Kommentar

Kom hjem, Jens!

Bilde: Johannes Jansson / norden.org [CC BY-NC-SA 4.0]

Arbeiderpartiet trenger Jens Stoltenberg, og norsk politikk trenger et Arbeiderpartiet som ikke blafrer i vinden og presses til venstre av Rødt.

VG kan i dag melde følgende:

«I et møte bak lukkede dører med amerikanske forsvarstopper, antydet Anniken Huitfeldt at Jens Stoltenberg (59) kan komme til å gjøre comeback på toppen av Arbeiderpartiet høsten 2020.»

Hvorvidt dette er alvorlig ment fra Huitfeldts side vet jeg ikke, men jeg synes det er en glimrende idé.

Arbeiderpartiet er i en alvorlig krise. Den er todelt. Den første utfordringen deler AP med sosialdemokratiske partier i hele Europa. Klasseidentifikasjonen svekkes, og med den også fagbevegelsen de fleste steder. Isteden øker identitet i betydning, og sosialdemokratiet har problemer med å håndtere dette, særlig fordi det er så nært knyttet til innvandring, der deres velgergrupper er splittet. Det preger også AP, der noen vil stramme til innvandringspolitikken, andre ligger nær SV og Rødt, og inntrykket blir dermed vingling og uklarhet.

Mangler ledelse

Men den andre utfordringen er særegen for det norske Arbeiderpartiet, og består i at partiet ikke klarer å komme seg ut av Giske-saken. I motsetning til Metoo-sakene i Høyre og Frp, som ikke inngår i en større politisk splittelse, er Giske anfører for en politisk fløy. Det vil si, hvor venstreorientert Giske egentlig er kan diskuteres, men en slik politisk posisjonering er veien til (og nå tilbake til) makten for en dyktig spiller.

Selv mener jeg at Jonas Gahr Støre, etter en viss innledende nøling, har håndtert saken godt. Men det hjelper ikke. Hans manglende tilknytning til arbeiderbevegelsen gjør at han ikke har den nødvendige autoriteten til å legge saken bak seg. Hadia Tajik har gått så kraftig i konfrontasjon med Giske at hun samtidig har skapt seg sterke fiender i partiet. Partisekretær Stenseng har ganske opplagt nådd sitt inkompetansenivå for lengst.

A proven winner

Og det er svært vanskelig å se noen andre lederemner i partiet. Så hva gjør man da?

Hvorfor ikke hente inn landets beste politiske markedsfører og debattant, med flere gode (og ett riktig dårlig, men det er lenge siden) valg bak seg? En som ledet en regjering med sterke indre spenninger, men likevel fikk det til relativt konfliktfritt? En som er uberørt av Metoo-saken og den indre borgerkrigen den har skapt i AP?

Tilfeldigvis utløper Nato-perioden til Jens Stoltenberg i 2020, et år før Arbeiderpartiets skjebnevalg. Noen vil kanskje mene at han, som er født i 1959, er for gammel, men det er lite som tyder på Stoltenberg ikke har kraften som skal til. Og han er bare to år eldre enn Solberg.

KrF stopper nesten alt

Min kritiske holdning til den sittende regjeringen er velkjent. (Her skrev jeg om hvorfor jeg meldte meg ut av Høyre). Jeg er ikke imponert over hva den fikk til i sin første periode, men noe var det tross alt.

I den andre perioden ser det enda dårligere ut. Samarbeidsavtalen med KrF i forrige periode ga tross alt litt forutsigbarhet, og mulighet for begrensende reformer. Nå er det fristilte KrF i noe som utenfra ser ut som sabotasjemodus. Gjentatte ganger påfører de regjeringen nederlag, og det nesten alltid på områder som ikke er viktige for KrF, og ikke skaffer dem en eneste ny velger.

Knut Arild Hareide påpekte selv dette på Nyhetskanalen i dag – at deres gjennomslag ikke er på områder som er viktig for KrF-velgerne. Det store spørsmålet er derfor hvorfor KrF holder på slik, famler rundt etter enhver mulighet til å vise at KrF teller.

