Vi sponser fortsatt Opplysningskontoret for kjøtt og egg med 79 millioner kroner gjennom omsetningsavgiften, som bidrar til å forme preferanser på en måte som klimamål vanskeligere å nå. Regjeringen har forsøkt å fjerne opplysningskontorene, men Senterpartiet har fått med seg Ap, SV og KrF på å stoppe dette.
  • Norge produserer mer olje per innbygger enn alle land utenfor Gulfen. Det er, enn så lenge, fantastisk lønnsomt, men også fantastisk forurensende. Det finnes en CO2-skatt på sokkelen, den dekker bare innenlandske utslipp som følge av oljevirksomhet, og ikke de langt høyere globale utslipp som følge av norsk produksjon. Ingen av de enorme inntektene fra sokkelen er øremerket klimatiltak. (SSB mener også at noe kutt i oljeutvinning er mer effektivt enn andre tiltak, hvis man ser på globale snarere enn nasjonale utslipp.)

Hvis vi begynte med bare å slutte med samfunnsøkonomisk ulønnsomme subsidier til særlig utslippsintensive aktiviteter, ville vi få både betydelige lavere utslipp og bedre offentlige finanser. I tillegg finnes et betydelig rom for grønn skatteveksling, og dessuten mange direkte reguleringer med svært moderate effekter på folks hverdag.

Når så mange opplagte og virkningsfulle klimatiltak ikke gjennomføres, er årsaken at selv om de fleste politikere utenfor FrP i teorien er enige om at klima er en fundamental utfordring, rammer de fleste tiltak en interessegruppe som klarer å organisere overlappende blokkerende flertall.

Alle partiene har kjernesaker som raskt kommer i konflikt med klimatiltak. FrP – i den grad partiets politikere engasjerer seg i utslippskutt – er bilistenes parti. Høyre og Venstre vil være på lag med næringslivet. Senterpartiet vil forsvare bil og fly så lenge det er distriktspolitikk, og motsetter seg meningsfulle tiltak for utslippskutt i landbruket. KrF følger hakk i hæl. Arbeiderpartiet må tenke på forholdet til fagbevegelsen, og SV og Rødt er bekymret for fordelingseffektene av grønne skatter.

Det er ikke vår jobb å bejuble en liten nedgang i norske utslipp, som delvis skyldes krav til biodrivstoff i bensin med tvilsom global virkning

Selv MDG setter motstand mot atomavfall over klimakutt. Til alt hell for det norske miljøpartiet har Norge av andre grunner enn ideologisk motstand ikke atomkraftverk, ellers kunne standpunktet fått alvorlige og skadelige klimafølger.

Konservativt ansvar

Men hva kan konservative gjøre, i et politisk landskap der alle er opptatt av klima, men hvor ingen nasjonale tiltak løser problemet, og sterke koalisjoner mobiliseres mot enhver endring? I regjering har Høyre valgt en ganske pragmatisk linje, med kompromisser mot både FrP og Venstre. Utad selges politikken som den mest offensive noensinne, og med et positivt spinn: Dette klarer vi!

Det er for så vidt er sant at politikken er den mest offensive noensinne, uten at det sier så mye. Utslippene går marginalt ned, og er nå de laveste siden 1995. Samtidig ligger vi langt bak våre egne mål allerede for 2020; de mer ambisiøse målene frem i tid er så langt bare skrift i sand.

En måte å tenke på er å sammenligne med innvandringspolitikken: Der har konservative over tid kritisert de or rosenrøde beskrivelsene som lenge ble gitt av integrering, der enhver liten positiv nyhet ble brukt som bevis for at nu går alt så meget bedre. Konservative har også ofte påpekt at å flikke på dagens politikk ikke løser utfordringene: Man kan alltid kappes om hvem som har de strengeste reglene for lukkede mottak, men mer systemiske endringer må til for å få migrasjonen under kontroll. Utfordringen for konservative er å gjøre disse endringene på en måte som bevarer de sentrale delene av vår humanistiske arv og vårt engasjement for verdens forfulgte.

Omtrent slik bør konservative se sin rolle også på klimafeltet: Det er ikke vår jobb å bejuble en liten nedgang i norske utslipp, som delvis skyldes krav til biodrivstoff i bensin med tvilsom global virkning – mens globale utslipp fortsatte opp til nok en rekord. Det er vår jobb å påpeke at dagens politikk ikke når målene, ikke i Norge og ikke internasjonalt. Uten en slik erkjennelse vil ingen tiltak fremstå som legitime.

Det er også vår jobb å forsøke å beskrive hvordan et fremtidig klimapolitisk regime kan se ut, på en måte som bevarer de sentrale verdiene i en liberal stat med en sunn økonomi – for uten en slik trygghet vil for mange vegre seg for å godta endringer.

Stort sett udramatisk

For eksempel: Med litt velvilje vil de fleste skjønne at det for de fleste norske familier er udramatisk å redusere konsumet av storfekjøtt med 50 prosent. Måltidene kan erstattes med en blanding av svin, kylling, fisk, meieriprodukter og grønnsaker. Det er ikke snakk om å be noen om å bli veganer, vegetarianer eller engang å droppe indrefileten: Bare at vi i gjennomsnitt, som samfunn, husker at den er et luksusprodukt og derfor spiser den litt sjeldnere.

På samme måte er det udramatisk for de aller fleste å fly noe sjeldnere. I september 2009 fløy vi i gjennomsnitt bare rundt tre fjerdedeler så mye som i september 2018. Om vi for 2040 satte dét som et mål, snarere enn å øke med nye 60 prosent, ville det ikke bety noe mer dramatisk enn at vi litt oftere ville velge noe annet, en annen destinasjon, et annet fremkomstmiddel, et lengre opphold når vi først drar langt vekk.

Mange ønsker burger hver dag, mange ønsker billige flybilletter til verdens fjerne hjørner. Det er forståelig. For noen vil endrede relative priser oppleves negativt. Andre vil endre preferansene i tråd med prisene. Vi må lære å snakke om det uten at det blir en samtale om moralisme.

Omtrent sånn er det på mange felt: Mange av endringene som trengs på veien mot lavutslippssamfunnet er relativt udramatiske enkeltvis. For Norges del er det mest dramatiske en eventuell rask nedgang i oljeinntekter – enten det skjer som følge av norsk politikk eller teknologi som reduserer den globale etterspørselen. Det beste vi kan gjøre er å forberede oss best mulig på den situasjonen gjennom en sunnest mulig økonomisk styring nå.

Men det første skrittet er altså at konservative må innse at klima er en stor konservativ sak. Selv om innvandring fortsatt er viktig. Selv om man plutselig skulle havne på lag med Eivind Trædal. Selv om det utfordrer noen konservative syn på overnasjonalitet. Selv om det så langt er liberalere på høyresiden som har hatt sakseierskap til feltet. Det er på tide at konservative løfter den saken, og gjør det nettopp som realistiske, bekymrede konservative.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden