For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPALTIST
Oljeleting som forsikring
Det beste er om vi når klimamålene og norsk olje blir ulønnsom. Men det er likevel fornuftig å ha en strategi som tåler et annet utfall.
Publisert
Klimaspørsmålet har dominert den norske valgkampen. Det er på et vis pussig, for partiene er i store trekk enige om hovedtiltakene i norsk klimapolitikk: Avgifter på utslipp fra bruk av bensin og diesel og produksjon av olje, kvoter på utslipp fra industri og oljeproduksjon, støtte til forskning og utvikling på klimavennlige produkter og sjenerøs subsidiering av elbiler.
Dette er nok én grunn til at et kontroversielt tiltak har seilt opp som et stort stridstema: Skal norsk oljesektor underlegges klimatiltak i tillegg til kvotene og avgiftene – for eksempel forbud mot oljeleting? Bare Miljøpartiet De Grønne vil fastsette en sluttdato for norsk oljeproduksjon – i 2035 – men også Venstre, SV og Rødt vil forby leting etter nye oljefelt nå.
Det er unektelig en viss logikk i å forby leting etter nye oljefelt. Norge og mange andre vestlige land har avlagt høytidelige løfter om å ikke slippe ut klimagasser etter 2050. De fleste politiske partier henter også frem en bred pensel når de snakker om trusselen forbundet med endringer i klimaet. «Klimaendringer er vår tids største utfordring» er en vanlig frase fra norske politikere. Hvis de virkelig mener det, hvorfor tillater de fremdeles leting etter olje og gass? Når denne brennes, hovedsakelig i utlandet, slipper våre oljekunder samlet ut 10 ganger så mye klimagasser som Norge gjør.
Grunnen er at et forbud mot oljeleting eller -produksjon vil føre til store oppofrelser for Norge.
Hvis etterspørselen faller, blir oljen i bakken
Hvor store oppofrelsene blir, avhenger for det første av hvor store funn vi går glipp av hvis det blir forbudt å lete etter olje. Dette vil vi aldri få vite, men Oljedirektoratet anslo nylig at ressursene som er ikke er funnet, tilsvarer om lag halvparten av det som er produsert de siste 50 årene.
For det andre avhenger størrelsen på oppofrelsene av oljeprisen. Hva prisen blir de neste 30 årene, avhenger ikke minst av klimapolitikken. I sitt veikart for at verden skal eliminere klimagassutslipp innen 2050, laget det internasjonale energibyrået (IEA) en betinget prognose for oljeprisen. Hvis Vesten holder sine løfter om å avslutte klimagassutslipp innen 2050, og også får selskap av Kina, India og andre utviklingsland, anslår IEA at oljeprisen skal falle til 35 dollar i 2030, og videre til 24 dollar i 2050. I denne prognosen er produksjonen i 2050 bare en fjerdedel av i dag. Det det meste av dette skal til kjemisk industri.
Hvis de høyeste klimaambisjonene lykkes, vil Norge dermed neppe tape noe særlig på å stanse leting i dag. Feltene som er i produksjon nå vil tikke og gå til de er ulønnsomme og etter hvert legges ned, de siste rundt 2050. Noen er til og med bekymret for at oljeselskapene, med den norske stat som viktig medinvestor, skal investere i noe som blir verdiløst – såkalte stranded assets.
Beslutninger må stå seg i ulike scenarier
For å ta en god beslutning må vi imidlertid også analysere utfall dersom verden ikke vil eller klarer å redusere utslippene så raskt som lovet. Hva hvis det fremdeles er betydelig etterspørsel etter olje i 2050, for eksempel på nivå med i dag?
Da vil antagelig oljeprisen også være ganske høy, iallfall høy nok til at det er god lønnsomhet i mange norske oljefelter som ikke blir funnet hvis leting forbys nå. Hvis Norge avslutter leting nå, vil landets økonomiske oppofrelser bli store hvis oljeprisen holder seg høy.
Samtidig mister våre oljekunder tilgangen til olje. Noen av verdens person- og lastebiler, anleggs- og jordbruksmaskiner, skip og fly, vil ikke få drivstoff. Ifølge noen analyser er verdien av oljeprodukter enda større for oljekundene enn for produsentene. Vi påfører dermed også våre potensielle olje- og gasskunder store oppofrelser.
Endelig blir Vesten mer avhengig av regimer vi ikke nødvendigvis er komfortable med. Norge står i dag for 2 prosent av verdens oljeproduksjon, men 7 prosent av produksjonen i OECD. Å avslutte letingen før det finnes gode alternativer gjør oss mer sårbare. Olje har vært en strategisk viktig råvare siden første verdenskrig.
Vi risikerer også at Europa blir mer avhengig av gass fra Russland. Mange EU-land, også Tyskland, har ambisjoner om å redusere bruken av gass. Ikke desto mindre er Tyskland nå i ferd med å ferdigstille gassledningen Nord Stream 2 fra Russland.
Oljeleting er en fornuftig forsikring
Hva er så sannsynligheten for ulike utfall for verdens klimautslipp og oljeetterspørsel i 2050? Det er like vanskelig å anslå som oljeprisen. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å kutte oljeforbruket kraftig og samtidig ha et velfungerende og velstående samfunn. Optimister kan vise til at hver danske og svenske i dag slipper ut bare halvparten så mye som en nordmann. Men justert for at disse landene brenner mye vedkraft som ikke teller i utslippsregnskapet, og importerer mye utslippsintensive varer, er forskjellen liten. I 2006 satte Sverige et mål om å være uavhengig av olje innen 2020. Realiteten ble at forbruket falt med om lag 30 prosent i denne perioden, og mye av fallet kom fra 2019–2020. I år har svensk oljeimport steget.
Blant annet derfor mener flere klimaforskere at det ikke er realistisk å nå målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Tore Furevik, som er oseanograf og var direktør ved Bjerknes-senteret frem til i sommer, anslår at utslippene til slutt vil føre til en oppvarming på mellom 2,5 og 3 grader.
Det fremstilles i blant som om det er umoralsk å legge til rette for fortsatt oljeproduksjon samtidig som vi ønsker å nå målene i Paris-avtalen – å «vedde mot klimamålet» kalles det.
En slik politikk kan imidlertid også ses på som en forsikring. Det beste er om verden når klimamålene, etterspørselen og behovet for olje faller til en brøkdel av hva det er i dag, og Norge ikke investerer i leting etter mer petroleum. Men det verste er hvis verden ikke når klimamålet og Norge har stengt ned sokkelen. En situasjon med høy etterspørsel etter olje, og liten eller ingen produksjon fra Norge, bør vi absolutt unngå. Det vil ikke bare gi et stort velferdstap og dårligere råd til klimatiltak og klimatilpasning i Norge, men også redusert velferd hos våre kunder og økt avhengighet av autoritærere petrostater. Til sammenligning er en situasjon der verden når klimamålene og Norge har investert noen penger i oljeleting som vi ikke får fullt ut igjen, helt udramatisk, og velferdstapet er ganske minimalt.
For å unngå det verste, kan vi være villige til å gi avkall på det beste. Særlig når det beste er usannsynlig.
Øystein Sjølie er samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo og autorisert finansanalytiker fra Norges Handelshøyskole.
