Ideer

Komplisert rettferdighet

Michael Walzer lykkes i Spheres of Justice på langt vei i å koble politisk filosofi med praktisk politikk, og staker ut veien for et rettferdig, demokratisk samfunn.

Michael Walzer lykkes i Spheres of Justice på langt vei i å koble politisk filosofi med praktisk politikk, og staker ut veien for et rettferdig, demokratisk samfunn.

Michael Walzer og libertarianeren Robert Nozick holdt i 1970-71 et felles kurs ved Harvard Universtity med tittelen ”Capitalism and Socialism”. Spheres of Justice: A Defense of Pluralism and Equality, gitt ut på Basic Books i 1983, er oppsummeringen av Walzers del. (Nozick kom med sin allerede i 1974, i Anarchy, State and Utopia, hvor han utfra et rettighetsbasert syn på rettferdighet forsvarer minst mulig statlig inngripen.)

Uavhengig om man i utgangspunktet deler Walzers sympatier eller konklusjon, er boka vel verdt en nærlesning. Sjelden gjøres så grundige forsøk på å koble politisk filosofi med praktisk politikk, og sjelden gjøres det på en så ærlig og balansert måte. Om du er opptatt av hvordan samfunnet bør organiseres, vil Walzer både utfordre dine synspunkter og gi noen av dine allerede holdte syn en bedre begrunnelse enn de hadde fra før av.

Kompleks likhet
For å sette boka i kontekst kan det være nødvendig å trekke opp et illustrerende eksempel på hvor vanskelig det kan være å komme fram til det rettferdige samfunn. Eksemplet er hentet fra den kjente økonomen og filosofen Amartya Sen (i boka The Ideas of Justice). Se for deg tre unger, Robert, Karl og Samuel, som krangler om en fløyte. Robert har laget fløyta og gjør derfor naturlig krav på den. Men Karl har, i motsetning til både Robert og Samuel, ingen andre leker å leke med. Ville det ikke være bedre om stakkars Karl fikk fløyta? Samuel gjør også hevd på fløyta, for han er den eneste av dem som faktisk kan spille på den.

Mange politiske og filosofiske diskusjoner handler nettopp om hvilken fordeling av godene som er mest rettferdig. Walzers bok er intet unntak, men framfor å rendyrke ett spesifikt syn anlegger han et mangefasettert syn på et rettferdig samfunn. Et komplekst samfunn som vårt eget, krever det Walzer kaller ”kompleks likhet”, for å være rettferdig. Når dette er oppnådd, har vi et samfunn hvor ingen dominerer andre. Mer presist: hvor ingen dominerer absolutt. Dominans forekommer når noen kan bruke sosiale goder opparbeidet i en samfunnssfære til å skaffe seg ytterligere goder i andre sfærer, og i sin negative form: at fraværet av goder i en sfære begrenser din mulighet til å skaffe goder i andre sfærer.

Sosiale goder er goder som vi i vårt samfunn anser for å være verdifulle. Eksempler er penger, status, respekt, anerkjennelse, politisk makt, og listen fortsetter. Eksempler på samfunnssfærer er markedet, politikken og fritid. Dominans oppstår ikke, slik enkelte likhetsforkjempere hevder, alene ved at noen besitter mer penger, mer status eller mer politisk makt enn andre.

Det er altså ikke, ifølge Walzer, urettferdig om Stein Erik Hagen har milliarder av kroner, eller Jens Stoltenberg har større mulighet til å påvirke politikken enn oss andre. Det er derimot urettferdig om Hagens milliarder gir ham mer innflytelse på politikkutviklingen, eller Stoltenberg tilraner seg mer enn sin andel av de økonomiske godene, eller sikrer bedre helsehjelp for sine barn.

Det er likevel ikke tilstrekkelig for et rettferdig samfunn at goder fra en sfære ikke flyter over, eller at mangel på goder i en sfære ikke setter barrierer for oppnåelsen av goder, i andre sfærer. Det er like viktig at godene tilegnes på en måte som er tilpasset den enkelte samfunnssfære. Kjærlighet kan ikke kjøpes for penger, like lite som tilgang til et professorat bør kunne det.

Boka er et forsøk på å vise hvordan dette ser ut i praksis i følgende sfærer: trygghet og velferd, marked, embeter, arbeid, fritid, utdanning, slektskap og kjærlighet, guddommelige frelse, anerkjennelse og politisk makt. I disse ulike sfærene gjelder hovedsakelig tre ulike fordelingsmekanismer: Roberts frie handel, Samuels fordeling etter fortjeneste og Karls fordeling etter behov (om du husker eksemplet ovenfor).

Walzers demokratisyn
Et helt sentralt element i Walzers politisk-filosofiske prosjekt, og en av bokas store styrker, er den sentrale plassen demokratiet får. Få andre rettferdighetsteoretikere tar på alvor demokratiet så mye som Walzer. Tvert i mot oppfattes demokratiet ofte som et problem for analysen.

I sin streben etter den perfekte fordelingen av goder, eller det perfekte forholdet mellom stat, sivilsamfunn, familie og individ, opphøyer lett teoretikeren seg selv til  filosofkonge. Siden demokratiet kan true med å endre filosofens endelige løsning, utelates den ofte fra diskusjonen.

Eksempler på det er liberale teoretikere som setter likhetstegn mellom statlig inngrep fra en autoritær stat med dem fra en representativ, folkevalgt stat. Lignende eksempler finnes hos egalitære teoretikere som plasserer ikke bare de politiske og sivile rettigheter, men også de sosiale rettighetene og lønnsdannelsen utenfor politikerne (og markedets) grep. Folket kunne jo finne på å fordele godene ulikt, gud forby.

At demokratiet gjennomgående inkluderes som både middel og mål i analysen, gjør Walzers teori mer anvendelig for politikkutformingen. Det er kun da vi kan forstå begrunnelsen for institusjoner som ”fellesskolen”, at visse typer arbeid begrenses, reguleres og deles mellom borgerne og at vi har felles helligdager.

Utdanning
Det er umulig å gi en i nærheten av rettferdig oversikt over de ulike sfærene Walzer behandler i boka. Jeg velger derfor heller å gå i dybden på ett, nemlig utdanning, for å vise styrker og svakheter i Walzers resonnementer. I stil med Walzers eget pluralistiske syn, er eksemplet verken representativt eller valgt på bakgrunn av dens svakheter eller styrker. Den er derimot valgt for dens umiddelbare interesse for norsk politisk debatt og for å vise hvordan Walzers demokratisyn gjennomgående former løsningene han foreslår.

Som en god filosof starter Walzer med å spørre seg: Hva er formålet med (en offentlig finansiert) utdanning? Et sentralt skille for Walzer går mellom ulike nivåer i utdannelsen, mellom grunnutdanningen og den mer spesialiserte utdanningen. Grunnutdanningens fremste formål er å gi alle barn ressurser nok til å være aktive, demokratiske medborgere. Den bør altså fordeles etter behov (alle barns behov), ikke etter kjøpekraft, slik Robert kanskje ville ønsket, eller hvor bra barna gjør det på en IQ-test eller opptaksprøve, i tråd med Samuels tanker. Dette begrunnes i at i en demokratisk stat må alle borgere ha både en interesse i, og ha mulighet til å forstå, styringen av staten. Logikken er som følger: Når vi først har valgt å ha et demokratisk styresett, så følger det en rekke ting med. Blant annet å sørge for at alle borgere kan delta.

Bruker vi Walzers tanker på norsk utdanningspolitikk, er det grunn til å kritisere norsk høyreside (og kanskje deler av venstresiden) når den setter sjanselikhet som målet for grunnutdanningen. Alt fokuset på PISA-tester og at ”de flinke ikke må holdes tilbake”, er ikke det viktigste. Alle må nå det tilstrekkelige nivå av kunnskap, og da bør ressursene prioriteres på de svakeste, og kun når det målet er nådd er det legitimt å stimulere til forskjeller og til at hver enkelt skal maksimere sitt potensial: «borgere først, deretter arbeidere, ledere, kjøpmenn og funksjonærer», som Walzer skriver det.

Også karakterer i barneskolen er problematisk med Walzers utgangspunkt. Siden elever lærer i ulik takt og våkner intellektuelt i ulike aldre, er det nødvendig å hindre seleksjon på tidlige stadier.

Fritt skolevalg
I vår hjemlige debatt har det også gått en livlig diskusjon om skolevalg. Det som er normen, er at bosted avgjør hvilken skole du blir plassert på. Om jeg får lov til å bruke en altfor bred term, ønsker høyresida mer frihet for foreldrene til å bestemme hvor de ønsker å plassere barna. Andre har reagert på at dagens ordning gjør at skolene speiler nærmiljøets sammensetning. På Hersleb skole i indre øst har 94 prosent av barna minoritetsbakgrunn. For å bøte på dette er det foreslått å sette et tak på hvor mange med minoritetsbakgrunn det kan være på hver skole, innføre loddtrekning og starte med bussing.

Det vi må spørre oss om, skriver Walzer, ”er hvilke grunner vi [som samfunn] har for å samle akkurat denne gruppen med barn”. Dette er et legitimt spørsmål, så lenge vi godtar at barn skal gå på skole, uavhengig av foreldrenes vilje. Svaret Walzer gir, er behovet for å vokse opp innenfor det demokratiske fellesskap og ta plass som en kompetent borger.

Med den bakgrunn er problemet med fritt skolevalg som hovedprinsipp at det vil gjøre at skolene ligner mer på barnas hjem. Det vil igjen bety mindre mangfold, mindre spenninger og færre sjanser for personlig utvikling. Siden barna, når de vokser opp, er nødt til å forholde seg til et mangfold av mennesker, er det helt nødvendig at skolen reflekterer dette. Heller ikke ideen om proporsjonal fordeling er optimal. Denne vil gi for mye makt til staten på bekostning av familien.

Walzers løsning ligner på vår egen, med nabolagsskoler med så store distrikter at de inkluderer et mangfold av sosial og etnisk bakgrunn, ”where children are brought together as students exactly as they will one day come together as citizens”. Dette vil ikke sikre absolutt likhet, siden nabolag er nødt til å være forskjellige. Men gitt et mangfold av hensyn er dette det beste.

Men som den observante leser allerede har fått med seg, henger rettferdigheten i utdanningssfæren sammen med andre sfærer. Er nabolaget mer mangfoldig i utgangspunktet, er det lettere å oppnå målet om en mangfoldig skole. Samtidig bør ikke suksess i utdanningsløpet automatisk gi tilgang til andre sosiale goder som status, velstand og makt. Skal målet om kompleks likhet oppnås, er det grunn til å motvirke sammenhengen.

Tankemåten
Svakhetene ved boka ligger i både det abstrakte og det konkrete. Det abstrakte først: Så lenge Walzer bruker rammeverket til å forstå vårt eget demokratiske samfunn, er de normative og politiske implikasjonene klare. Problemet oppstår når han ikke ønsker å sette opp en standard som sammenlikner ulike samfunn. Det gjør at han nøler med å si at Norge i dag er bedre enn det India var under kastesystemet. De må hver bedømmes utfra sine egne standarder og de antatt svakere menneskenes vurdering av sitt eget samfunn.

Walzer balanserer her på en relativistisk knivsegg, og står i fare for å godta forferdelige samfunnsorganiseringer opprettholdt ved at de svakere har godtatt systemets urettferdighet. Selv om Walzer har rett i at vi bør være varsomme med å innføre våre prinsipper i andre land, er dette et pragmatisk poeng, ikke et mer fundamentalt poeng om hva som er et godt eller et rettferdig samfunn, slik Walzer later å gjøre det til.

Den konkrete svakheten ligger i forholdet til empirien. Filosofer har ofte et noe lettfattelig forhold til forskning og årsakssammenhenger. Walzer er intet unntak. Ta for eksempel debatten om fritt skolevalg. Man kommer et stykke på vei med filosofiske drøftelser, men for å komme i mål er man nødt til å forholde seg til hva forskningen viser. Walzer postulerer sammenhenger, framfor å støtte seg på den foreliggende forskningen. Det er for eksempel ikke gitt at store nabolagsskoler er bedre enn fritt skolevalg, om målet er mangfold. Og det er mulig at kvaliteten på utdanningen for de dårligst stilte blir bedre av at foreldrene kan velge, eller av at man nivådifferensierer klassene. Mer bruk av forskning ville styrket bokas konklusjoner.

Når det er sagt, er likevel boka anbefalt lesning. For bokas største styrke er helheten, og ikke de enkelte konklusjoner. Walzers evne til å ta utgangspunkt i helt konkrete politikkområder, i en helt spesifikk setting, og likevel la generelle prinsipper informere konklusjonene, er imponerende. Å se så mange ulike samfunnssfærer i sammenheng og ta deres særegenhet på alvor, er et annet attråverdig trekk, som flere politikere og filosofer kan lære av.

Det er selve tankemåten vi kan ta lærdom av i vår egen omgang med politikk. Omfavn det komplekse, tar historien på alvor, men ikke vær redd for å tenke utenfor boksen og komme med klare, informerte konklusjoner.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden