DEBATT

Det siste verdens miljøarbeid trenger nå, er å gjøre seg til folkets fiender. Det skjer når miljøtiltakene ikke er til å leve med for folk flest, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser tilhengere av den franske protestbevegelsen «De gule vestene».
Det siste verdens miljøarbeid trenger nå, er å gjøre seg til folkets fiender. Det skjer når miljøtiltakene ikke er til å leve med for folk flest, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser tilhengere av den franske protestbevegelsen «De gule vestene».

Vi trenger en ny miljøpolitikk – for alle

Det er stort behov for en politikk som setter fremtiden først, uten å sette et miljømål over et annet, eller overkjøre enkeltmennesket – særlig de som lever i samfunnets lavere lag.

Publisert

Nytt år, nye muligheter – også for oss i miljøbevegelsen. Mens covid-året 2020 var et mørkt kapittel for de aller fleste, er verdens klima og natur to av de ytterst få «interessentene» som har kommet godt ut av pandemien så langt: Klimautslippene har stupt, verdens mest forurensede byer har sett blå himmel igjen for første gang på lenge, og naturen har mange steder fått stå i fred og blomstre vilt.

Men disse uventede lockdown-effektene er selvfølgelig ikke bærekraftige løsninger.

For det første er alle de andre konsekvensene av pandemien helt utålelige. For det andre vil mange samfunn som nå står i knestående få store utfordringer med å forsvare en krevende miljøpolitikk, strenge arealreguleringer og innskjerpede klimakrav i møte med økonomier som vil være helt avhengige av å komme seg raskt på beina igjen.

Dersom vi skal klare å skape varige endringer for miljøet, trenger vi et lite paradigmeskifte for å løse miljøutfordringene post-korona. La oss være ærlige: Miljøpolitikken før pandemien fungerte ikke.

Selv om Norge har klart å snu vårt utslippsregnskap marginalt de siste årene, er bildet på verdensbasis fortsatt at klimautslippene øker, og at vi ødelegger stadig mer natur. Dagens miljøpolitikk snubler rett og slett oftere enn den gjør framskritt. Vi mener det er to hovedårsaker til dette:

For det første fordi den spenner usosiale bein på seg selv ved å sette uforholdsmessig store krav til dem som har lite fra før. For det andre fordi den legger unødvendige hindre for seg selv i form av tiltak som skaper interne fiendebilder i miljøbevegelsen framfor felles front mot de totale bærekraftsutfordringene. La oss utforske disse to årsakene.

Usosiale miljøavgifter

«Krisen viste gapet mellom politikere som frykter ‘verdens ende’, og de i den franske befolkningen som bekymrer seg for slutten av måneden.»

Det sier Bruno Tertrais om de utløsende faktorene bak opprøret i Frankrike kjent som «de gule vestene», i Asle Tojes siste bok Gullbrikkespillet. Tertrais har vært en av president Emmanuel Macrons nære støttespillere, og deltok blant annet i teamet som skrev Macrons partiprogram. Han er også blant dem som fikk seg en solid oppvekker i møte med det enorme folkelige opprøret som i stor grad ble utløst av økte, flate miljøavgifter.

Sitatet fra Tertrais presenterer to perspektiver som begge er legitime og riktige.

1: Det er all grunn til å frykte «verdens ende» som konsekvensen for store deler av menneskeheten dersom klimakrisen ikke stanses. UNEPs «Emissions Gap Report» viser årlig hvordan verden ligger an til å kutte sine klimautslipp. Rapporten fra 2019 estimerer en temperaturøkning på mellom 3,4 og 3,7 grader i år 2100 kontra 1990-nivå, dersom verdens land ikke gjør endringer fra dagens politiske tiltak. (Vi har valgt 2019-rapporten, siden 2020 trolig er lite representativt med tanke på de tidligere nevnte lockdown-effektene.)

Dersom verden faktisk gjennomfører de klimapolitiske planene som var kjent i slutten av 2019, ligger vi marginalt bedre an – en estimert oppvarming på 3,2 grader i 2100. FNs klimapanel skriver at en verden med 3 graders oppvarming ikke vil være til å kjenne igjen. Den kan være preget av ukontrollert migrasjon, kollaps i nasjonale og transnasjonale økonomier, sammenbrudd av politiske systemer, økte væpnede konflikter og andre uønskede konsekvenser, i en eskalerende ond spiral som følge av stadig mindre vann, mat og landområder til fordeling på stadig flere mennesker.

2: Men det stemmer også at stadig flere mennesker har all grunn til å bekymre seg for slutten av måneden. I Norge hadde 11,2 prosent av befolkningen lavinntekt i 2017, ifølge tall fra SSB. Andelen var 10,8 prosent i 2014 og 9,6 prosent i 2011. Det går altså feil vei. På verdensbasis har fattigdomstallene derimot gått riktig vei de siste årene, men i Europa som helhet ser vi en økning av innbyggere som lever i vedvarende fattigdom. I vår egen by Drammen lever 18,7 prosent av barna i fattigdom, ifølge SSB. Det er nok av eksempler å ta av.

I Norge skapte vi vår lokale variant av «de gule vestene» med bompengekrisen i 2019. I likhet med Macrons regjering, klarte ikke Solberg-regjeringen å forutse hvor upopulær en flat og usosial miljøavgift ville bli – samme hvor god saken var. Vi nådde grensen hos svært mange for hvor langt enkeltpersoner og familier vil bidra privat for å oppnå et abstrakt større, grønt gode. Sammenbruddet av bypakken i vår egen region og mange andre avsluttede eller nedskalerte samferdselsprosjekter har trolig satt den lokale klimakampen flere steg tilbake – helt unødvendig.

Det siste verdens miljøarbeid trenger nå, er å gjøre seg til folkets fiender. Det skjer når miljøtiltakene ikke er til å leve med for folk flest. Det er ingen automatikk i at veiprising eller KAF vil bli mer rettferdig, dersom de som er mest avhengige av bilen likevel blir dem som må betale mest.

Interne motsetninger i miljøbevegelsen

Over til den andre hovedårsaken: politiske forslag som skaper motsetninger mellom ulike miljøinteresser. Miljø er nemlig mer enn klima. Det er for eksempel også natur: FNs naturpanel har de siste årene dokumentert at verden styrer mot en like alvorlig naturkrise.

For å beskrive hele utfordringsbildet for miljøet kan vi benytte Stockholm Resilience Centre og de ni kritiske grensene som de har definert for å regulere miljøet på jorda. Disse ni grensene er mål for: tap av biologisk mangfold, nitrogen- og fosforsykluser, ferskvann, landareal, kjemikalier, aerosoler, klimaendringer, ozonlaget, og forsuring av havet. Klimaendringer er altså kun én del i dette komplekse puslespillet (selv om ingen av de andre faktorene vil kunne forbli upåvirket av klimaendringer).

Politiske tiltak for å oppnå et av disse målene vil ofte kunne ha negative konsekvenser for et eller flere av de andre. I det store bildet er dette noe vi vil måtte leve med. Det vi derimot bør unngå er å lage politikk for å løse ett mål som går så kraftig på tvers av andre mål – opplevd eller faktisk – at man skaper fiender internt i miljøbevegelsen

Landbasert vindkraft er det åpenbare eksemplet i Norge. Dette klimatiltaket – som hadde svært aktiv støtte i den rødgrønne regjeringen og blant de rødgrønne partiene i opposisjon fram til 2017, ledet av energiministre og energipolitiske talspersoner i Senterpartiet – vil være vitalt for å gjennomføre elektrifiseringen av Norge og Europa, og er et av flere nødvendige tiltak for å fase ut fossile energikilder. Imidlertid har det endt opp med å spenne bein på seg selv og i stor grad gått skikkelig på trynet. Etablering av store vindmølleparker i sårbare områder kan være til stor skade for biologisk mangfold både i lufta og på bakken. Men mest av alt er det til skade for den ene parameteren som Stockholm Resilience Center ikke nevner: friluftsopplevelser og nærnatur.

En av oss skrev om dette allerede våren 2019, før bypakkene og vindkraftkonsesjonene møtte veggen for alvor, i en kronikk i Minerva, og beskrev hvordan det nære for de fleste er viktigere enn det fjerne – og viktigheten av å mitigere dette dersom vi skal lykkes med nødvendig miljøpolitikk.

For å sitere seg selv: «Det er ikke egoistisk å sette sin egen familieøkonomi først. Det er ikke egoistisk å protestere mot at hundremeterskogen du vokste opp med må vike for store vindmøller.

Men hvis det som er oss selv nært alltid skal legge føringer for politiske beslutninger, så blir konsekvensen ‘business as usual’ i all framtid. Det er ikke bærekraftig.»

Vi trenger derfor politikk som setter fremtiden først – selv om den blir upopulær i dag.

Men vi trenger samtidig politikk som klarer å gjøre disse grepene uten å overkjøre eller plyndre enkeltmennesket – særlig de som lever i samfunnets lavere lag.

Intensjonen bak både bompengefinansierte grønne samferdselspakker og landbasert vindkraft var meget god. Nå har vi langt på vei surret bort begge mulighetene.

Listen med håndfaste ideer til store, nye, virkningsfulle miljøtiltak er ikke utømmelig. Fortsetter vi å legge hindre i beina på oss selv gjennom å utforme politikken slik at den oppleves blodig usosial – det være seg med tanke på privatøkonomi, nærnatur eller annet –vil vi nå slutten av den lista ganske fort, uten at særlig mye er oppnådd. Da sliter vi. Big time!

På tide med en ny, sosial miljøpolitikk

Vi trenger derfor en ny miljøpolitikk som ikke rammer usosialt, som oppfattes rettferdig for by og land, og hvor det ene miljømålet ikke skyter ned det andre. Vi mener denne miljøpolitikken 2.0 må ta inn over seg og legge til grunn følgende prinsipper:

– Vi må snu ressurspyramiden opp ned når vi legger opp finansiering av miljøtiltak: de som tjener og eier minst, er også de som bør belastes lavest. Dette innebærer et steg vekk fra flate avgifter og over til progressiv beregning. (Slik vi hovedsakelig finansierer samfunnet for øvrig.)

– God miljøpolitikk i byer og på bygda er helt forskjellige ting. I sentrumsområder er fortetting, bilfrie gater, opplevelsesrettet næringsliv og solid satsning på gang-, sykkel- og kollektivtrafikk fornuftig. Men i områdene hvor avstanden mellom husene er lengre, er gjerne de beste miljøløsningene heller å skape tjenester, arbeidsplasser og opplevelser som gjør at innbyggerne må bruke bil minst mulig. Vi må respektere at ulike mennesker vil bo på ulike måter – og skape god miljøpolitikk som svarer til de ulike situasjonene.

– Miljøbevegelsen må først og fremst være en premissleverandør for utvikling av nytt næringsliv – ikke en bremsekloss. Miljøpolitikken er god på å regulere, men har ikke bidratt mye til innovasjon av alternativ verdiskaping til det vi ønsker å forby. Vi må komme med de nye ideene til hvordan næringslivet kan skape flere arbeidsplasser og merverdi gjennom bærekraftig bruk av naturressurser – særlig i distriktene.

– Vi trenger å etablere et nytt trepartssamarbeid for natur og klima – mellom miljøbevegelsen, landbruket og friluftslivet. De eneste som vinner når disse tre interessentene kaster bort tiden på å slå hverandre i hodet, er driftsmåter og løsninger som forverrer miljøkrisen ytterligere. Slik staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne har skapt et bærekraftig samarbeid for norsk arbeidsliv, trenger vi at miljøverneren, bonden og nærnaturelskeren legger uenigheter til side og finner ut hvordan vi kan jobbe sammen for felles interesser. Det innebærer gode diskusjoner om blant annet arealnøytralitet og fornybar energi.

– Mer fokus på løsningene som virkelig monner, og mindre symbolpolitikk.

– Og til slutt: At Norge tar en lederposisjon inn i forhandlingene om globale miljøavtaler og krever at særlig G20-landene vil ofre det samme som nordmenn skal gjøre. Første mulighet er i Kunming i Kina nå i mai, hvor det skal forhandles en ny global naturavtale.

Vi ser fram til en spennende diskusjon basert på dette oppsparket. Kjør debatt!