En forklaring er at Erna Solberg lar dem holde på. Hun er så fast i sin tro på at KrF må godsnakkes med – i håp om en dag å få dem med i regjering, at det er utenkelig for henne å sette hardt mot hardt.

De neste tre årene vil derfor i hovedsak bestå i å beholde det som ble oppnådd i første periode, og implementere reformene som da ble vedtatt. Med unntak av noen få, særlig i samferdselssektoren, er dette teknokratiske reformer uten særlig borgerlig preg – kommuner og regioner, høyskolesammenslåing, politireform. En uklok reform som skal gjennomføres er til og med vedtatt mot regjeringens vilje, lærernormen i grunnskolen.

Norsk politikk drar mot venstre

Vi kan altså forvente en borgerlig regjering som i all hovedsak står stille. Den har blitt vant til å kjøpe seg popularitet gjennom uansvarlig budsjettpolitikk. Det blir noe mindre penger til det fremover, men det vil ikke hindre regjeringen i å fortsette på den veien. Det er omtrent det eneste den har igjen som velgermagnet etter at Krf setter bom for det meste av reformer.

Erna Solberg har tatt sitt parti mot sentrum, og de kreftene i Frp som er reformvennlige har i hovedsak druknet i partiets velferdspopulisme. Dersom vi ser bort fra innvandringspolitikken, er retningen altså mot venstre – ikke sammenlignet med Stoltenberg-regjeringen, men sammenlignet med hvor partiene sto før.

Og Arbeiderpartiet beveger seg også mot venstre, for å demme opp for «klarere tale» fra Rødt og SV, noe Lars Akerhaug skrev om forleden.

Arbeiderpartiet kritiserer riktignok Solberg-regjeringen for dens økonomiske uansvarlighet, men er bare marginalt bedre selv, og bare fordi de øker skattene betydelig. Offentlig utgifter eksploderer under Solberg-regjeringen, og ville økt enda litt til med Støre. Marianne Marthinsen, som stor for den tradisjonelle samfunnsøkonom-ansvarligheten som sitter i beinmargen til Stoltenberg, ble kastet som finanspolitisk talsmann (opprinnelig til fordel for Giske).

AP flørter med Rødt

Jonas Gahr Støre sa klart nei til Rødt-samarbeid i valgkampen sist, men den saken lever i partiet, og hans autoritet til å stoppe dette ved neste veiskille mangler. Rødt har allerede innflytelse i Oslo, og dersom venstresiden blir gjenvalgt neste høst, har Raymond Johansen åpnet for å ta dem inn i byrådet. Jeg tror at bare Stoltenberg har autoritet til å stanse denne leflingen med Rødt og venstrepopulistisk økonomisk politikk i Arbeiderpartiet.

Så ja – jeg har «baktanker» med å anbefale Stoltenberg som leder i AP. Jeg tror det vil gi et mindre venstreorientert AP. Folk på venstresiden vil trolig bruke dette som et argument mot ham – et dødskyss.

Makten ligger ikke til venstre

Når venstresiden ikke drømmer om en reinkarnert Gerhardsen, drømmer de om en norsk Corbyn, og tror de skal vinne på det. Problemet er at denne typen venstrepopulisme ikke har noe mer suksess blant velgerne enn tradisjonelt sosialdemokrati.

Corbyn selv gjorde riktignok et bedre valg enn forventet i fjor, men selv med den mest inkompetente konservative regjeringen i manns minne, preget av voldsom indre kamp, leder Theresa May fremdeles knapt over Labour på meningsmålingene.

I norsk kontekst er valget for AP dette: Gå til venstre under en svak Jonas Gahr Støre, og sjansene er store for at Norge har en Høyre-ledet regjeringen i minst tolv år. Eller gjenvinn med en ansvarlig og kompetent Stoltenberg sentrum – og dermed også regjeringsmakten fra en Solberg-regjeringen på tomgang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden