DEBATT

Sylvi Listhaug kan vinne, og klimasaken bli uviktig

En ny undersøkelse viser at den saken velgerne setter høyest er klima. Det er ikke sikkert at det vil fortsette slik.

Publisert   Sist oppdatert

Ifølge undersøkelsen til Kantar mener 49 prosent at klima er den viktigste saken. Nummer to er helse og omsorg med 45 prosent. Integrering og innvandring har ramlet ned til tredjeplass.

Det er likevel ikke sikkert folk som synes at klimasaken er spesielt viktig har så gode grunner til å juble for tallene. Klimasaken har en spesiell karakter, men andre saker kan igjen bli viktige. For eksempel har vi for øyeblikket ganske god kontroll på innvandrings- og integreringspolitikken. Det er heller ikke sikkert at klimasaken fortsetter å være så viktig for velgerne om de svært gode tidene snur. Siden regjeringen Solberg tok over i 2013 har offentlige utgifter steget kraftig. De offentlige utgiftene utgjør i dag 59 prosent av fastlands-bruttonasjonalproduktet (BNP).

Klimasaken har tapt før

Hvis samfunnet endres på vesentlige områder, er det ikke usannsynlig at velgernes preferanser endres. Det har skjedd før. Astrid Meland skrev nylig i VG at klimasaken var viktig for 40 prosent av velgerne i 1989. Fire år senere lå den nede på syv prosent. «Et par miljøkatastrofer var det som skulle til for å sette saken på dagsorden. En økonomisk krise og EU-krangel var nok til å fjerne den igjen», skriver hun.

Jeg tror Meland er inne på noe vesentlig. De som tilhører Melands og min generasjon, eller som er yngre, har, sammenlignet med hva folk har opplevd før i Norge, knapt hatt problemer. Når vi etablerer oss, er renten lav, arbeidsledigheten er lav, det offentlige finansierer gratis legehjelp til barna våre og sterkt subsidierte barnehager, billig skolefritidsordning og avgiftsfrie elbiler, for å nevne noe. Skattene økes ikke – oljefondet betaler. Vi har det kort sagt veldig godt, og derfor også muligheten til å sette klimasaken høyt.

Noen tall fra andre land, der det går dårligere enn i Norge, kan tyde på at særlig unge velgere uansett setter klimasaken høyt. Det er ikke så rart – saken er spesielt viktig for dem. Men om vi får dårligere tider i Norge, kan pilene peke i en annen retning. Om ikke annet kan vi få sterkere konflikter mellom grupper som mener at klima er viktig, og andre grupper som verdsetter andre saker mer. For eksempel har norske kommuner høy gjeld, verden er preget av handelskrig og annen uro. Det er ikke sikkert at alle fortsetter å sette klimasaken så høyt hvis barneskolen som kommunen lenge sa den skulle bygge, ikke blir bygget likevel.

Vi bør derfor forvalte klimasaken godt og argumentere for en klimapolitikk som opprettholder klimasakens popularitet i befolkningen.

Effektiv klimapolitikk er ofte upopulær

Pessimistiske antagelser tilsier at så ikke vil skje. Stadig flere fra klimabevegelsens side avfeier innvendinger mot en radikal norsk klimapolitikk, og rask nedlegging av norsk olje- og gassindustri, med at vi ikke har noe alternativ. Det er ikke usannsynlig at velgergrupper som ikke deler slike standpunkter, oppfatter dette som steilt og uforsonlig. Det er tross alt ikke alle velgergrupper som setter klimasaken høyt. 51 prosent krysset ikke av klima som viktigste sak. Hvis de mer etablerte partiene i for stor grad løper etter velgerne som setter klimaet høyt, og andre saker igjen blir gjeldende, for eksempel fordi arbeidsledigheten stiger, vil andre partier stå klare til å fange opp disse velgerne.

Det er vanskelig å utforme en klimapolitikk som virker effektiv og samtidig høster stor oppslutning, blant annet fordi velgere kan reagere negativt på økninger i avgifter. Politisk er det komplisert å skaffe flertall for grønne skatteskifter. For eksempel foreslo min kollega Haakon Riekeles, lenge før bompengeopprøret, at de borgerlige partiene burde kunne enes om at bompenger ble redusert mot at drivstoffavgiftene gikk opp. En slik enighet hadde vært bra og effektiv klimapolitikk, men det er ikke bare vanskelig å få til politisk. Å kommunisere det ut til ulike velgergrupper med ulike preferanser er ingen enkel sak – det skaper lett polarisering.

Listhaug kan ende opp med de beste argumentene

Utnevnelsen av Sylvi Listhaug til olje- og energiminister tolkes inn i dette bildet. Hun er en politikertype som ser ut som at hun liker krasse motsetninger, og som lykkes best – om ikke med politisk gjennomføring, men i popularitet – når det stormer.

Samtidig kan Sylvi Listhaug også lykkes mer substansielt som statsråd denne gangen. Olje- og energiministeren styrer ikke et hvilket som helst felt. Nye tall fra SSB 20. desember i år viser for eksempel at oljeutvinningsselskaper står for 63 prosent av samlet selskapsskatt. Pengene overføres riktignok til oljefondet, men er selvsagt av stor betydning likevel. Selskapene skaper mange arbeidsplasser og har stor betydning for annen industri.

Det er viktig å huske på at en rask avvikling av norsk oljevirksomhet vil ha sterkt begrenset betydning. Vi dekker om lag to prosent av verdens etterspørsel etter råolje. Derfor er det vanlig å argumentere med at vi ved stans i norsk oljeproduksjon risikerer at andre land, for eksempel Saudi-Arabia, øker sin produksjon og får tilnærmet samme pris. Det er etter min mening blant annet snarere på etterspørselssiden, eller gjennom teknologiutvikling, klimaproblemet bør løses.

Olje- og gassvirksomhetens dominerende økonomiske posisjon i Norge viser at det er høyst forståelig at grønn omstilling møter motstand. Penger er makt. Men det er ikke sikkert motmakta, som spiller på at oljeindustrien er en maktfaktor, får rett eller blir særlig populær, dersom omstillingskravene blir for sterke. Listhaugsk retorikk om at vi ikke skal føle «oljeskam» virker uansvarlig og umoralsk i et klimaperspektiv, men den dagen vanlige folk ikke har en jobb å gå til fordi oljeindustrien omstilles for raskt, kan Listhaug og andre mer olje- og gassvennlige politikere få mer solide og substansielle argumenter for sin politikk.

Håp om markedsløsninger

Det vi derimot bør håpe på, er at mer konsensusorientert politikk får gjennomslag. En politikk som ivaretar at klimapolitikk også er vanskelig, for å si det med Nils August Andresens ord. Civita har nylig sammen med WWF og Norsk klimastiftelse satt ned et klimaomstillingsutvalg. I mandatet heter det blant annet at «utvalget skal legge til grunn at omstillingene i Norge skjer innenfor dagens samfunnsmodell, med markedsøkonomi, trepartssamarbeid og en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom næringsliv og offentlig sektor.»

Det er forhåpentligvis gjennom slike brede initiativer at oppslutningen om klimasaken fortsatt kan holdes på et høyt nivå i den norske befolkningen.