Kloke vs. dumme: En ny politisk akse?

Idet dette skrives, er den tidligere danske statsministeren for Venstre, nå leder for det nye partiet Moderaterne, Lars Løkke Rasmussen, i store problemer.

For bare et døgn siden fløy han høyt på målingene.

Nå har sosialdemokratene, med god hjelp fra den øvrige venstresiden, satt i gang en voldsom kampanje for å forsøke å skremme noen av velgerne hans tilbake til sosialdemokratiet. De øyner sjansen til å få et rent rødt flertall.

Årsaken er at noen har funnet ut at partiet hans, på svært lang sikt, vil reformere den danske folketrygden. Eksperter syns det er klokt, men det er komplisert og vanskelig å forklare i en hektisk valgkamp. Nå skal derfor danskene skremmes til å tro at de mister pensjonen sin, dersom de stemmer på Løkke.

Om sosialdemokratene og den øvrige venstresiden lykkes med sin kampanje, gjenstår å se.

Alternativet er at Lars Løkke Rasmussens nye parti Moderaterne kommer på vippen, slik meningsmålingene lenge har vist. Moderaterne er hverken røde eller blå og har valgt partifargen lilla for å illustrere det. Men derfor er det også helt uvisst hvilken regjering Danmark til slutt vil få, dersom Løkke blir «kongemaker».

Et av de store temaene i den danske valgkampen har vært ønsket om en regjering «hen over midten», altså en bred regjering med partier fra både den røde og den blå blokken.

Det er tre partier som har hatt en slik bred regjering som sin foretrukne regjering. Men begrunnelsene har vært forskjellige.

Radikale Venstre, som også er et slags lett venstrevridd sentrumsparti, vil gjerne ha en bred regjering ledet av Mette Frederiksen. De ønsker selv å være med i regjering, men vil gjerne også ha med et blått parti. Begrunnelsen er at de ikke har tillit til Mette Frederiksens ettpartiregjering, som de mener er for arrogant og maktfullkommen.

Moderaterne vil gjerne også ha en bred regjering «hen over midten» - med Socialdemokratiet, Venstre og Moderaterne selv, men kanskje også med Radikale Venstre og Det Konservative Folkeparti. Ønsket om en slik regjering er selve fundamentet som Moderaterne er tuftet på. Begrunnelsen er at ytterpartiene på begge sider må isoleres og fratas innflytelse, slik at det blir mulig for det brede sentrum å gjennomføre nødvendige, men krevende og upopulære reformer.

Socialdemokratiet har også, mer overraskende, gått til valg på en bred regjering med både røde og blå partier. Noen mener at det bare er taktikk, og at nettopp det blir tydelig nå i valgkampens sluttfase, da partiet øyner håp om å kunne fortsette med et rent rødt flertall. Men begrunnelsen var også en annen enn de som Radikale Venstre og Moderaterne har brukt. Socialdemokratiet ønsket (midlertidig, får vi tro) en bred (samlings)regjering fordi det er krise, krig og krevende tider.

Alle andre partier i Danmark har i valgkampen holdt fast ved den tradisjonelle oppdelingen i rød og blå blokk og ønsket seg en rød eller blå regjering.

At Radikale Venstre ønsker seg en rød/blå-regjering er ikke så underlig. Partiet har gjennom historien selv fremstått som et «rødblått» parti, blant annet ved å kreve at det ble ført en ganske borgerlig økonomisk politikk i sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidts regjering. Partiet har kunnet samarbeide både til høyre og venstre.

Socialdemokratiets ønske fremstår altså som mer taktisk, og det var heller ikke særlig godt forankret i partiet. For riktig nok er det energikrise og krig i Europa, men det er ingenting som tilsier at ikke Danmark kan styres trygt med en rød eller blå regjering. Og partiene kan jo samarbeide, selv om de ikke sitter i regjering sammen. Det har de demonstrert også i den tiden Mette Frederiksen har vært statsminister. Et godt eksempel er det såkalte forsvarsforliket, som ble inngått mellom Socialdemokratiet, Venstre, Konservative, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre.

