Bøker

Klimalivsløgner

Eivind Trædal har skrevet en deprimerende bok om vår fullstendig manglende evne til å ta klimakrisen innover oss.

NY BOK

  • Det svarte skiftet
  • Eivind Trædal
  • Cappelen Damm, 2018
  • 272 sider

En gjennomgang av moderne politisk historie fra slutten av 80-tallet til i dag viser effektivt hvordan folket har mistet klimaengasjementet, politikerne har mistet ambisjonene, og vi som land har mistet muligheten til å ta vår del av ansvaret.

På slippfesten for boka kommenterte Eivind Trædal at en del av motivasjonen med å beskrive den politiske historien var å vise hvordan miljøbevegelsen og de politiske partiene som i utgangspunktet ser på seg selv som klimaengasjerte gang på gang har latt seg lure av de samme knepene.

Vi må altså kjenne historien for å se når vi blir lurt på nytt.

Klimapolitiske livsløgner

Om vi er blitt lurt, eller om vi har gått med på å lure oss selv er kanskje irrelevant. Men Trædal definerer tre norske livsløgnene i klimapolitikken og gjennomgår hvordan de systematisk er blitt innarbeidet. Den første er at norsk olje og gass er bra for klimaet, og at det ikke er noen sammenheng mellom vår utvinning og norsk og internasjonal klimapolitikk. Den andre er at teknologien vil kompensere for en aktiv klimapolitikk. Den tredje er at det er billigst og smartest og redusere klimagassutslipp andre steder enn i Norge.

Den første løgnen klarer Trædal effektivt å tilbakevise. Det er ingenting som tilsier at norsk olje og gass er bra for klimaet all den tid den ikke er renere. Storbritannia har for eksempel eksplisitt sagt at de vil trappe ned på gass for å redusere klimagassutslipp, og Equinor har gått inn i veldig urene utvinninger (som tjæresand).

Om vi får Europa til å ha flere gasskraftverk i stedet for kullkraftverk har det en positiv effekt, men for å nå klimamålene må kullkraft erstattes av fornybar energi, ikke gass, noe som også skjer i Europa nå.

Utopisk teknologi og havarert internasjonalt samarbeid

Livsløgn nummer to og tre er Trædal enig i at for så vidt er fantastiske sannheter dersom de hadde latt seg gjennomføre. Men historien viser at det er urealistisk. Politikerne våre har bedt oss sette vår lit til fremtidig teknologi, men vi fikk ikke noen månelanding (CO2-rensing), elektriske fly er ikke rett om hjørnet, og de teknologiene som faktisk finnes (for eksempel lyntog) er vi av kostnadshensyn ikke villig til å ta i bruk.

Jens Stoltenberg blir utpekt som en hovedsynder.

Et velfungerende og forpliktende kvotesystem og CO2-prising er geniale ideer, men når det etter 30 år med internasjonalt arbeid virker helt virkelighetsfjernt å få til, er det uheldig at dette er Norges plan A i klimapolitikken. Som Trædal selv bemerker: Verdensfred er den beste og mest kostnadseffektive planen for norsk forsvarspolitikk, men det er ingen som insisterer på det som plan A i langtidsplanen for forsvaret.

Skurken Stoltenberg

Beskrivelsen av hvordan det politiske Norge gikk fra et sterkt miljøengasjement på slutten av 80-tallet (da alle var enige om stabilisere utslippene til år 2000, Sp ville ha 50 % kutt i klimautslippene innen år 2000 og SV ville stabilisere utslippene allerede i 1993), til en evig runddans av utsatte frister, manglende tiltak og haugevis med rapporter, er nedslående.

Når SV ikke krevde mer på klimapolitikken i regjering var det ikke kun fordi de ble lurt og var svake, men også fordi de ville ha full barnehagedekning og makspris.

Jens Stoltenberg blir utpekt som en hovedsynder. Stoltenbergs insistering på å øke utvinningstakten og sette pengene i et fond i stedet for å ha oljen under jorda der den plutselig kunne tape verdi, og hans ensrettede retorikk om å satse på et kvotesystem der vi kunne kjøpe oss fri fra forpliktelsene, har ifølge Trædal lagt grunnlaget for norsk klimapolitikk.

Det er interessant å se vår politiske historie fortalt utelukkende fra et klimaperspektiv. Men det i seg selv gjør at Trædal av og til overser eller underdriver de mest åpenbare grunnene til at klimapolitikken ikke når frem. Det er lett å si at politikerne og oljenæringen er grådige og at de derfor lar industrien holde på. Men selv for den «snille» siden, de miljøengasjerte, må prisen for velferdsstaten være en tungtveiende grunn til å ikke stoppe oljeutvinningen.

Det godes fiende

Når nærmere 20 % statsbudsjettet kommer fra oljefondavkastningen sier det seg selv at et stopp i oljeutvinningen vil ha mer dramatiske konsekvenser enn «nedgang i velstand». Det vil måtte bety effektivt kutt i kontantstøtte, bistand, sosiale stønader, flykningtilskudd og helsebudsjetter, og for KrF, SV og Venstre vil disse inntektstapene og de resulterende kuttene være veldig smertefulle.

Når SV ikke krevde mer på klimapolitikken i regjering var det ikke kun fordi de ble lurt og var svake, men også fordi de ville ha full barnehagedekning og makspris.

Dette er et poeng jeg syns Trædal – i likhet med MDG generelt – unngår. Det er åpenbart ett fett om vi får enerom på gamlehjemmet dersom hele kloden er kokt, men klimapolitikk for Norge er ikke kun nedgang i privat forbruk, økte bompenger og slutt på flyreiser til New York. Det innebærer også betydelige kutt i den offentlige velstanden.

Selv om man skulle skattlegge «de rike» langt tyngre, kommer inntekten deres ofte fra oljenæringen og tilstøtende næringer, eller andre forurensende industrier. Inntektstapet gjelder ikke kun oljeindustrien, men hele skattebasen i Norge. Legger du i tillegg på investering i ny miljøvennlig teknologi og utbygging av lyntog vil det være en omfattende endring av fordelingen på statsbudsjettet.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det, men det betyr at det er forståelig hvorfor ingen politiske partier har orket å ta valgene.

Moralisme som verktøy

Etter å ha demonstrert hvordan politikere fra alle partier (med unntak av MDG) har sviktet i klimapolitikken, går Trædal videre til folket. Klimapsykolog Per Espen Stoknes oppsummerer de forskjellige mekanismene som gjør at vanlige mennesker ikke engasjerer seg. Stoknes har fem D’er: Distanse, dommedag, dissonans, denial, og iDentitet er barrierer for å forstå klimaendringene.

Alle disse virker som gode forklaringer, selv om Trædal fremhever at dommedagsfølelsen ikke ser ut til å dominere blant folk. I sin analyse av vanlige folks likegyldighet trekker Trædal frem at når miljøbevegelsen har «blitt med» politikerne på å diskutere klimapolitikk utelukkende rundt mer «tekniske» temaer som ny teknologi og kvotepolitikk, har de forspilt muligheten til å engasjere folket i det nære og moralske miljøvernet.

Vi ber ikke folk på frivillig basis donere penger til helsevesenet eller kulturpolitikken. Disse ordningene eksisterer fordi folk blir tvunget til å bidra til dem.

Trædal viser til at nordmenn på flere områder lever etter en del moralske normer og er stolte av det (DNT-hytter og ubetjent morellsalg), og bruker det som argument for at en bevegelse som kan appellere til disse sidene hos folket vil kunne føre til større klimaengasjement og politisk endring. Han bruker også den politiske innføringen av velferdsstaten som et eksempel på at folket er godt og ikke egoistisk.

Sjelen er sterk?

Trædal tar etter mitt syn lettvint på folkets vilje til å ofre seg. For det første ble velferdsstaten etablert på et tidspunkt da en mye større del av befolkningen opplevde at de vant stort på velferdsløftet. Mens dagens nye sosiale tiltak i større grad treffer «de svakeste», traff velferdsreformene i forrige århundre den store massen av nordmenn. Da var det lettere å få folkelig oppslutning.

For det andre er det rart å tro at miljø er det ene politiske området der vi skal snu oss mot de (svake) enkeltmenneskene og be dem ofre seg for fellesmålet.

Hvis kloden uansett går til helvete, hva hjelper det å ofre New York-turen?

Vi har ikke en omfordelingspolitikk som baserer seg på at vi skal be folks gode vilje til å «være snille og gi opp en del av lønna sin til den fattige naboen». Vi ber ikke folk på frivillig basis donere penger til helsevesenet eller kulturpolitikken. Disse ordningene eksisterer fordi folk blir tvunget til å bidra til dem. De fleste mennesker er seg selv nærmest, og kjøper heller en dyr sofa enn å gi penger til en trengende familie eller et eksperimentelt dansekompani.

Det betyr ikke at vi ikke – rasjonelt og emosjonelt – ønsker å gjøre godt og bidra til fellesskapet, det betyr bare at hvis enkeltmennesker var nødt til å hver dag velge å gi opp goder for andre ville de droppet det kanskje halvparten av gangene.

Sjela er sterk, men legemet er svakt. Ved å satse for hardt på moralisme mot borgerne kan utfallet bli at Stoknes’ fem D’er blir forsterket, og borgerne avviser hele pakka – både de personlige ofrene og den politiske viljen.

Livsløgnen om at det nytter

Miljøbevegelsen diskuterer ofte balansegangen mellom å male ut trusselen og å gi håp. Trædal har i boka vist hvordan livsløgnene våre har gitt for mye håp til urealistiske løsninger. Samtidig, selv om Norge gjør alt riktig, har kritikerne rett i at det ikke vil berge oss. Resten av verden må med.

EUs innsats er beundringsverdig og gir håp, men resten av internasjonal politikk ser ganske håpløs ut, som Trædal for så vidt innrømmer i beskrivelsen av de enorme utfordringene med å få en internasjonalt forpliktende avtale.

Med fare for å gå helt inn i den andre D’en, dommedag, kan jeg forstå at folket resignerer. Hvis kloden uansett går til helvete, hva hjelper det å ofre New York-turen? Allmenningens tragedie utspiller seg på verdens scene.

Jeg håper Trædals bok gjør at norske politikere skammer seg over egen innsats. De har levert for svakt, og å fortsette å gjenta motbeviste livsløgner retter ikke det opp. Som Trædal også smertefullt setter fingeren på, er det ikke kun klimaet som taper på Norges oppførsel. Vi står i fare for å forspille våre muligheter til økonomisk bærekraft i fremtiden med å klamre oss til en energikilde som verden må avvikle.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden