Foto: Vestfoldmuseene. Veierland, CC BY-SA 2.0
Foto: Vestfoldmuseene. Veierland, CC BY-SA 2.0

Skråblikk:

Rike barn rammes mest av klima

Det er ikke de fattige som har hytte innenfor hundremetersgrensen, for å si det sånn.

Publisert   Sist oppdatert

Erik Haugane er gründer og sjef for det lille oljeselskapet Okea. Han havnet nylig i den sosialistiske offentlighetens søkelys, da han hadde våget at stikke nakken ut i Nettavisen. Der skulle han efter MDGs brakvalg i utgangspunktet si nogle ord om partiets forslag om hurtig utfasing av norsk sokkel.

Når han først var der, blev dog trangen til å fortelle folket ytterligere et par Pauli ord for stor: På spørsmål om det ikke er det fattigste som rammes hardest av klimaendringene, svarte han nemlig at nei, slik er det ikke: «Det er de rikeste som blir mest rammet, siden de har mest å tape.»

Slik er det nu blitt i norsk offentlighet, at de mest banale sannheter ikke kan ytres, i frykt for kommentariatets sosialistiske bespottelse! La oss i Minerva derfor gå gjennom de ugjendrivelige fakta, som illustrerer Hauganes poeng.

Hvem er det dog som rammes når havet stiger? Jo, det er vel de som har hus og hytte ved sjøen. Og hvem er det som har slike deilige sommerhus og landsteder ved sjøen innenfor hundremeterssgrensen? Du kan reise nærmest hvor du vil både på Tjøme, på Hankø, på Hvasser, på Veierland og på Gåsøen på jakt efter fattigdom, men tro meg: Det er som å lete efter en nål i en høystakk, med andre ord et arbeide som trygt kan overlates til en gårdsgutt av noe slag.

Kanskje – og jeg sier kanskje, for jeg holder meg selv alltid på god avstand – kan noen av de såkalt «fastboende» være noget mindre bemidlet. Men om et slikt hus med boplikt skulle slukes av vannmassene, er det egentlig noget å blåse seg opp over? For min egen del kunne jeg like gjerne flytte til Nigeria som til Nøtterøy hvis det først skulle være boplikt. Begge steder egner seg godt som feriemål, absolutt, men ville du latt dine barn vokse opp sammen med lokalbefolkningen?

Javel, sier du kanskje, men hva med Maldivene, hva skjer hvis havet stiger? Derom strides riktignok de lærde, men at det ikke er de fattigste som sier morna til julestress og tar to uker på øene i Det indiske hav, det er uomtvistelig.

Det neste som vil skje, er at sneen begynner å forsvinne om vinteren. Hvem er det dog igjen som rammes? Hvem er det som har et aldeles fabelaktig vintersted i laftet tømmer hvor familien har gått på ski i generasjoner? Og går du til Løvlia en søndagseftermiddag – og det jeg håber jeg virkelig at du gjør – vil du raskt nok merke at disse fattige, som sosialistene stadig maser om, glimrer like funklende med sitt fravær som snekrystallene enn så lenge gjør på Heggelivann i desembersolen.

Jeg utelukker selvsagt ikke at det kan være en og annen rik mann som kan tjene på klimaendringene også! Forhåbentligvis finnes muligheter til å shorte nogle aksjer her og der, slik at man til sammen kommer ut i pluss. Men lett er det ikke. Mens fattigfolk flest ikke vil tape mer enn i høyden ett temmelig sjabert vedlikeholdt med boplikt, vil rike mennesker se verdien på både hytter og aksjer gå ned. Kanskje er det flere fattige, i hvert fall globalt som vil dø, men det er langt flere rike som vil dø littegrann inni seg hver gang et strandparadis må forlates. Dessuten skal vi alle dø, det er bare et spørsmål om tid.

Det følger fra enkle utilitaristiske prinsipper at den samlede lidelsesøkning er størst for de rike. Det er derfor bare rett og rimelig at de fattige tar hovedkostnadene i klimakampen og i bompengeringen i mellomtiden. Hvis man tenker på alle pengene de sparer på ikke å ha hytte på Hvasser, er det da også bare rett og rimelig.