Moderaternes begrunnelse, derimot, fremstår som mer interessant. De vil nemlig samle de ansvarlige partiene mot de partiene, til høyre og venstre, som de mener er mer uansvarlige. Det er de moderate mot de ytterliggående, eller, som den konservative forfatteren Christian Egander Skov uttrykte det; de kloke mot de dumme.

Selv får jeg også assosiasjoner til Marianne Marthinsens kronikk i Aftenposten nylig, der hun hyllet «de grå, slitne, hardtarbeidende, ikke-populistiske politikerne» i motsetning til «»Rødt og Fremskrittspartiet» som «bedriver en bisarr, ansvarsløs og forstemmende pardans i alle diskusjoner som har med energi og Europa å gjøre.»

Jeg vet at veldig mange likte artikkelen til Marianne Marthinsen, men jeg fikk meg ikke til å trykke «like».

Jeg er riktig nok enig med henne og de «grå, slitne og hardtarbeidende» i sak, men jeg syns hun gikk for langt i å tegne et «oss mot dem»-bilde – de gode mot de onde, så å si - som jo, paradoksalt nok, nettopp er et av populismens særtrekk.

Etter min mening er det hverken mulig eller klokt å forsøke å oppheve eller undertrykke legitime politiske konflikter.

Det er ikke mulig, fordi konfliktene da bare vil utspille seg et annet sted eller på en annen måte. I land hvor man danner brede «rødblå» regjeringer eller forsøker å isolere «de uansvarlige» fra den sunne, nærmest teknokratiske fornuft, blir gjerne ytterfløyene sterkere. Eller sagt på en annen måte: Når de moderate partiene som normalt er i opposisjon til hverandre, slår seg sammen, skaper de samtidig en ny og mer ytterliggående opposisjon.

Det er heller ikke ønskelig å forsøke å kvele eller isolere ytterfløyer og ensakspartier.

Slike partier kan ha noe å fortelle de store og etablerte partiene. De driver det ofte for langt, de overdriver og foreslår løsninger som ikke er bærekraftige. Men av og til fungerer dette som en slags wake up-call for de etablerte partiene. Det kan få dem til å lytte bedre, engasjere seg i nye problemer og korrigere kursen.

Og når ytterpartier, som tross alt er representert i landets nasjonalforsamling, mener noe som er direkte farlig, så fortjener de å bli motsagt, ikke oversett og isolert.

Populismen kjennetegnes av at det er et «oss mot dem», ikke argument mot argument. Ofte er «oss mot dem» et «oss mot eliten».

Paradoksalt nok er Løkke Rasmussens prosjekt noe av det samme; bare med motsatt fortegn: Det er «vi» fornuftige som vil styre uforstyrret og uten innblanding av «dem».

Det var et tilbakevendende spørsmål som jeg ofte fikk under Gro og Kåre og Jens: Burde ikke Høyre og Arbeiderpartiet slå seg sammen i regjering, slik at det kan føres en fornuftig og forutsigbar politikk uten så mye støy og bråk fra små og ytterliggående partier?

Det var forståelig at enkelte tenkte slik. Men ved nærmere ettertanke er det ikke en god idé, med mindre det virkelig trengs en samlingsregjering. Uenighet bør møtes med argumenter, ikke isolasjon. Og samarbeid er mulig, selv om man ikke sitter i regjering sammen.

Løkke Rasmussens prosjekt har tiltrukket forbausende mange velgere. Hvis han ikke mister dem før tirsdag på grunn av det stormløpet han nå er utsatt for, kan han fortsatt komme på vippen.

Da får vi kanskje demonstrert i praksis hvordan han vil forsøke å få etablert en regjering «over midten».

Men prosjektet hans har også møtt mye kritikk, både fra høyre og venstre. Det er, blir det sagt, sunnere og mer demokratisk å velge mellom røde og blå enn mellom kloke og dumme.

Løkke har nå forsvunnet ut av valgkampen, fordi han er blitt syk. Men hvis han ikke er altfor syk, har han kanskje tid til å tenke på sin egen valgkampinnspurt.

Jeg utelukker ikke at stormløpet kan gjøre ham så forbannet at han avskriver venstresiden og vender tilbake til de blå.

Det er i så fall den borgerlige sidens eneste mulighet til å vinne valget.