Nyhet

Kollisjon i «åsiktskorridoren»

For Douglas Murray er Sverige en dystopisk fornøyelsespark, med alle elementene man ønsker seg i et skrekkabinett.

Bilde: Rebel Wisdom, CC BY 3.0

Innvandringsdebatten er et minefelt, sier Douglas Murray: Iblant går en mine av. Men noen ganger klarer noen å krysse minefeltet, og det er interessant.

For folk på den innvandringsliberale venstresiden er Douglas Murray en umulighet. En veldig trivelig mann, med veldig utrivelig meninger. Med boken The Strange Death of Europe – Immigration, Identity, Islam, om migrasjonskrisen i 2015, har The Spectator-skribenten blitt en av de ledende stemmene mot muslimsk innvandring til Europa. Men i motsetning til rabulister som Tommy Robinson eller Sylvi Listhaug, leverer Murray sine argumenter med skarp Oxford English og eksemplariske manerer.

I forkant av en paneldiskusjon med Douglas Murray og Yaron Brook fra Ayn Rand-instituttet på Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm sist mandag, møtte jeg Murray for en prat – som dog ble noe avkortet ettersom det krevdes flere svensker for å informere Murray om oppmøtetid- og sted, enn medarrangøren av debatten, Fria Moderata Studentförbundet, hadde tilgjengelig.  

Masochistisk reinfeldtisme

Når Murray omsider ankommer, er han tydelig preget av å ha krasjet rett inn i tunnelveggen til den svenske åsiktskorridoren – en term svenske kommentatorer bruker for å beskrive hva som er alment akseptert synspunkter.  Han hadde nettopp begått karakterdrap på Fredrik Reinfeldt på direkten i Sveriges Radio. Murray ble spurt om et sitat fra Reinfeldt som han tok med i boken sin: eks-statsministerens uttalelse fra noen år tilbake om at «Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån».

Istedenfor å rose Reinfeldts for hans hjerterom, slik programlederen håpet, svarte Murray tvert om at dette sitatet er et uovertruffent eksempel på en masochistisk, selvfornektende kultur som desperat tråler hele verden for ting å skryte av, mens man for enhver pris unngår å berømme noe som helst hjemme. Og la til at allmuen fortjener å bli minnet om det når politikere presterer å lire av seg stokk dumme fraser.

I boken trekker han frem flere eksempler: Som Mona Sahlins tale i en kurdisk moské i 2004, hvor den daværende integreringsministeren (kledd i hijab for anledningen) sa at mange svensker misunner kurderne for deres rike og samlende kultur og historie, mens Sverige bare har dumme ting som Midsommarafton; den antirasistiske historikeren Ingrid Lomfors’ erklæring i 2015  om at vi alle er migranter og at det uansett ikke finnes noen svensk kultur; som at vise-statsminister Åsa Romsonsom brøt ned i tårer da hun annonserte at Sverige måtte innføre grensekontroller i kjølvannet av flyktningkrisen; eller som da erkebiskop av Uppsala, Antje Jackelén, i 2016 brukte klisjeen om at Jesus selv var en flyktning.  

Et fascinerende eksperiment

Murray er åpenbart oppriktig fascinert av Sverige. Han lyser opp som en guttunge som for første gang er blitt tatt med til en fornøyelsespark. Riktignok en dystopisk fornøyelsespark, slik Murray ser det.  

Jeg finner virkelig den politiske situasjonen her genuint fascinerende. Dere [Sverige, journ. anm.] er et slags merkelig test-case. Dere er et av de mest interessante landene, fordi dere har en politisk klasse som for det meste lever i fornektelse, og som i større grad enn andre er ute av stand til å møte utfordringen. Vi er i en overgangsperiode. Vi var noe. Vi er i ferd med å bli noe annet. Vi vet ennå ikke hva det andre er. Det vil vi eventuelt finne ut. I mellomtiden må folk finne ut for seg selv hva de kan si, og hva de ikke kan si.

Murray har også nylig vært i Norge, og noterer seg at meningskorridoren har ulik bredde i de ulike skandinaviske landene:

Man kan si visse ting i Norge, og i Danmark, som man ikke kan si her i Sverige. Jeg sa det til noen stortingsrepresentanter i Norge: Det er som å se på et minefelt. Å se folk prøve å krysse det. Iblant går en mine av. Men noen ganger klarer noen å krysse minefeltet, og det er interessant.

Murray mener for eksempel at Sylvi Listhaug, som åpenbart ikke kom helskinnet gjennom minefeltet, ville vært en helt ukontroversiell sentrum-høyre-stemme i det britiske parlamentet. Derfor finner  han det en smule pussig at hun har skapt slikt lurveleven i Skandinavia.

Sverige trenger et nytt folk

Murray mener vi generelt befinner oss i en forvirret tid, med en forvirret politikerklasse, som mer eller mindre har gått til krig mot egne velgere, og som oppfører seg som om folket må korrigeres. Han siterer den avdøde australske politiske filosofen Kenneth Minogue: «One gets the feeling that we the public have become a disappointment to our representatives. We often think the wrong things. We say the wrong things. We often vote the wrong way. And it is amazing they have put up with us.»  

Likefullt tror Murray utviklingen går i samme retning i de fleste land, altså at meningskorridoren kommer under press og at det presser seg frem en åpnere debatt om innvandringens konsekvenser – til og med i Sverige. Så gjenstår det å se om politikerne følger etter folket, eller vil gå sin egen vei. Et eksempel på at det svenske ordskiftet henger etter, er at Murrays egen bok først i disse dager oversettes til svensk, snart to år etter den ble publisert på engelsk. Den ble utgitt i både dansk og norsk utgave i fjor.

Jeg lurer likevel på hva Murray tenker om at oppslutningen om den rådende politikken er så sterk som den er i Sverige. Mange målinger viser at det er stor tilslutning til «åsiktskorridorens» syn på innvandring. Fra Annie Lööf og nedover synes det å ha festet seg et veldig normativt tankesett hos svenskene – godt illustrert av Lööfs faktaresistente diskusjon med Jordan Peterson på Skavlan før jul. Jeg spør derfor Murray hva han tenker om Sverigedemokraternas noe skuffende oppslutning på 17,5 prosent i Riksdagsvalget i fjor høst – 4,7 prosentpoeng opp fra forrige valg, men lavere enn forventningene.

– Jeg har notert denne trenden, som jeg først la merke til ved forrige parlamentsvalg i Nederland. I forkant av valget er det en massiv oppsnakking av en uunngåelig, eller veldig sannsynlig valgseier for et kontroversielt parti. Når det så ikke skjer – da det faktisk var veldig usannsynlig at det ville skje – presenteres valgresultatet for det kontroversielle partiet som en total fiasko. Jeg nevner dette, for jeg ser at dette spillet blir spilt flere steder nå. Det betyr at de kontroversielle partiene kan aldri levere valgresultater som lever opp til forventningene, med mindre de ikke oppnår et valgskred.

Kan konsensus holde?

Det er nå i stor grad i Sveriges nye regjerings hender hvor godt SD vil gjøre det i neste valg. Enn så lenge ser det ut som at «den humanitære stormakten» vil stå imot presset fra ytre høyre, og at Sveriges innvandringsliberale konsensus vil opprettholdes.

I likhet med svenske media, embetsverket og kirken gjør også akademia sitt for å holde åsiktskorridoren så trang som mulig. Tekniska högskolans maktorganer hadde i forkant av arrangementet signalisert sin sterkt manglende begeistring for at en slik kjettersk debatt med onde tunger fra The Intellectual Dark Web skulle finne sted på deres inkluderende campus, og stilte kun et knøttlite og muggent auditorium til disposisjon for debatten. Salen var fylt til randen. Men heldigvis for de rettroende var det få påvirkelige studenter blant publikum. Tvert imot var majoriteten av publikum eldre menn. Av den typen man forventer på et arrangement som har noe med Ayn Rand å gjøre. Den typen som går kledd i dressvest og tversover på en mandag, og som formodentlig har et dommedagskammer i kjelleren med seks måneders forsyning av hermetikkmat og en gullbar eller to, forberedt til dagen papirpengesystemet kollapser – eller muslimene tar over Europa.

Murray er pessimist på vestlig sivilisasjons vegne, men når eller om dommens dag vil komme, vil han ikke begi seg ut i å spå. Istedenfor, slik det sømmer seg for en Oxford-alumni stilt til veggs med et vanskelig spørsmål, finter han seg ut med å sitere en poet. T. S. Eliots The Rock, fra 1934:

Do you need to be told that whatever has been, can still be?
Do you need to be told that even such modest attainments
As you can boast in the way of polite society
Will hardly survive the Faith to which they owe their significance?

Så vandrer han inn i Stockholms-natten med Quillettes svenske Europa-redaktør.

Fra forsiden