Politikk

Kommentarene i Norges tre største aviser er først og fremst slappe

Norske aviser satser fortsatt på debattjournalistikken. Men innholdet fra de fast ansatte kommentatorene varierer sterkt.

Denne saken er forsøksvis skrevet etter samme lest som sakprosaanmeldelser. Målet er rett og slett å gi et øyeblikksbilde av opplevd kvalitet på meningsjournalistikken som ansatte i tre av Norges største mediehus – Aftenposten, Dagbladet og VG – produserer.

Jeg har tatt for meg kommentarene i tre norske aviser. Jeg har etter beste evne forsøkt å legge til side mine subjektive oppfatninger om temaene de skriver om og heller vurdere innholdet slik man ville anmeldt en sakprosatittel. Når det er sagt, er ingen helt objektive, og jeg er naturligvis farget av at mitt ståsted befinner seg et betydelig stykke til høyre for alle aviskommentatorener i VG, Dagbladet og Aftenposten.  

Når jeg vurderer kommentatorene i de ulike avisene, ser jeg særlig på tre kriterier.

Originalitet: Makter kommentatoren å tilføre debatten noe nytt?

Presisjon: Presenteres fakta og bakgrunn på en forståelig måte som gjør leseren i stand til å etterprøve budskapet?

Budskap: Har kommentatoren et klart og tydelig budskap eller poeng?

Kriteriene vil selvsagt også være omdiskuterte. Noen vil for eksempel mene at en kommentarartikkel fra en politisk redaktør kan være observerende, uten noen klare poenger. Selv mener jeg det er en styrke at meningsjournalistikken er tydelig.

Jeg har droppet rene kulturkommentatorer, krimkommentatorer og utenrikskommentatorer, ettersom det først og fremst er meningsjournalistikken jeg har ønsket å vurdere. Dette er ikke en helt eksakt øvelse, ettersom flere av dem jeg har anmeldt, også skriver om slike temaer, men ikke utelukkende. Jeg har kun lest kommentarer som er publisert på nett, etter søk etter ansatte som hovedsakelig driver med kommentarjournalistikk. Det kan være feilkilder og saker jeg ikke har fått med meg.

Jeg har lest kommentarer publisert de siste 30 dagene før anmeldelsen er skrevet. For Aftenpostens vedkommende gjelder det siste uken i april og tre første uker i mai. For Dagbladet og VGs del gjelder det kommentarer publisert i mai måned.

Aftenposten

Andreas Slettholm:

Slettholm er et av de siste skuddene på stammen i det som nok fortsatt er den avisen i landet som trykker flest kommentarer.

Når han skriver om tiggerforbud i etterkant av NRK Brennpunkts omdiskuterte kommentar, formulerer han seg slik:

«Selv tar jeg meg i å tenke på ulvedebatten. Også her går en konfliktlinje mellom idealister som vil være prinsipielle, og realister som tenderer mot det kyniske.»

KOMMENTATORER: Redaktørene Trine Eilertsen i Aftenposten (t.v.) og Marie Simonsen (t.h.). Foto:Martin Håndlykken / Nordiske Mediedager

Det er kanskje originalt, men særlig godt er det ikke. Resten av artikkelen handler om ting han har lest i andre medier. Noen konklusjon er vanskelig å finne, utover at saken er vanskelig å ta stilling til. Akkurat det visste kanskje mange fra før.

Når han skriver om det politiske spillet rundt eiendomsskatten, er nivået langt høyere. Her er ikke Slettholm kun referent, men tett på politiske kilder og viser hvordan debatten om eiendomsskatten ikke kommer til å roe seg, slik Arbeiderpartiet hadde håpet.

Dyktigheten viser han også i en kommentar der han går gjennom store praktbygg i Oslo sentrum som ingen vil overta fordi det er så dyrt. Paradoksalt nok har private klart å drive slike bygg bedre enn det offentlige, påpeker Slettholm. Det er godt sett.

Kommentaren hans fra slutten av april om granskingsrapporten av søppelskandalen i Oslo er mer på det jevne, selv om den er blitt mye delt på sosiale medier. Slettholms poeng er godt nok, at byrådet har fått den rapporten de ville ha.

Terningkast: 4

Harald Stanghelle:

Aftenpostens flaggskipkommentator Harald Stanghelle skriver om Frps maimåling på 16,5 prosent at: «Et valgresultat på nivå med det maimålingen viser, vil være en stor seier for Siv Jensen og hennes parti.»

Analysen er så selvsagt at en hver journalist som følger nogenlunde med på norsk politikk, trolig ville klart å lire ut av seg noe lignende.

I en annen kommentar skriver han om tall på hvem som er mest populær av Erna og Jonas, og minner oss om at Høyre og Arbeiderpartiet i stor grad deler mange synspunkter og egentlig begge er konsensussøkende partier. Det har han jo rett i, men vi visste det også fra før.

Litt bedre er Stanghelle når han retter skytset mot Justisdepartementet som vil innskrenke kontrollen av PST. Heller ikke her bringer den garvede journalisten noen originale tanker til torgs, men han skriver i hvert fall med sterkt engasjement og innlevelse. Det er tydelig at dette er noe han brenner for.

Dirrende engasjement er også gjennomgangstonen når Stanghelle skriver om riksrevisjonen og regjeringens hemmelighold. Dessverre blir det for meget mye av det gode. Stanghelle slenger om seg med gloser som «farse» og adjektiv som «dramatisk» og påstander om «dobbelt politisk bokholderi», hva nå det skal skal bety. Det er slikt man forventer fra ungdomspolitikere, ikke landets mest erfarne kommentator.

Terningkast: 2

Trine Eilertsen:

Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen skriver fint om hvor fredelig det er på sommerhytten på sjøen hvor nå idyllen nå trues av rånete Frp-velgere på vannscooter, men artikkelen drukner når hun på gravalvorlig vis trekker inn «det liberale dilemmaet» (hva nå det egentlig er). Kommentaren ville stått seg bedre om hun turde å være subjektiv og innrømme at hun som privilegert hytteeier først og fremst skriver ut fra sin egeninteresse, som de fleste av oss gjør og tenker i slike situasjoner. Saken har selvsagt en større og allmenn interesse, men her ender Eilertsen opp med en sjangerhybrid.

I sin kommentar om omskjæring etter Fremskrittspartiets landsmøte er hun tilbake i rollen som objektiv kommentator, og har en sikker penn. Men analysen inneholder lite sprengstoff. Hun viser at saken er vanskelig for Frp, noe de fleste visste fra før.

Kommentaren hennes fra Miljøpartiet De Grønnes landsmøte er langt bedre. Her viser hun at partiet har tapt på at miljøsaken de siste fire årene er blitt mer mainstream og i større grad fanges opp av de store partiene, samtidig som klimatiltakene er blitt mer smertefulle å bære for folk flest. Artikkelen viser at Eilertsen, når hun vil, kan være både observerende og original.

På ballen er Eilertsen er også når hun skriver om hvordan Bent Høie (H) og regjeringen har løpt fra valgløftene om å legge ned helseforetakene.

Trine Eilertsen skriver godt, når hun gjør jobben skikkelig. Nivået på kommentarene er sterkt sprikende.

Terningskast: 3

Ola Storeng:

Der Trine Eilertsen skriver godt, skriver Ola Storeng messende og uten snert.

En analyse av Macron og Merkel virker mest som gjengivelse av poenger han har plukket opp andre steder og ramser opp for Aftenpostens lesere. Som folkeopplysning fungerer det, men fra en økonomiredaktør i Norges største avis holder ikke dette mål.

I en kommentar om Storbritannia, Norge, Brexit og en evnentuell norsk EØS-exit tenker han mer originalt. Problemet er at hele artikkelen bærer preg av at Storeng spekulerer i hva som kan komme til å skje, helt uten kilder eller fakta.

Den beste kommentaren Storeng har skrevet i perioden jeg har gjennomgått, er en profil av LOs nye leder. Selv om han i hovedsak oppsummerer kjent stoff, er det en interessant sammenstilling av fakta. Storeng får imidlertid trekk for å la en setning henge i løse luften: «Sjelden har et tronskifte i LO vært planlagt så lenge.»

Jaha? Det er interessant, men vi får ikke vite noe om hva som er grunnlaget for påstanden. Uten bakgrunnskunnskap blir leseren spørrende, ikke opplyst.

Vi aner konturene av en skribent som en gang var et ess, men som hviler på sine laubær.

Terningkast: 2

Ingeborg Senneset:

Ingeborg Senneset ble hentet inn av Erik Tornes, som så et talent i den sykepleierutdannede skribenten. Og skrive kan hun. Hun er også flink til å trekke frem temaer resten av kommentariatet er lite opptatt av, så hatten av for det. Det er ingen tvil om at journaliststanden har svært godt av stemmer som ikke har bakgrunnens in fra journalisthøgskolen på Volda eller Universitetet i Oslo.

I kommentaren jeg har lest, tar hun for seg hepatitt C og stigmaer knyttet til sykdommen. Vel og bra. Men plutselig kommer hun innom prisnivået, og skriver om at medisin som holder den dødelige sykdommen i sjakk, er for dyrt i den tredje verden. Deretter fortsetter hun med å beklage at sykdommen er underbehandlet i Norge. Men vi får aldri vite om manglende behandling skyldes stigma, prisnivå eller andre årsaker. Det er selvsagt uholdbart at situasjonen er slik, men det er også uholdbart å skrive så upresist.

Artikkelen er den eneste nettpubliserte i perioden jeg har gjennomgått. Trolig har Senneset har vært opptatt med sin svært vellykkede boklansering, en selvbiografisk sakprosadokumentar som har fått strålende anmeldelser. Vi får håpe totalinntrykket hadde stått seg bedre om flere artikler var tilgjengelige.

Terningkast: 2

Erik Tornes:

En annen Aftenposten-kommentator som kun har publisert én artikkel i perioden, er debattredaktør Erik Tornes.

Formodentlig bruker Tornes mesteparten av tiden på å redigere andres innlegg. Derfor oser han også av kunnskap, når han skriver om klagestormen etter avisens publisering av alle liberaleres hatobjekt nummer én, Nina Karin Monsen. Tornes tar til orde for at folk heller bør ytre seg, enn å bli krenket. Han viser at han har en gjennomtenkt forståelse av hva en debattspalte er, og hvordan den skiller seg fra sosiale medier. Artikkelen er et sterkt forsvar av den redigerte offentligheten.

Terningkast: 5

Frank Rossavik:

Frank Rossavik er en av mine favorittkommentatorer, og jeg har generelt høy tillit til ham. Derfor er det skuffende å lese hans kommentar etter terroren i Manchester, der han skriver at terroren er en «ild som brenner ut» og sammenlikner jihadisme med IRA og RAF. Min lesning er nok preget av at Rossavik her er generalist på et område der jeg selv har noe spisskompetanse, men sammenlikningen er ikke spesielt god. Grupper som IRA hadde mer lokale målsetninger og var derfor lettere å håndtere enn dagens islamistiske terrorgrupper, som på alvor vil legge hele verden under sin radikale tolkning av islam og er villige til å ta med seg alle i døden for å oppnå det apokalyptiske målet. Derfor er det også naivt å ta til orde for å la ilden brenne ut. Når det er sagt, er kommentaren velskrevet. Rossavik er tydelig på hva han mener og hva hans utgangspunkt er. Mange vil nok også like budskapet hans, selv om jeg mener det er svakt fundert.

Heldigvis viser han i kommentaren om venstre- og høyreaksen en langt større teft for detaljer. Kommentaren er mer sveipende enn det som er vanlig i avisformat, men Rossavik slipper ikke tak i leseren. Artikkelen om Schultz og Merkel er mer egnet som folkeopplysning, men Rossavik lander med begge føtter her også.

I kommentaren «Europa henger bra sammen», som handler om krisestemning i Nato og EU, siterer Rossavik også statsledere han har snakket med. Grepet er ikke helt ukjent, men fortsatt uvanlig blant norske aviskommentatorer. Jeg mener det fungerer bra, særlig når det pares med kunnskap og tydelige konklusjoner. Dette er et generelt trekk ved alle kommentarene han har publisert i mai: Rossavik har høy produksjon, men er presis og engasjert.

Frank Rossavik er sånn sett et eksempel til etterfølgelse.

Terningkast: 5

Totalkarakter Aftenposten:

Kommentarartiklene i Aftenposten er på det jevne. De skal ha ros for å dyrke meningsbrytninger, men bør kanskje røkte sin egen kommentarjournalistikk i større grad. Særlig når det er noe de bruker så mye ressurser på.

Når totalkarakteren ikke blir høyere, handler det om at til tross for bredt spekter i dekningen og noen jevnt gode kommentatorer, er det langt mellom de virkelig gode tekstene. Det er fryktelig lite av det jeg har lest som har festet seg på hjernebarken.

Terningkast: 3

Dagbladet

Geir Ramnefjell:

Dagbladets politiske redaktør og avisens for tiden mest produktive kommentator har i vår hovedsakelig beskjeftiget seg med landsmøter. Der er han til stede og rapporterer om hva som skjer.

Den ene dagen skriver han om at Siv Jensen er blitt ansvarlig, den neste dagen om at Frp er oljepopulister. Miljøpartiet De Grønne er både et helt annerledes parti med to talspersoner og samtidig i ferd med å bli mainstream.

Ramnefjell er det man kan beskrive som en forutsigbar kommentator. Når han skriver om EØS og sosial dumping, fremstår artikkelen mest som en hyllest til Arbeiderpartiet. Når han skriver om Frps partiprogram, er han lett latterliggjørende. Støres eiendomsinveisteringer er han riktignok kritisk til, men her er han nok på linje med svært mange av sine kolleger..

Han er kanskje poengtert, men ikke original. Jeg tviler hvert fall på at mange av Dagbladets lesere setter latten i halsen når de leser artikkelforfatteren. Til gjengjeld er det nok også relativt mange som nikker samtykkende, hvert fall om man antar at avisens lesere deler avisens sentrumsgrønnliberalsosialdemokratiske grunnsyn.

Terningkast: 3

Martine Aurdal:

Debattredaktøren i Dagbladet har gjennom hele Jensen-rettssaken levert godt oppsummerende kommentarer om hva som har skjedd i retten. Disse bør egentlig ikke ligge til grunn for min vurdering, da de fleste er skrevet utenom perioden jeg har gjennomgått. Når jeg likevel nevner dem, er det fordi jeg har lest disse med interesse og dermed har fått med meg hva som har skjedd, uten å følge nettavisenes langt mer monomane minutt til minutt-dekning.

I finalekommentaren fra aktors prosedyre er imidlertid Aurdal imidlertid for vag, for mye observerende og for lite til stede. Hun har slitt benkene tingretten i månedsvis og kunne godt kostet på seg en noe mer subjektiv tolkning av aktors prosedyre.

Terningkast: 3

Ola Magnussen Rydje:

Sammenliknet med Ramnefjell fremstår nyansettelsen Ola Magnusson Rydje som et stjerneskudd.

Når han skriver om ulikhet, er han ikke bare forutsigbart kritisk til høyresidens forsøk på å underspille problemene, men viser også godt hvordan økende ulikhet er en ny erkjennelse og i relaliteten en like stor utfordring for soisialdemokratiet, som har basert hele sin eksistens på at sosialdemokratisk politkkk politikk skulle føre klassene nærmere hverandre. Nå skjer det motsatte.

God, om enn mer forutsigbar, er han også når han forsøker å avkle Øystein Spetalens snakk om «hardt arbeid» som grunnlag for sin rikdom, og vi tilgir at artikkelen fremstår som noe anekdotisk. Han leverer han også noe så sjeldent som kritikk av oljepengebruk fra venstre.

Rydje virker som en kommentator som evner ikke bare å stryke sine lesere medhårs, og han demonstrerer at ungt blod ofte gjør seg godt på debattplass.

Terningkast: 6

Marie Simonsen:

Marie Simonsen er langt mer ujevn. Når hun skriver om Trump og USA, er det dørgende kjedelig oppramsing av kjent stoff. Når hun nærmer seg norsk politikk, er det langt mer fart og engasjement. Man kan bare undre seg over at alle norske avisveteraner på død og liv skal beskjeftige seg med det store utland, når det er åpenbart at det er her på bjerget deres spisskompetanse ligger.

Terningkast: 3

John Olav Egeland:

Dagbladets John Olav Egeland har kun produsert én kommentar i mai. Den handlet om finansiering av partiene fra LO og millionærer. Det er kanskje også lett forutsigbart at Egeland er kritisk til slike bidrag, men han viser på en god og pedagogisk måte hvorfor dette er en annerledes og viktigere problemstilling nå enn for 20 år siden, ettersom de store bidragene til de store partiene er blitt større og større. Man kan være fristet til å tro at Egeland, når han på forsiktig vis tar til orde for begrensinger i hvor store bidrag det er lov å gi, også er bekymret for at de største partiene får for store goder, selv om han ikke skriver dette i klartekst. Det kunne han gjerne brukt tre linjer på. Kommentaren er likevel god, men språklig litt for lik lesten til en typisk lederartikkel. Som nok ellers også er noe Egeland i stor grad beskjeftiger seg med.

Terningkast: 4

Totalkarakter Dagbladet:

Dagbladet leverer også ujevnt, men reddes av noen svært gode kommentarer, og stjerneskuddet Ola Magnussen Rydje løfter snittet betydelig. Da er det mer til å leve med at en del av stoffet er ujevnt.

Terningkast: 4

VG

Astrid Meland:

Astrid Meland var kjent som en original kommentator da hun jobbet i Dagbladet. Da evnet hun ofte å finne kreative innfallsvinkler og ikke minst å interessere seg for saker ingen andre fanget opp. Meland skriver fortsatt godt, men rollen hun har inntatt i VG, ser mer ut til å være å finne nye vinkler på allerede godt kjente saker, særlig norsk politikk. Hun turnerer det godt og klarer å vri og vende på alt fra den kalde krigen mellom Siv Jensen og Sylvi Listhaug til strid om oljeboring. Jeg savner likevel de originale vinklingene og den skarpe stilen hun var kjent for.

Når hun skriver om Eirik Jensen-saken, som hun av for meg ukjente årsaker er satt til å dekke, er stilen oppsummerende. Det er som å lese et rettsreferat. Jeg sitter bare og undrer på hvor den sterke, subjektive stemmen er blitt av.

VG-KOMMENTATORER: Hanne Skartveit (t.v.) og Anders Giæver (t.h.) i samtale på Stortinget. Foto: Stortinget

Terningkast: 3

Hans Petter Sjøli:

Hans Petter Sjølis fire egenproduserte tekster viser at han som debattredaktør har lært at det er de sterke, subjektive beretningene som får kommentarfeltet på Facebook til å koke.

Sjøli hetser Bergen, skriver om nye farsotter blant barn og unge og hyller Macron. Sjøli har en god penn, men bringer ikke inn så mye kunnskap. Ett unntak er hans hyllest til historielæreren, hvor han fletter inn nødvendigheten av å forstå vår totalitære fortid. Kommentaren er god, men helhetsinntrykket er likevel at Sjøli bør anstrenge seg mer.

Terningkast: 3

Hanne Skartveit:

Politisk redaktør Hanne Skartveit skriver godt om de store sakene og mestrer denne rollen. Spesielt bra er det når hun tør slippe seg litt løs, som i karakteristikken av maktforholdet internt i LO og mellom LO og Arbeiderpartiet.

Mer forutsigbar blir hun når hun kommenterer VG-avsløringer som grådighetskulturen i en stiftelse eller maktkampen mellom Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Så vil mange mene at det skal VGs politiske redaktør, trygt plassert i det politiske sentrum, også være.

Terningkast: 4

Anders Giæver:

Anders Giæver er kjent for å skrive en blanding av personlige anekdoter, sammendrag av analyser fra liberale amerikanske medier og, rene selvfølgeligheter, og for en egen evne til å trekke inn popkulturelle referanser. Ingenting av det han har skrevet i VG i mai rokker dessverre ved det inntrykket. Verst av alt er kommentaren fra terrorangrepet i Manchester. En artikkel om et grusomt blodbad får han til handle om Bee Gees, Hollies og Herman’s Hermits på 1960-tallet. Joy Division, senere New Order og The Smiths på 1980-tallet.

Skjønn det den som kan.

Terningkast: 1

Frithjof Jacobsen:

Frithjof Jacobsens spesialfelt er forsvar og beredskap. Det skinner gjennom at han er kunnskapsrik når han skriver om dårlig beredskap i Norge og heltemodig innsats fra norske spesialsoldater. Få som kjenner til ham fra før, vil bli overrasket av hans standpunkter. Men her skriver han seg inn i det anmelderen forøvrig mener er en god VG-tradisjon.

Dessverre fremstår han som lettere uengasjert når han skriver om Frps valg mellom ansvarlighet og populisme. Kanskje var anmelderen på det tidspunktet litt preget av å ha lest en rekke andre kommentarer som konkluderte på akkurat samme måte som Jacobsen: at Frp må velge, og at valgresultatet avgjør.

Bedre er da forsvaret av Støres investeringer , investeringer som ikke en gang Støre selv forsvarte. Her plasserer Jacobsen seg tydelig som en sterk forsvarer av det etablerte.

Terningkast: 3


Totalkarakter VG:

VGs kommentatorer skriver godt og er lojale mot VGs verdigrunnlag. Det siste setter nok mange lesere også pris på. Dessverre blir det også forutsigbart. Totalkarakteren hadde vært høyere om de ikke skrev så mye om de samme sakene. Tre av VGs fem kommentatorer har skrevet om Frps landsmøte, på en ganske lik måte.

Terningkast: 3

Slappheten

Det er flott at redaksjonene satser på meningsjournalistikk. Samtidig fremstår er det som merkelig at redaktørene ikke krever mer av dem som er ansatt for å skrive kommentarer.

Kommentatorrollen har historisk vært en slags belønning for lang og tro tjeneste, og det kunne vært naturlig å mistenke at dette er noe av grunnen til at nivået er så vidt varierende. Men ser man på nyansettelser de siste årene i alle de tre avisene, så finner man at kommentatorene også hentes utenfra avisens egen pool av dyktige journalister.

En mer plausibel hypotese er kanskje at det er vanskelig å kutte meningsjournalistikken fordi den på sett og vis utgjør noe av navet i den tradisjonelle papiravisen, og at kutt her i enda større grad enn kutt av bokanmeldelser og tradisjonell kulturjournalistikk ville være å sette inn dødsstøtet mot papirtradisjonen.

Lederne i de store mediehusene er klar over at veldig lite av meningsjournalistikken får mange klikk eller selger abonnenter. Erfaringene fra nisjeavisene viser noe annet, men er vanskelig å overføre til større flater.

Det er likevel ingen unnskyldning for å bli slapp. For nettopp dette, slappheten, er det mest slående med mange av kommentarene. Journalistene som har signert artiklene, viser tydelig at de både kan skrive og tenke, men også at de i for liten grad utfordrer seg selv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden