Minerva

Komma i koma

For en nasjon som er dårligere enn sjimpanser til å sette kommaer, er kampen kanskje allerede tapt. Men har du ikke lyst til å vite hvor kommaene du elsker å hate, egentlig skulle stått?

Hvis det er én ting jeg mener å ha lært om det norske folk etter mange år som redaktør, er det dette: Ingen nordmenn kan kommareglene.

La meg nyansere bildet litt. Det finnes profesjonelle korrekturlesere som kan dem. Som angelsakserne sier: Those who can’t, do; those who can, leser korrektur. Det finnes visstnok også noen meget gamle mennesker, som vokste opp den gang vinteren var hvit og feil fortsatt ble merket med rødblyant i skolen, som kan dem. Og hvem vet, kanskje sender de fortsatt sine håndskrevne brev, med korrekt tegnsetting, til Aften Aften og spør om hvem som har ansvaret for lyspærene i gatelyktene øverst i Tåsenveien.

Men det norske folk, for ikke å snakke om den norske elite, og det er tross alt sistnevnte som oftest sender sine kommaer inn til avisredaksjonene, kan ikke kommareglene. I så henseende er det ingen forskjell på elite og folk, med det unntak at folket begår sine feil i CAPS LOCK.

Når folket og eliten slår seg sammen, er det lite en håndfull oldinger i Tåsenveien kan gjøre. Og kanskje er kampen for kommareglene allerede tapt. Men nå har det seg slik at jeg tilhører en av kategoriene som likevel kan dem. Jeg jobbet nemlig i flere år som korrekturleser. Det er bare unntaksvis at denne kunnskapen gjenspeiles i mine egne tekster: Slik en lege ikke bør lege seg selv, bør en korrekturleser heller ikke lese sine egne tekster. Men en viss forkjærlighet for setninger med korrekt tegnsetning har jeg likevel tatt med meg.

Det finnes myriader av regler og unntak fra regler for den som vil lære seg alt som er å lære om norsk tegnsetting slik den var i fordums tid. Jeg tror det er for sent å redde alle disse, og det har liten hensikt å plage leseren med dem. Men én regel for når man skal sette komma, og én slags regel for når man ikke skal det, er det verdt å nevne, fordi de illustrerer hvordan vi er havnet der vi er.

Setninger og gjetninger

Det første som gikk galt i den tragiske historien om de kongelige norske kommareglers endelikt, var forståelsen av grammatiske strukturer, og spesielt det som dreier seg om setninger. Den aller viktigste regelen å lære for å bli flinkere til å sette kommaer riktig er nemlig denne:

Alltid komma etter innskutt leddsetning.

La oss sammenligne denne kommaregelen med den ene regelen en del tross alt behersker: Alltid komma foran men. Skjønt regelen brytes allerede i regelen – det heter ikke «alltid komma foran, men» – fungerer denne regelen sånn nogenlunde godt, fordi nordmenn skjønner omtrent hva som menes. I det man har identifisert ordet «men» i en setning, kan man rett og slett sette et komma, og voila! – jobben er gjort.

Slik er det dessverre ikke med regelen om leddsetninger. Vi kan begynne med et eksempel på en setning som skal inneholde nøyaktig ett komma etter denne regelen: «Etter å ha skrevet en altfor lang artikkel om alle de forskjellige norske kommareglene, gikk redaktøren som hadde skrevet den hjem.»

Seems legit, nei?

Det er det selvsagt ikke. Det korrekte er, med den innskutte leddsetningen i fete typer: «Etter å ha skrevet en altfor lang artikkel om alle de forskjellige norske kommareglene gikk redaktøren som hadde skrevet den, hjem.»

De fleste artiklene vi mottar, har imidlertid mange kommafeil av denne typen. Når denne regelen ikke følges, er det ikke bare fordi få kjenner den, men også fordi det hjelper lite at de kjenner den hvis de ikke vet hva en leddsetning er. Og da mener jeg ikke «vet» i betydningen «joda, det virker vagt kjent fra barneskolen», men i betydningen «selvsagt, jeg kunne undervist om leddsetninger på masternivå i morgen den dag». Her begår Språkrådet en avgjørende feil, når de nonchalant fremsetter denne og andre regler på sine nettsider som om leddsetningenes hemmelighet var kjent utenfor et hemmelig brorskap bestående av elleveåringer i aktiv skoletjeneste og oldinger i Tåsenveien. Akk! – det fantes kanskje en gang, på den tid da mensa rotunda fortsatt var god latin i norske skoler, da grammatiske konsepter som omsynsledd og bisetning og verbal var så velkjente at Språkrådets nettsider ville gitt mening; men historiens grusomme ironi er selvsagt at det på den tiden ikke fantes en eneste nettside. Og i gapet mellom kunnskapen og nettsidene forsvant kunnskapen om leddsetningene uten at noen merket det.

