Vi må satse mer på klimaengineering

I de senere år er klimaambisjonene blitt skjerpet, i hvert fall på papiret, først og fremst gjennom Paris-avtalens mål om å begrense temperaturøkningen fra førindustriell tid til 2 grader, og helst 1,5 grader. Land etter land setter seg som mål om å ha nullutslipp innen 2050.

Samtidig har de globale utslippene av klimagasser fortsatt å øke. Kraftig reduksjon i kostnadene ved vind- og solenergi vil riktignok hjelpe, kombinert med en massiv elektrifisering, men nullutslipp er med dagens teknologi, og trolig også morgendagens, ikke mulig å oppnå. Det er for eksempel vanskelig å eliminere utslipp fra en del industrielle prosesser, som sementproduksjon, og fra langdistansefly. Det vil også bli krevende å oppnå nullutslipp av andre klimagasser, som metan.

Dette gapet mellom ambisjoner og virkemidler har ført til en ny runde med interesse for andre typer tiltak – som kjernekraft, skogplanting, lagring og fangst av CO2. Det gjelder også det som på engelsk kalles «climate engineering» eller «geoengineering», og som savner en god norsk oversettelse. Jeg vil nedenfor bruke betegnelsen klimaengineering.