SPALTIST

Svada-opprop for systemendring

Klimakrisen er kanskje vår tids største utfordring. Pompøse opprop er det siste vi trenger for å løse den.

Publisert

Den siste uken har leserinnlegget Opprop for systemendring! florert i flere medier, i tillegg til å bli debattert på Dagsnytt 18. Bak oppropet står en liten aksjonsgruppe, som har samlet 75 signaturer fra ymse akademikere og kunstnere. Teksten er spekket av gode intensjoner, med ønske om å ta vare på klimaet, naturen og verdens fattige. Også «barn og unge, voksne og gamle» som opplever «prestasjonspress, konkurranse og manglende tilstedeværelse» er omfavnet av oppropets godhet. Ingen skal utelates fra den vidunderlige nye verden.

Løsningen aksjonistene griper etter er dessverre svært forutsigbar. De ønsker et nytt økonomisk system. Vi har vel alle sett det før, klimaaktivister som til forveksling ligner marxister i sin kamp for å velte systemet. Jeg skal la tvilen komme aksjonistene til gode, men vil likevel påpeke at oppropet er egnet til å så tvil rundt hva som egentlig er målet og middelet. Den klimaengasjerte bør ikke forelske seg i middelet, men holde fokus på målet, som er å redusere klimagassutslipp og naturødeleggelser. Spesielt de som står i fare for å forelske seg i middelet «nytt økonomisk system», har all grunn til å lese videre.

Profittmaksimering er ikke så dumt

Et opprop signert av mange forskere burde leses seriøst. Det fortjener stort sett den norske forskerstanden. Jeg velger derfor å ettergå det jeg forstår som hovedtesen: «Vi kan ikke lenger basere oss på profittmaksimering som drivkraft i økonomien. Et nytt system må drives av kunnskap, skaperglede og samarbeid.» Dette er en påstand jeg vil tro mange synes er tilforlatelig. Ordet profittmaksimering har nok ikke de mest positive konnotasjonene i befolkningen, mens alle liker de positive begrepene kunnskap, skaperglede og samarbeid. Så hvorfor ikke basere systemet på det gode, fremfor det onde, slik at verden kan bli vidunderlig? Samfunnsøkonomiens far, Adam Smith, skrev godt om hvorfor profittmaksimering ikke er så dumt likevel, i Nasjonenes velstand fra 1776.

«It is not from the benevolence of the butcher, the brewer, or the baker that we expect our dinner, but from their regard to their own self-interest. We address ourselves not to their humanity but to their self-love, and never talk to them of our own necessities, but of their advantages.»

I dette ligger det en innsikt som sier at konsumenter og produsenter kan handle egennyttig i et marked, samtidig som de tilfredsstiller hverandres behov. Bakeren står opp tidlig for å bake brød, ikke nødvendigvis av velvilje for konsumenten, men fordi han tjener på å selge ferske brød. Konsumenten kjøper brødet, ikke nødvendigvis av velvilje for bakeren, men fordi han mener kjøpet av brødet vil gi ham selv høyere nytte. Vi ser at både produsenten og konsumenten tjener på hverandres adferd i markedet, helt uavhengig av hvorvidt de ønsker hverandre godt i utgangspunktet.

Smiths sitat er naturligvis en forenkling av virkelighetens markedsøkonomi, men det viser likevel en av markedsøkonomiens største styrker: den fungerer uavhengig av individenes intensjoner. Det er underordnet om bakeren kjenner og liker kunden fra før, det vesentlige er at bakeren kan tilby et godt brød til en pris kunden vil godta. De trenger ikke samarbeide, de trenger bare å bytte brød mot penger, slik at begge blir fornøyde. Kunnskap, samarbeid og skaperglede er gjerne biprodukter av bakerens profittmaksimering. Kunnskap om ulike næringsstoffer og smaker, samt skaperglede for å utvikle nye og spennende brødtyper, vil gi bakeren et konkurransefortrinn overfor andre bakere. Så selv om bakeren baker sine brød primært for å tjene inntekt til sin familie, vil kunnskap, samarbeid og skaperglede prege bakeren indirekte, ved at nye, bedre og billigere brød gir ham høyere profitt. Aksjonistenes ønskede verdier blir dermed oppfylt, selv om bakeren står opp om morgenen primært med ønske om å tjene penger.

Eksternaliteter

Som tidligere nevnt lar jeg tvilen komme aksjonistene til gode, og anerkjenner at oppropets egentlige formål er å rette fokus på klima- og naturødeleggelsene. Jeg har forsøkt å vise at vi ikke trenger å bytte økonomisk system for å oppnå kunnskap, samarbeid og skaperglede. Men hva med klimaproblemet, kan det løses innenfor dagens profittmaksimerende system? Absolutt. Den økonomiske løsningen ligger ganske klar. Hovedutfordringen er den politiske viljen, både nasjonalt og internasjonalt. Den økonomiske løsningen handler om det som på fagspråket kalles eksternaliteter. Eksternaliteter er kostnaden som påføres samfunnet eller andre personer, men som aktøren som utfører handlingen ikke blir belastet økonomisk for i markedet.

Et relevant eksempel er en fabrikk som driver produksjon høyt opp i et elveløp, og slipper avfall ut i elva. Elven renner ut i en innsjø som er drikkevannskilden til en kommune. Kommunen må bruke ekstra ressurser for å rense vannet, ettersom fabrikken har forurenset det. Dette vil de fleste tenke at er urettferdig. Mange vil tenke at fabrikken bør stenges ned, ettersom den forurenser drikkevannet. Dette er imidlertid ikke riktig, for eksempel fordi fabrikken er hjørnesteinsbedrift for kommunen, eller simpelthen fordi fabrikken driver fullt lovlig. Ettersom problemet er forurenset drikkevann, som kommunen bruker 10 millioner på å rense, er en bedre løsning å be fabrikken betale for, eller kompensere, den ekstra kostnaden de påfører kommunen. Et politisk krav kan være at fabrikken må betale kommunen 10 millioner kroner, slik at kommunen går i null for fabrikkens utslipp. Da kan fabrikken velge å betale de 10 millionene det koster, og fortsette sin nåværende produksjon. Men dersom fabrikken ser at 10 millioner kroner ekstra utgift blir for dyrt, blir de tvunget til å tenke nytt. Kanskje innhenter de kunnskap, inngår samarbeid, eller har stor skaperglede, og finner en alternativ og mer miljøvennlig løsning for dumping av avfall, og slutter å slippe det rett i elven. Kanskje kostet det 5 millioner kroner å utvikle den nye løsningen, noe fabrikken har råd til. Kommunens krav om at fabrikken må betale for sine eksternaliteter, har dermed ført til at avfallet ikke lenger slippes ut i elva, skattebetalerne slipper å betale for fabrikkens forurensning, og fabrikken kan drive videre på en mer miljøvennlig måte. Alt dette innenfor dagens «profittbaserte system».

Forurenser skal betale – også når det gjør vondt

Hvorfor ser vi likevel store klimaproblemer, ettersom teorien er så klar og enkel? Det handler om flere årsaker. Ofte er problemene langt mer sammensatte enn én fabrikk som forurenser. I den virkelige verden sliter også politikere med å ilegge strenge nok krav, enten grunnet egen uvilje eller sterk påvirkning fra diverse lobbyister. Kanskje fabrikkens fagforening ville snakket med Ap-ordføreren, eller NHO tatt noen samtaler med Høyre-ordføreren. Dette ville gjerne resultert i at kommunens krav ville blitt på for eksempel 4 millioner kroner, og fabrikken ville drevet sin virksomhet akkurat som før. Med riktige politiske grep, nemlig å lempe hele prisen for forurensningen over på fabrikken, oppnår man derimot en grønn omstilling, som er bra både for miljøet og for kommunens skattebetalere.

Det er meg bekjent ingen avgifter i dagens samfunn som er høye nok til å fullstendig betale for de negative eksternalitetene. Spesielt ikke innenfor klima og miljø. Dersom vi skal ta klimaproblemene på alvor, må vi ta midlene på alvor og se hvor problemet ligger. Problemet ligger i en for lav pris på utslipp, både i Norge og internasjonalt. Det er sterke politiske krefter som vil holde disse avgiftene nede, ettersom de kan ramme mange arbeidsplasser hardt. En grønn omstilling må bygge på prinsippet om at forurenser betaler, og dette må gjelde også når det gjør vondt. Dette prinsippet er ikke motstridende til markedsøkonomien. En fungerende markedsøkonomi er derimot en helt nødvendig forutsetning for at omstillingen skal skje så raskt, billig og effektivt som overhodet mulig.