Leddsetningsproblemet henger i sin tur sammen med at få vet hva en fullverdig setning er. Det er for så vidt enkelt å forklare: En fullverdig setning er på norsk en setning som inneholder subjekt og et verbal. Er det flere verbaler som ikke er bundet sammen av «og», mellom to punktum, er det sannsynligvis også flere setninger der. Er noen av disse en innskutt eller innledende leddsetning, skal det også være et komma.

Men her fortsetter problemene: Knapt nok noen vet lenger hva et verbal er. Det er lett å tenke at det bare er et fint ord for et verb, men det stemmer ikke helt. Et verbal er nemlig en finitt form av verbet. Å oppdage flere verb i setningen er dermed ikke automatisk nok til å konkludere for eller mot komma. Det må først undersøkes om dette verbet er finitt, det vil si bøyd i tid. Former som «løper», «løp» og «hadde løpt» er finitte verb; infinitiver som «å løpe» og «å ha løpt» og partsipper som «løpende» er det ikke.

Noen eksempler med leddsetningene i fete typer og alle verbaler i kursiv:

Hvis folk hadde kunnet kommareglene, ville samfunnet blitt litt bedre.
Etter å ha fulgt feltet i mange år vet jeg dessverre at folk ikke kan dem.
Dessverre er det faktum at samfunnet har forfalt, allerede irreversibelt.

Når man først har lært seg hva setningsledd er, kan man forenkle setningene og tydeliggjøre leddene. Den første eksempelsetningen over kunne for eksempel forenkles til: «Etter å ha skrevet gikk redaktøren hjem.» Da ser vi at det lange tillegget etter «skrevet» ikke er noen leddsetning, mens tillegget etter redaktøren er det. Denne forenklingen kan også gjøre det mulig å klare neste kommaregel, som sier at det skal være komma også før innskutte leddsetninger dersom disse ikke er essensielle for meningen, i dette tilfellet ved å vise at «som hadde skrevet den» bare er en tilleggsopplysning – nyttig nok, kanskje, men heller ikke avgjørende. Setningen kunne også vært omskrevet slik at den faktisk fikk en leddsetning etter «etter»: «Etter at han hadde skrevet, gikk redaktøren hjem.» I gode øyeblikk tenker jeg at det kan være en formildende omstendighet for de mange som feilaktig setter komma også når det ikke er leddsetning: Kanskje blandet de bare «etter å ha» og «etter at han hadde»! Men det er ikke ofte jeg har slike gode øyeblikk. Alt tyder på at den vanligste strategien for å velge om man skal sette komma i slike situasjoner i Norge i dag, er å gjette.

Alt er ikke relativt

Lærere i skolen, de av dem som fortsatt kan kommareglene, har nok allerede lenge erkjent at det er krevende å lære folk forskjellen på verb og verbal. De har dermed laget hjelperegler, som i prinsippet skulle være enklere å følge. Den viktigste av disse er knyttet til det som tidligere ble kalt relativpronomen: ordet «som». (Lingvister har i sin visdom bestemt at det for fremtiden skal hete «relativsubjunksjon», uten at det er klart at Norge er blitt et bedre sted å bo av den avgjørelsen, så jeg holder meg til den gamle termen.)

Ordet «som» er ikke alltid et relativpronomen, men finner du ordet «som» i en setning, er det i hvert fall gode grunner for å mistenke tilstedeværelsen av en relativsetning, som er en form for leddsetning, og dermed bør det, hvis denne setningen er innskutt, settes et komma.

Det er ikke det at denne hjelperegelen er direkte dårlig, det er den aldeles ikke, men språkets irrganger langer dessverre ofte problemer for den. Regelen det er snakk om, har nemlig den store svakhet at ordet den henleder oppmerksomheten på, nemlig «som», ofte kan utelates fullstendig. I det foregående er ordet for eksempel utelatt to ganger. Vi sier nemlig oftere «regelen det er snakk om» enn «regelen som det er snakk om». Det er rett og slett ofte hipp som happ. Men selv om alt er relativt i akkurat den sammenhengen, er reglene for komma etter relativsetninger absolutte, eller i hvert fall relativt absolutte, hva enten de innledes med relativpronomen eller ikke.

Det samme gjelder for øvrig en annen type leddsetninger, nemlig de som innledes med «at». Også om man visste det skulle være komma etter en frase innledet med at, kunne man altså forvirres av at vi like ofte sier «visste det skulle være» som «visste at det skulle være».

Verre enn aper

En ting er at nordmenn sjelden setter komma der hvor det skal være; enda verre er det kanskje at de få kommaene som settes, stort sett alltid klarer å havne på steder hvor de ikke under noen omstendighet hører hjemme. Vi gjør det altså dårligere enn en sjimpanse som kaster piler i blinde.

En nærliggende forklaring på dette i utgangspunktet absurde fenomenet er generelt forfall og dekadense, i samfunnet, i kulturen og i skolen. Men om det skulle finnes en tilleggsforklaring, kan det være påvirkningen fra engelsk. Det bringer oss til en slags regel for når det ikke skal være komma. På engelsk settes nemlig kommaene etter andre prinsipper. Blant annet bruker engelskmenn komma etter visse typer innledningsfraser i setningen, selv om det ikke er leddsetninger med verbal.

«Having written a long article about all the rules of the Norwegian comma, the editor who had written it went home» er grei engelsk, men på norsk blir det dobbeltfeil.

På engelsk fungerer kommaet imidlertid godt, fordi det er naturlig med en skikkelig pause i lesingen. Det gjelder også selv om innledningsfrasene er kortere. I The New Yorker kan vi, hvis vi endrer tre små bokstaver, for eksempel lese: «Often, these commas aren’t admiring in any way, just gross or demeaning.» En grunn er at engelsk har annen ordstilling enn norsk. Hos oss bytter vi på verbal og subjekt etter et innledende tidsledd. «Ofte er ikke disse kommaene beundringsverdige» ville det hete på norsk, mens de som sliter med å lære seg språket vårt, typisk sier det som på engelsk. Mens det er naturlig å ta en liten pust mellom tidsledd og subjekt, er det mindre naturlig å gjøre det mellom tidsledd og verb.

Engelske kommaer følger nok i det hele tatt tettere på pustene i setningene. På norsk er det ikke alltid en sammenheng mellom pust og grammatisk struktur. Det betyr at man ikke uten videre kan gjette seg til hvor kommaet skal stå; man må forstå hvor det skal være. Og gjetter man likevel med en implisitt engelsk kommaforståelse i bunn, gjetter man systematisk galt.

Det finnes selvsagt noen andre kommaregler også, mer lignende de engelske. Eksempler på dette er at det skal være komma mellom helsetninger, komma på begge sider av innskudd – en type komma som ofte litt omtrentlig kan erstattes med tankestrek – og komma mellom leddene i oppramsinger, med unntak av siste ledd, som i stedet adskilles med «og». På disse områdene er tilstanden kanskje litt lysere. Men svært mange av kommaene som mangler, er knyttet til de innskutte leddsetningene, og her er situasjonen beksvart; og svært mange av kommaene som faktisk settes, er satt som i den engelske setningen over.

Skulle man gjort noe mer med problemet, måtte politikernes ambisjon om livslang læring justeres noe: Snarere enn å fylle på med ny og oppdatert kunnskap fra en stadig fremskridende forskningsfront (ikke komma her!) måtte man sende hele den voksne befolkning på skolebenken annet hvert år – og da fortrinnsvis i femte klasse – så de kunne repetere setningslære.

Konklusjonen på dette, gitt min manglende tro på at det er mulig å motvirke et forfall som er kommet så langt, burde kanskje være at nordmenn oppfordres til ikke å sette komma i det hele tatt. Da ville feilene i hvert fall kunne halveres. Alternativt kunne man oppfordre folket til å sette kommaer helt tilfeldig, slik at man i hvert fall ville oppnå samme presisjonsnivå som sjimpanser.

Et siste råd: Bruk aldri semikolon. Det finnes knapt nok eksempler på at det er brukt korrekt etter 1950; å tro at nettopp du skal klare det, har formodningen mot seg. Et folk som ikke kan sette komma, har dessuten heller ikke gjort seg fortjent til denne dronningen blant tegn.

Det er likevel ingen grunn til å fortvile. Romerne skrev i mange århundrer evig lange setninger ikke bare uten komma, men også uten både punktum og mellomrom mellom ordene, i det som heter scriptio continua. Kanskje styrket nettopp mangelen på tegnsetting deres synsevner, mens vi har latt oss selv bli blinde, hjelpeløse uten kommaenes blindestav. En optimist ville si det: Om kommaet, som nå i beste fall er i koma, skulle dø helt, vil vi vinne en ny frihet og utvikle en ny styrke. Jeg er ingen optimist, men til gjengjeld håper jeg at kommaet kan overleve i hvert fall for en stakket stund, om så bare foran men.

Ellers vil vi snart måtte sette endelig punktum for komma.

*

Illustrasjonsfoto: Vergilius Augusteus i scriptio continua, av en senantikk skriver, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=15074137

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden