Spaltist

Klimacoachene

Det tragikomiske i det hele er at den som er opptatt av sin klimaangst rent faktisk spiller opp under trender, kommersialisme og overfladiskhet, skriver Ann Heberlein.

Bilde: Aksel Fridstrøm

Si meg hva du er redd for, og jeg skal fortelle deg hva du tror på – og hvem som er din profet.

Min venninne religionsfilosofen sa alltid at døden er religionens forutsetning: Om ikke døden fantes, skulle ikke heller religion finnes. Menneskets innsikt i sin egen dødelighet, hennes redsel for døden, tvinger henne til å søke svar for å holde redselen i sjakk. Innsikten i livets endelighet tvinger henne også til å søke svar på spørsmålet om livets mening: Hvordan skal jeg håndtere den utmålte tid som er min?

Hvis du er redd for døden, søker du deg til de tradisjonelle religionene som lover deg evig liv og oppstandelse til alternativ gjenfødelse. Er du redd for en kommende klimakatastrofe, slutter du deg til Greta Thunbergs voksende skare. Er du redd for normoppløsning, kan Jordan B. Peterson være din profet. Er du redd for rasisme, finnes Michelle Obama som et fyrtårn i mørket. Hvis du er mest redd for islamisering, kan Breitbart News bli din hellige skrift.

Det finnes to måter å definere religion på: Enten ut fra hva religion er, altså en substansiell definisjon; eller med utgangspunkt i hva religion gjør, som kalles en funksjonell religionsdefinisjon. I en substansiell religionsdefinisjon er religionens innhold, som hellige skrifter, riter, bygninger og guddommer, vesentlige komponenter. Her er forekomsten av en transcendent virkelighet og et transcendent vesen, altså en guddom, sentral.

Den funksjonelle religionsdefinisjonen fokuserer på hvilke behov religionen fyller for sine tilhengere. Ifølge en funksjonell definisjon av religion er religionen ideologi som skaper mening og som, gjennom å tilby lover, regler, bud og normer, hjelper mennesket til å leve et godt liv.  

Profeten Peterson

Ut fra begge disse definisjonene kan flere av de ovennevnte bevegelsene betraktes som religioner. Kultdannelsen rundt Jordan B. Peterson er et utmerket eksempel. Peterson, den canadiske psykologiprofessoren, betraktes som noe av en profet av sine tilhengere. I sine bøker og Youtube-forelesninger gir han sine disipler livsvisdom og gode råd, fra det mest grunnleggende nivået («re opp sengen») til den moralske («snakk sant, eller la i hvert fall være å lyve») og den eksistensielle («gjør det som er meningsfullt – ikke det som er praktisk»).

Den petersonske filosofien gjør altså noe for den som annammer den: den bistår med en moralsk holdning og med mening. Mange av, men ikke alle, Petersons lærlinger er unge menn som søker nettopp det – mening og moral. De kalles ofte (av dem som misliker Peterson) for INCELS, som er en forkortelse for «involuntary celibates», altså individer som ufrivillig lever i sølibat. Til disse utloves et vagt løfte om frelse: Hvis du følger doktor Petersons råd og bud, kommer du til å treffe en kvinne, og forløsningen venter.

Mennesket er et meningssøkende vesen. Kanskje er innsikten i alle tings meningsløshet det som er vanskeligst å akseptere for et menneske? Om hverken mening eller mål finnes, ingen plan og ingen løsning – hva skal jeg da ta meg til? Hvordan skal jeg leve mitt liv? Guds død kaster mennesket inn i en eksistensiell ensomhet. Hun blir alene med sin redsel. Hun blir ensom med sine avgjørelser, og med ansvaret for sine avgjørelser. Hver beslutning blir i en viss forstand livsavgjørende. Eksistensen går forut for essensen, som Jean-Paul Sartre, en av eksistensialismens forgrunnsfigurer, uttrykker det: De beslutningene individet fatter, de valgene hun gjør, blir hennes liv.

Jesu etterfølger

Jeg tror vi kan forstå den voksende klimabevegelsen mot en bakgrunn av menneskets søk etter mening i kombinasjon med en avmystifisert verden, en verden uten guddommer og guddommelig sanksjonerte ritualer. Det ruller en grønn bølge over Vesten. Det vitner både forrige ukes valg til EU-parlamentet og de mange raskt voksende grønne bevegelsene om.

Organisasjonen Extinction rebellion er ett eksempel. Det er en temmelig nydannet gruppe som bedriver sivil ulydighet for klimaets skyld. Deres inspirator er den svenska klimaaktivisten Greta Thunberg – tenåringen som skolestreiker for klimaet – og deres metode går ut på å «spille død»: Aktivistene legger seg rett og slett ned på bakken, og de blokkerer dermed både trafikk og sine medmennesker. Gruppen finnes i flere europeiske land, og har utført spektakulære aksjoner i blant annet England, Sverige og Tyskland. I Oslo blokkerte de entreen til Norges Bank gjennom å lima seg fast til bygningen – som en protest mot det gruppen anser som en uansvarlig klimapolitikk.

Den grønne bevegelsen tilbyr alt det som religionene tradisjonelt har bidratt med: en apokalyptisk fortelling, tydelige normer, ritualer og seremonier, profeter, helgener og martyrer, og nå også til og med en frelser. Miljø- og klimabevegelsen har lenge hatt sine profeter – Al Gore, for eksempel – og martyrene i Greenpeace og andre utenomparlamentariske bevegelser som har sittet i fengsel for sin overbevisning.

Det transcendente innslaget i form av en guddom har dog manglet, men nå har klimabevegelsen også fått sin egen frelser: Den seksten år gamle Greta Thunberg, som har fått global berømmelse for sitt engasjement i klimaspørsmålet, ble i desember 2018 utpekt til «Jesu etterfølger» av en menighet i Svenska Kyrkan, og for noen uker siden hevdet en diakon i Kyrkans tidning at Greta Thunberg bærer et budskap fra Gud. Se, så raskt klarte man å løse det der med en guddom og et transcendent innhold i religionen!

Angst og skam

Reglene og normene i den grønne bevegelsen er mange og strenge, så også forbudene: mot kjøtt, mot lær, mot bilkjøring og mot bly. Akkurat som i tradisjonelle religioner, ikke minst i kristendom, er opplevelsen av å være syndig en drivkraft for den troende. Opplevelsen av å ha forbrutt seg, leder til skyldfølelse, skamfølelse og angst. Flyskammen sies å være utbredt, i hvert fall i Sverige. Dagens Industri skriver at antallet flypassasjerer har gått klart nedover, samtidig som antall togreiser har økt. Antagelsen er at folk flyr mindre på grunn av flyskam.

Nesten halvparten av svenskene sier at de uroer seg for klimaet en gang i uken eller oftere. Mest uroer kvinner i alderen 16 til 29 seg. Hver tredje unge kvinne oppgir at hun lider av så alvorlig klimaangst at hun kjenner seg ulykkelig. Det er en av de mange undersøkelser om det svenske folks galopperende klimaangst som viser dette rystende resultatet. Akkurat denne undersøkelsen er utført av Sifo på oppdrag av WWF og er publisert i magasinet Aktuell Hållbarhet.

Hva handler egentlig denne epidemien av klimaangst om? Hvordan og hvorfor ble klimaangst et begrep? Det finnes en pekepinn i avsnittet over: En undersøkelse som viser svenskenes høye nivåer av klimaangst, bestilt av WWF, en organisasjon som avhenger av donasjoner, publiseres i et tidsskrift hvis forretningsidé er å belyse miljøspørsmål og klimaendringer. Mange av de mer alarmistiske tekstene og klimaangst som en folkesykdom er blitt publisert i tidsskrifter med navn som «Vegomagainset», «Syre» og «Elbilsnytt» – altså publikasjoner som vil selge en livsstil og produkter som kobler til klimaangst.

Klimacoachene

Klimaangst er et voksende marked, og store kommersielle interesser er innblandet. De som driver ideen om klimaangst, er nemlig påfallende ofte aktører med egne interesser i saken – og da snakker jeg ikke først og fremst om en interesse for klimaspørsmålet, men snarere monetære interesser. Det finnes masse penger å tjene på klimaangst.

Google det svenske ordet «klimatångest», og du vil finne utallige selskaper, konsulenter, foreninger, organisasjoner, magasiner og nettsider som vil tilby nettopp deg hjelp til å håndtere din klimaangst. Saltå Kvarn foreslår at du kjøper deres økologisk dyrkede og stenmalte mel, Löfbergs tilbyr klimasmart kaffe, Bring og Cargo space garanterer klimasmarte transporter, Naturskyddsföreningen synes du skal bli medlem hos dem, teatergrupper tilbyr forestillinger for å «åpne opp for samtaler om klimaangst», klimasmarte reisebyråer hjelper deg å booke holdbare reiser, og elbilselgere, sykkelforhandlere, økobønder og kraftselskap lover deg alle at nettopp deres produkter og tjenester kommer til å dempe din klimaangst.

Det tar aldri slutt – og da har jeg ennå ikke nevnt den mengden av klimastrateger, bærekraftsstrateger og klimacoacher som dels er blitt ansatt i kommunale foretak, dels tilbyr råd og konsultasjoner til bedrifter og privatpersoner. Det finnes til og med spesialiserte «klimapsykologer», som har spesialisert seg på å hjelpe mennesker å håndtere sin klimaangst.

Det finnes altså sterke kommersielle interesser som slår mynt på menneskers søken etter mening, på den tomhet som har oppstått etter at Gud og de store religionene er erklært døde, og på deres redsel. En sak er overtydelig i den grønne bevegelsen: Den drives av redsel, og redselen oppmuntres av bevegelsens profeter. Klimabevegelsens fremste – av noen utsett til Jesu etterfølger – gjentar gang på gang at hun vil at hennes tilhengere skal bli panikkslagne. Hvorfor oppmuntrer Greta Thunberg til panikk? Antagelig fordi hun vet at redde mennesker handler. Men dessverre er panikk og redsel dårlige forutsetninger for å fatte rimelige beslutninger. Det vet diverse sjarlataner om – og de betenker seg ikke for å utnytte redselen.

For eksempel er det utarbeidet en skreddersydd «klimaangstterapi». Det er BeChange – ifølge egen beskrivelse «ett världsledande hållbarhetscoaching program» – som tilbyr bedrifter diverse kurs for å hjelpe mennesker å skape «den klimatsmarta livsstil de längtar efter». Ettersom det skjer i Sverige, bekostes det hele av skattebetalerne. Både Slöseriombudsmannen og Skattebetalarna.se har viet oppmerksomhet til BeChange som har kapret mange kroner gjennom å utnytte menneskers klimaangst.

Overfladiskhet

Klimaangsten er lukrativ. Klimaangsten er nemlig moralsk. Den som svarer ja på spørsmålet om hun lider av klimaangst, viser at hun har samvittighet, og at hun er en ansvarsfull person med gode vurderinger – et menneske som vurderer bærekraft høyere enn det overfladiske, det genuine snarere enn det luksuriøse, det langsomme snarere enn trender. Hun er helt enkelt et moralsk forbilde, en dydig person, akkurat slik de fleste mennesker ønsker å være.

Den som svarer nei på spørsmålet om hun lider av klimaangst, fremstår som ufølsom, egoistisk og faktaresistent, og sees på som en klimafornekter – et ord jeg spår blir det verste skjellsordet i 2019. Å kalle noen rasist fungerer ikke lenger. Klimafornekter, derimot. Der har vi de virkelige mørkemennene: De som hater livet, som en oppjaget Dagens Nyheter-skribent hevdet i høst.

Det tragikomiske i det hele er at den som er opptatt av sin klimaangst rent faktisk spiller opp under trender, kommersialisme og overfladiskhet. De fleste produktene og tjenestene som tilbys den engstlige, er snarere livsstilsmarkører enn noe annet. En gjennomgripende forandring krever mer enn at du deltar i en klimaangstterapigruppe, kjøper en elbil eller bytter kaffe til Löfbergs aller klimasmarteste.

Den som søker etter mål og mening i livet, etter noe å tro på, noe å stole på, må fortsette å søke. Den grønne bevegelsens oppfordringer til panikk, klimaangst og flyskam, med sine tomme ritualer og manifestasjoner, makter ikke å løse det eksistensielle dilemmaet. Antagelig makter den heller ikke å løse klimakrisen. For å løse den kreves mer enn å gripes av panikk, slutte å fly og å spille død.

Fra forsiden