Kommentar

Knut Arild Hareide har rett: Skolestart for seksåringer var en tabbe

Knut Arild Hareide vil ha en «skikkelig evaluering» av seksårsreformen.

Bilde: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)

Reformen har skadet barna, ikke hjulpet dem.

Folk som lovpriser læring gjennom lek, er en suspekt gjeng. Men akkurat nå skal jeg legge til side fordommene mine mot høyt utdannende middelklasseromantikere med barn på Steinerskolen. For når det kommer til de yngste barna, har de rett. Det er ingenting som tyder på at seksåringer flest blir bedre preppet for voksenlivet av å sitte stille på skolebenken enn av å leke i barnehagen.

Knut Arild Hareide hadde fått med seg dette da han talte til KrFs landsstyre på fredag, melder VG. KrF var imot skolestart for seksåringer da det ble innført i 1997. «Når vi i dag ser at reforma – slik vi frykta – har ført til at seksåringar vert pressa inn i eit system basert på skulen sine premiss med fokus på skulefag, testing og prestasjonar er eg ikkje i tvil om at KrF dessverre fekk rett», sa Hareide fra talerstolen.

Ingen læringseffekt av reformen

Det er i utgangspunktet ikke noe galt med verken skolefag, testing eller prestasjoner, heller ikke for små barn som måtte være modne for det, men det er likevel minst to grunner til at Krf faktisk fikk rett.

Den første har å gjøre med reformens hensikt. Som flere forskere har pekt på, finnes det ingen studier som viser at tidligere skolestart har ført til læringsgevinst for barna senere i livet. Reform 97 var egentlig ment å gi en glidende overgang fra barnehage til skole, med leseopplæring først fra andre klasse. Men det var før norske elevers stusselige resultater i internasjonale sammenliknende studier begynte å tikke inn. Fra 2003 ble leseopplæringen flyttet til første klasse. Det var ikke lenger noen tvil om at det var skole seksåringene gikk på.

Det er lett å skjønne hvorfor den daværende regjeringen konkluderte med at norske barn ikke lenger kunne vase rundt på lekeplassen mens deres jevnaldrende i andre land fikk tavleundervisning. Som konsekvens hadde vi nemlig blitt akterutseilt. Barn i andre land lærte mye mer på skolen. Men hvis vi bare gav dem nok timer i norsk og matte når de er seks år gamle, vil de stå atskillig bedre rustet til å bidra til vekst og velstand ti år senere.

Les også svar fra stipendiat Anne-Lise Breivik: Tidlig skolestart ingen tabbe.

Så enkelt var det nok ikke. Jeg tipper at de aller fleste norske barn i løpet av relativt kort tid tok igjen et eventuelt forsprang barn i andre land måtte ha skaffet seg gjennom tidligere skolestart. Slikt gjør man i kraft av å være et menneske som gradvis blir mer intelligent frem til i alle fall midten av tenårene.

PISA-resultatene skyldtes nok snarere at norsk skole har dyrket middelmådighet på alle årstrinn. Når det kommer til skoleresultater, er som kjent Finland landet man skal lede oppmerksomheten hen til. Der starter barna på skolen når de er sju år gamle.

Psykiske skadevirkninger

For det andre høres det ikke komplett usannsynlig ut at en god del seksåringer kan bli skadelidende av å måtte sitte stille ved skolebenken.

I dag ser vi at guttene sakker akterut i grunnskolen og fyller opp stadig færre av plassene i høyere utdanning. Samtidig øker atferdsproblemene blant begge kjønn, dobbelt så mange har ADHD-diagnose som i 2004, og flere rapporterer om psykiske problemer. Jeg er skeptisk til hvor reell den negative utviklingen er. Mye kan ha med et mer nærgående helsevesen og en ny åpenhetskultur å gjøre. Men samtidig ville det vært rart om ikke deler av den skyldes endringer i måten vi behandler barn og unge på.

I et intervju som Hareide viser til, sier pedagogikkprofessor Peder Haug at å sette små barn inn i formelle læringssituasjoner med stort trykk, på sikt kan skape aversjon mot læring, manglende interesse og engasjement og manglende motivasjon, noe som også påvirker barn psykisk over tid.

Det betyr ikke at barn alltid har godt av frihet og løse strukturer, og at de tar skade av klasseromsundervisning og disiplin. Dominansen slike forestillinger har fått i norsk skole, er grunnen til at lek og læring høres ut som noe skummelt som burde være forbeholdt barn med middelklasseforeldre i sentrale deler av Oslo eller på Nesodden.

Men samtidig virker det som det har blitt for mye disiplin utenfor skolen. Barns fritid er gjennomorganisert. Til og med uorganisert løkkefotball er en utdøende fritidsaktivitet. Den overbeskyttende oppdragelseskulturen med helikopterforeldre som aldri lar barna være alene, har foreløpig gått lenger i USA og Storbritannia enn i Norge. Men som mye annet, sprer den seg gradvis nordøstover over havet.

Å la barna gå et år lenger i barnehagen, kan være en motvekt mot denne utviklingen. Det vil ikke sette en stopper for den, men det vil, om ikke annet, gi barna et pusterom.

Test på overbeskyttelse

Vil en skroting av seksårsreformen spare oss for penger? Ikke så vidt jeg kan se.

For det første kommer investeringskostnadene til nye barnehageplasser. For det andre koster det skattebetalerne omkring 130 000 kroner for en barnehageplass, men bare drøyt 110 000 kroner for en plass i grunnskolen. Det vil altså koste mer å flytte elever tilbake til barnehagen.

Et bedre alternativ er kanskje å gjeninnføre den barnehageliknende skolen slik planen med Reform 97 opprinnelig var.

Hareide vil ha en «skikkelig evaluering» av seksårsreformen. Men det har vi på en måte allerede med utvalget som skal finne ut hvorfor guttene gjør det så mye dårligere enn jentene på skolen. Istedenfor å produsere NOU-er, hadde det vært fint om staten i alle fall lot noen teste alternativer ut i praksis. For eksempel kunne noen få velge å ikke begynne på skolen så tidlig. Foreldrene vet i alle fall at barna ikke vil ta skade av det. Men hvis jeg har rett om at vi er overbeskyttende overfor barna, er det kanskje likevel ingen som vil ta sjansen.

Les også svaret fra Anne-Lise Breivik

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden