Kommentar

I kløften mellom Listhaug og Trædal ligger et ubesvart spørsmål

Den kløften som har oppstått mellom Trædal og Listhaug, skyldes at ingen av sidene har overbevisende svar på hva som skal være forholdet mellom nasjonen og staten, skriver Nils August Andresen.

Bilde: MDG/L.C. Nøttaasen/Fremskrittspartiet – Flickr, CC BY-SA 2.0

Men hadde de gått på skolen sammen, kunne Sylvi Listhaug og Eivind Trædal vært venner.

«Det går en kløft gjennom tvers gjennom det norske samfunnet». Slik innledet Fredrik Solvang den nå famøse Dagsnytt 18-episoden, som minnet mest om en samling for utagerende problemgutter, med nevnte Trædal, Hans Rustad i Document og Helge Lurås i Resett før påske, om følelsene som ble virvlet opp av saken som endte med Sylvi Listhaugs avgang.

På Facebook sirkulerte i påskeuken tiden en karikaturtegning som skulle gjøre narr av sånne som meg: «sentrumsliberalere» som advarer mot splid. «We want to kill black people», sier den ene fløyen. «We want civil rights», sier den andre. «Compromise?» foreslår sentrumsliberaleren i midten.

Hvordan kan man prioritere å redusere spenningene når godhet står mot ondskap, toleranse mot rasisme, rettigheter mot urett?

Men karikaturen gir en usedvanlig lite treffende karakteristikk ikke bare av norsk politikk generelt, men også av den betente innvandringspolitikken. Motpolene i hvert fall i partipolitikken er mer som Noora og William i Skam enn som borgerrettsepoken i USA: Det finnes kanskje en filosofisk avgrunn mellom MDG-politiker Eivind Trædal og tidligere justisminister Sylvi Listhaug – men for de aller fleste praktiske formål er forskjellen i politiske standpunkter beskjedne.

Det er egentlig absurd at et land der politikken er så konsensuspreget, kan være så splittet. Jeg tror en grunn er at splittelsen berører noe som oppleves som grunnleggende, på et nivå under den praktiske politikken. Men dette noe er ofte uuttalt: nemlig hva som er sammenhengen mellom nasjonen og staten i en moderne nasjonalstat; og hva nasjonen i en slik sammenheng egentlig betyr. Et eller annet sted her ligger det  Solvang kalte en kløft gjennom samfunnet, og over denne uuttalte kløften, har vi bygget en ganske skjør bro av praktisk politikk.

Den implisitte nasjonen

En grunn til at spørsmålet er nettopp uuttalt, er at ingen av sidene har noen egentlig akseptabel løsning på det spørsmålet.

De siste tohundre årene har Norge i hovedsak forstått seg selv som en stat som springer ut av en norsk nasjon, et norsk folk. Denne nasjonen har i stor grad vært karakterisert bare implisitt; men i realiteten har det vært nært synonymt med det vi i dag vil kalle «etnisk norsk».

Det var mulig å bli etnisk norsk, i den forstand at man både oppfattet seg selv og ble oppfattet som norsk, og identifiserte seg med nasjonen og dens historie. Det er de mange norske familier som stammer fra innvandrede dansker, tyskere, svensker, hollendere, skotter og franske hugenotter, eksempler på.

Men det innebar en stor grad av assimilering, som ikke alle ønsket. Og alle ble heller ikke invitert inn: Denne nasjonsforståelsen var nemlig langt fra uproblematisk. Grunnloven avgrenset i praksis det norske også mot jesuitter og jøder, og de eksisterende minoriteter inngikk i liten grad i nasjonsforståelsen. Samer, tatere og kvener har lidd under det.

Nasjonalstatstanken var heller ikke selvsagt: Tidligere hadde Norge vært del av en annen statsdannelse, nemlig danskekongens stat. Men denne staten var ikke på samme måte etnisk definert: Den bestod av dansker, tyskere, islendinger, færøyinger, grønlendere, bornholmere – og nordmenn.

Det demokratiske gjennombruddet

Norge var tidlig ute.

I 1814 var Tsjekkia, Slovakia, Polen, Ukraina, Serbia, Kroatia, Slovenia, Ungarn, Romania, Bulgaria, Hellas, Israel, Litauen, Latvia, Estland og Finland en del av en av de fire store imperiene i Øst-Europa: Østerrike, Russland, Preussen og Det ottomanske riket. I dag er de selvstendige stater, som alle har en klar nettopp etnisk majoritet som grunnlag for statsdannelsen.

Det nasjonale gjennombruddet var hverken uproblematisk eller selvsagt, men det skjedde, og det dannet grunnlaget for et nytt statsideal i Europa: Den demokratiske nasjonalstaten. For nasjonalstaten og demokratiet vokste frem hånd i hånd, basert på tanken om folket som maktens suverene utspring. Dette fordret at en ny forståelse av «folket», som ikke lenger var passive undersåtter, men utøvere av demokratisk makt. Hvis flertallet i en gruppe skal bestemme over deg, spiller det en rolle hvem den gruppen består av; det spiller en rolle at du identifiserer deg med den.

Kanskje kunne staten aller høfligst anmode om at de tok et språkkurs.  

Og motsatt: Med det nasjonale gjennombruddet begynte de øvrige folkene i riket å se på herskeren ikke bare som hersker, men også som representant for et fremmed folk. For tyskere i Slesvig-Holstein var kongen i København ikke lenger bare konge, men også dansk. For serberne i Habsburger-riket var keiseren i Wien ikke lenger bare keiser, men også tysk. I 1914 tok en av disse serberne, Gavrilo Princip, saken i egne hender, og avfyrte et skudd mot tronarvingen og den gamle orden fra Latinerbroen i Sarajevo.

Nasjonal skam i migrasjonens tid

Imperiene sprakk i løpet av første verdenskrig, og nasjonalstatsidealet ble virkelighet i det meste av Europa. Men i hjertet av kontinentet var det tyske spørsmål ennå uløst: Millioner av tyskere bodde plutselig i fremmede nasjonalstater: Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn, Italia, Romania og Bulgaria. Og nasjonstanken gikk sammen med revansjisme og antisemittisme og produserte den blodigste ideologien kontinentet hadde sett. Da røyken la seg etter andre verdenskrig, var folkemordet på jødene en realitet, og skremte overlevende flyktet til en egen nasjonalstat – Israel. Den tyske herrefolksideologien førte inn i undergangen. Etter krigen bodde ikke lenger millioner av tyskere under fremmed styre: De ble fordrevet fra Øst-Europa.

Og ut av asken vokste det moderne Europa frem. De moderne nasjonalstatene kom til gjennom krig og blod. Men da de først var etablert, la de også grunnlaget for relativt stabile, homogene og demokratiske land.

Samtidig var nasjonalstatstanken i sin ekstreme form grundig og fortjent diskreditert og skambelagt av krigen. Men fordi de fleste statene nå var blitt etnisk homogene, ble spørsmålet heller ikke satt på spissen. Det som var av minoriteter, kunne trygt gis ikke bare fulle borgerrettigheter, men også støtte til egen kultur og egenart.

Det er denne situasjonen som er blitt utfordret av migrasjonen. Og det er den som har ledet til to uakseptable svar på hva som skal være forholdet mellom nasjon og stat.

Den kosmopolitiske staten

Det første svaret er det vi kan kalle det kosmopolitiske, som Terje Tvedt beskriver i sin bok Det internasjonale gjennombruddet. Denne holdningen innebærer at det ikke er noen sammenheng mellom den etniske nasjonen og staten. Da spiller det heller ingen rolle hvor stor andelen etniske minoriteter utgjør. Staten er fundert på statsborgerskap, og i beste fall noen delte verdier – som rett nok ikke enkelt lar seg diktere i et fritt og pluralistisk samfunn.

En slik modell fungerer ganske greit så lenge minoritetene er små. Samtidig har modellen vidtrekkende konsekvenser for nasjonsforståelsen. I sin rene form er en slik modell fullt ut kompatibel med at for eksempel ti millioner italienere flytter til Norge og blir statsborgere i løpet av 2018. Kanskje kunne staten aller høfligst anmode om at de tok et språkkurs.  

Slike statsmodeller finnes andre steder: USA er en stat som i prinsippet ikke er en etnisk basert nasjonalstat. Det er rett nok et land med betydelig demografisk uro blant dem som har regnet seg som den statsbærende gruppen – i særdeleshet hvite anglosaksiske protestanter, kjent som WASPs. Amerikanere har ofte en mer mangefasettert identitet, der amerikansk er en nasjonal identitet som kommer oppå – og for mange er viktigere enn – etniske identiteter, som italiensk-amerikaner eller norsk-amerikaner.

Derfor ser trædalittene en offentlighet som i økende grad aksepterer eksklusjon og underordning, mens listhaugianerne ser globalister bak hver busk.

Men det er ikke gitt at det er enkelt å bytte modell. Ikke minst mangler etniske nordmenn, som et resultat av to hundre år med nasjonalstat, en etnisk identitet som er distinkt fra den nasjonale. Hvis minoritetene blir for store og for distinkte, utfordrer derfor en kosmopolitisk statsmodell det nasjonale elementet i den overleverte demokratiske nasjonalstaten. Og det får mange etniske nordmenn til å frykte at vi kan komme til et punkt der det ikke gir mening å snakke om Norge som en stat for det norske folk.

Den nasjonalistiske staten

Det andre svaret er det vi kan kalle det nasjonalistiske: Dette er i en viss forstand en eksplisering av det gamle, implisitte synet på nasjonalstaten som et politisk og demokratisk uttrykk for et etnisk norsk folk – men nå anvendt på et samfunn der 17 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn, og der samer, tatere, kvener og jøder fortsatt har et levende minne om uretten de er blitt utsatt for.

Denne modellen fungerer akseptabelt så lenge majoriteten ikke ser det som nødvendig å hevde sin særstilling som nasjonskonstituerende. Men i sin rene form har den problemer med å la minoriteter være en del av staten på lik linje med majoriteten. Det er denne modellen som får innvandrere og barn av innvandrere til å føle at de utelukkende i kraft av sitt opphav betraktes som en trussel mot nasjonen.

Om majoriteten begynner å insistere på å ha en særstilling, en forrang, utfordres derfor holdningen til det demokratiske elementet i den demokratiske nasjonalstaten.

Kompromiss?

«Fløyene» i det innvandringspolitiske ordskifte karakteriseres mindre av sin oppslutning om en av disse modellene i sin rene form enn av sin frykt for den motsatte modellen: Eivind Trædal ser i motstanderne en etnonasjonalisme som ekskluderer og underordner en stor andel av befolkningen; Sylvi Listhaug ser tilbake på Trædal, og frykter avskaffelsen av et nasjonalt hjem for det norske folk.

De fleste befinner seg ikke på disse fløyene. Men hvis vi som er i mellom utviser et monn av forståelse for noen av bekymringene som befinner seg på den ene fløy, vil vi av den annen raskt oppfattes som medløpere. Derfor ser trædalittene en offentlighet som i økende grad aksepterer eksklusjon og underordning, mens listhaugianerne ser globalister bak hver busk.

Min frykt er at den type polarisering, der for mange aktører ikke regner sine politiske motstandere som legitime, over tid eroderer demokratiske normer. Og derfor trenger vi et bredere kompromiss. Problemet er at heller ikke sentrum har et ferdig eller overbevisende svar på det tilgrunnliggende spørsmålet. I hvert fall ikke i teorien.

I praksis finnes det kompromisser, selvsagt. Det kompromisset er omtrent som følger: Vi aksepterer en ikke-etnisk statsforståelse, men insisterer på en streng innvandringspolitikk. Dette implisitte kompromisset kan forklare hvorfor befolkningen er relativt positiv til innvandring og innvandrere, slik Jan Arild Snoen skrev om i Minerva i går.

Men kompromisset er urolig, fordi det ikke er så lett å gi en full begrunnelse for den strenge innvandringspolitikken basert på den kosmopolitiske modellen, samtidig som rask innvandring øker den nasjonalistiske modellens appell.

Bli norsk?

Denne teoretiske gordiske knuten er ikke så lett å løse på kort sikt på en måte som hele befolkningen vil oppfatte som legitimt.

Men det er ikke sikkert vi trenger å løse problemet med forholdet mellom etniske nordmenn og nasjonalstaten; kanskje kan vi i stedet løse problemet mellom innbyggerne og det etniske norske. Dersom etnisitet er et så åpent begrep som enkelte tilhengere av den kosmopolitiske statsteorien ser for seg, forsvinner problemet ganske raskt av seg selv: Innvandrere blir raskt etnisk norske, ergo vil etniske minoriteter på sikt utgjøre en liten gruppe. Men så enkelt er det selvsagt ikke.

En samtale om etnisitet blir raskt avsporet både av fokus på hudfarge eller av SSBs tall for norskfødte barn av innvandrere i andre eller tredje generasjon. En fornuftig samtale om dette temaet er derfor avhengig av at man har en mer eller mindre omforent forståelse av hvordan ordet «etnisitet» brukes.

Etnisitet er, slik jeg bruker ordet, en av våre primære gruppeidentiteter. Det er en måte vi forstår oss selv og andre på, og det er hvordan andre ser oss. Å være etnisk norsk innebærer da at man oppfatter seg selv, og oppfattes av andre, som tilhørende denne gruppen, og at man ser denne gruppens kultur og historie som sin. Du kan selvsagt være sterkt kritisk til mange aspekter kulturen. Og kanskje var dette folkets historie grov og hård – men den var nå allikevel din, for å si det med vår egen nasjonale dikter, Henrik Ibsen.

Sibiu og Røros

Forstått slik er det åpenbart mulig at mennesker over tid endrer etnisitet, samtidig som det like åpenbart ikke er noen selvfølge at det skjer.

Et eksempel på at det ikke alltid skjer: I Øst-Europa ble det i middelalderen grunnlagt mange tyske byer. En av dem het Hermannstadt, en by i Romania som nå heter Sibiu. Romanias president, Klaus Iohannis, kommer fra denne byen. Han er etnisk tysker. Hans morsmål er tysk, han gikk på skole på den tysk-språkelige skolen i Sibiu, Samuel-von-Brukenthal-Gymnasium, og var, før han ble president, leder av Demokratisches Forum der Deutschen in Rumänien. Etter 800 år i Romania var han og hans familie ikke blitt etniske rumenere.

De fleste som er urolige for dette, er det ikke fordi de ikke ønsker at barn av innvandrere skal bli etnisk norske; men fordi de frykter at de likevel ikke blir det.

Et eksempel på at det skjer: Fra 1600-tallet og fremover dro mange tyskere til Norge. De utgjorde store deler av befolkningen i gruvebyer som Røros og Kongsberg. Mange av dem giftet seg med nordmenn – eller deres barn eller barnebarn gjorde det. Etterkommerne deres er i dag etniske nordmenn.

Hvorvidt og hvor raskt en eventuell endring hos innvandrere og deres etterkommere skjer, avhenger både av hva de selv ønsker, og av hvordan nordmenn ser dem; av om de vil bli norske, og av om de får bli norske.

Vi vet ikke ennå hvordan innvandrernes etterkommeres etnisitet vil arte seg om en generasjon eller to – eller hvordan dette vil påvirke kategorien «etnisk norsk». Så langt vet vi at det for mange store gruppers vedkommende – som norsk-pakistanere, norsk-somaliere og norsk-marokkanere – er slik at bare mellom fem og ti prosent også blant norskfødte med innvandrerforeldre gifter seg med etniske nordmenn. Det er ikke et bevis på noe, og danner ikke grunnlag for å telle etniske nordmenn i andre, tredje og fjerde generasjon; men det er en indikasjon på at etnisitetsendringen tar tid.

Det er likevel ikke slik at uenigheten om dette spørsmålet i hovedsak er et normativt spørsmål, slik man kunne få inntrykk av at kosmopolittene mente i etnisitetsdebatten som raste i kjølvannet av Asle Tojes dissens i Brochmann-utvalget. De fleste som er urolige for dette, er det ikke fordi de ikke ønsker at barn av innvandrere skal bli etnisk norske; men fordi de frykter at de likevel ikke blir det.

Det er i noen grad et empirisk spørsmål. FAFO har undersøkt nasjonal selvforståelse hos ungdom som selv er innvandrere eller barn av innvandrere. Undersøkelsen viser et blandet bilde, der viktige ikke-europeiske innvandrergrupper havner et sted mellom «litt» og «delvis» norsk.

Hvis innvandringen er langsom nok, hvis integreringen – og i noen grad assimileringen – er god nok, hvis innvandrerne vil bli norske og hvis nordmenn lar dem bli norske, hvis vi finner felles nasjonsdannende prosjekter som gir oss felles fortellinger å støtte opp identiteten med, og hvis vi har nok tid, kan den gordiske knuten kanskje løses. Vi kan holde oss med et inkluderende nasjonsbegrep – eller utarbeide et nytt – uten at vi utfordrer den frykten som eksisterer hos mange for at staten mister sin norske karakter.

Hvis innvandringen er for rask og integreringen for dårlig, er kompromisset vanskeligere å skissere. Da kommer kløften gjennom samfunnet, som Fredrik Solvang snakket om på Dagsnytt 18, raskt til syne.

Eivind og Sylvi

I norsk debatt står Eivind Trædal og Sylvi Listhaug på hver sin side av en kløft. Men i blant er assosiasjonen de gir meg, ikke først og fremst den kløften, men snarere Noora og William fra TV-serien Skam.

Hadde Eivind og Sylvi gått på skole sammen, kunne de vært venner. Hvem vet: kanskje kunne de – en kort stund – vært kjærester: De litt usannsynlige turtelduene som er helt forskjellige, men stormende forelsket. De har totalt ulikt utsyn på verden, og er ganske ulike mennesketyper. Men når han kaster på håret, hun smiler, og de ser hverandre inn i øynene…

Uenighetene er selvsagt reelle. Ekstreme aktører finnes. Men norsk innvandringspolitikk er ikke i hovedsak godt mot ondt. Det er først og fremst hittil ikke helt vellykkede forsøk på å besvare nye nasjonale utfordringer av både praktisk og teoretisk art: Hva er nasjonen i vår tid?

Den kløften som har oppstått, skyldes også at ingen av sidene har helt overbevisende svar på det spørsmålet.

Inntil vi finner gode svar, ville det være en skam ikke å forsøke å bygge flere broer over avgrunnen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden