Forsiden

Komplottet mot Snåsamannen

Hvorfor har ikke alle disse som hevder de har spesielle evner kommet flere tusen års lidelse til unnsetning før skolemedisinen kom og reddet oss?

Hvorfor har ikke alle disse som hevder de har spesielle evner kommet flere tusen års lidelse til unnsetning før skolemedisinen kom og reddet oss?

Er det lov å si det: At Joralf Gjerstad, ”Snåsamannen”, er en lurendreier? Gjerstad er snill, ydmyk og uselvisk, hevdes det. Snill er han helt sikkert, men er det virkelig beskjedent uselvisk å gjøre hevd på guddommelige egenskaper? Er det beskjedent å få en mengde bøker utgitt om seg selv, anklage andre healere for å være falsknere, håve inn millioner og reklamere for 50 000 udokumenterte klienter? Kunne ikke en slik selvpromotering forveksles med å plassere seg selv i sentrum av universet?

Alt dette er for så vidt uinteressant. Så lenge alternativindustrien ikke står i veien for andre behandlingsformer er den bare irriterende, men ellers helt grei – juridisk sett. Healing, sjamanisme og åndemaning hører utvilsomt til alternativbransjens mest aparte innslag. Kunne man ikke bare le av det?

Snill som han er, har vel Gjerstad bare funnet sin plass i verden med en forretningsidé, omtrent som Märtha Louise. Det finnes nok av slike forretningsideer, det er bare å se på TV-Norge og Tom Strømnæss en gjennomsnittskveld. ”Åndenes makt”, ”Jakten på den 6. sans” og hvadetnåheter. Gro-Helen Tørum, som nå er ute med både bok og foredragsturne under rubrikken ”Sjaman på høye hæler”, er også verdt å legge merke til.

Av en eller annen grunn har Gjerstad blitt til hel ved i denne bransjen. Det har gått sport i å le av Märtha, men Snåsamannen rører man ikke.

Gjerstad kan si og mene hva han vil. Men det gir ingen automatisk krav på respekt. Gjerstads problem er alle som følger ham i stort og smått og hvorfor de gjør det. Da blir han et symptom på et aldri så lite samfunnsproblem. Uten dem ville han vært en ukjent mann.

Ekstraordinære påstander, ekstraordinære bevis
Det som er utfordringen, er to forhold: A: Kan Gjerstad helbrede sykdom utover placeboeffekten – det vil si endre på fysiologiske prosesser i kroppen – gjennom håndspåleggelse eller over telenettet? B: Hvordan kan oppegående – til og med velutdannede – voksne mennesker tro på noe slikt?

Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Men slik forholder det seg åpenbart ikke.

For det er ikke småtterier Gjerstad gjør hevd på: Helbredelse, guds varme hender og clairvoyance. Rent logisk burde Carl Sagans berømte utsagn være på sin plass: Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Men slik forholder det seg åpenbart ikke. Gjerstad har selv aldri dokumentert eller latt andre få innsyn i en eneste helbredelse eller overnaturlig handling. Selvsagt ikke. Det bare er sånn. Og det skader åpenbart ikke mannens gode navn og rykte. Et rykte som griper like inn i ellers skeptisk innstilte borgeres oppfatningsevne. Har de tenkt over hva dette innebærer? Hva tilfører det i så fall vår verden? Ikke bare er det paradigmatisk. Skulle Gjerstad være The Real McCoy har vi altså det endelige beviset på guds nærvær på jorden, og det gjennom en enkel mann fra den norske bygda.

Gjerstad kan altså løfte opp telefonrøret og – gjennom det norske telenettet – overføre en god «kraft» som fører til fysiologiske endringer på kroppen din. Under en samtale undret matematikkstudenten Ivar Staurseth seg – med logisk stringens selvfølgelig – om det da ikke bør være mulig for onde snåsamenn å ringe opp folk og påføre dem død og fordervelse med samme type «kraft»? At denne kraften kun har «gode» konsekvenser er et like lite sannsynlig slumpetreff som at det kun er de «gærne» menneskene på jorda som har greid å gjennomskue at frimureriet og illuminati styrer verden.  

Jeg er ikke fan av den type hard-core-ateisme som Dawkins og hans likesinnede bedriver. Det blir sjelløst og programmatisk. All flesh and no soul. Det er å slå inn åpne dører å drive gjøn med religionenes påståtte mangel på sammenheng. ”Alle” vet at religion i stor grad er basert på følelser og emosjoner: Tror du så tror du, og det er for den troende uvesentlig om Jesus virkelig kunne gå på vannet etter vitenskapsteoretiske kriterier eller ikke. Allikevel bør vi ha i mente at opplysningstiden også kom som en reaksjon på emosjonelle religionsbegrunnede dogmer.

Min tilnærming til det guddommelige er for så vidt småhyklersk og alminnelig. Gud er en intellektuell størrelse som tiltrekker og avskrekker på samme tid. Gud gir en melankolsk komfort i en verden som tidvis er vanskelig å forholde seg til. Gud manifesterer seg mer enn noe annet i kulturelle utrykk.

Hvorfor skulle disse åpenbart ikke-teknologiske og tidløse egenskapene komme nå? Vi vet at sykdom kverket halve befolkninger før penicillinet kom.

Mange andre har åpenbart en langt sterkere og mer personlig tro. Men den som hevder at han har en samtale med gud, taler på vegne av gud eller har blitt gitt spesielle eksklusive evner av Gud får avskjed på grått papir av meg. Likeså, og enda viktigere: Den som utelukkende plederer rett og galt, sant eller usant, med forestillinger som ikke kan begrunnes med annet enn selvrefererende postulater. Overbevisningskraften må ligge i de bedre argumenter, for å parafrasere Habermas. Politikk, rettsvesen og vitenskap bør være sekulære størrelser.

Hvorfor har de ikke helbredet tidligere?
Tro kan ikke flytte fjell. Verken fra Mao eller Gud den allmektige. Hvis Gud åpenbarer seg, er det i skaperverket og ikke gjennom telefonrøret til en gammel arbeiderpartipolitiker fra Nord-Trøndelag eller i håndflatene på Therese Neumann. Blant alternativfolket er credoet at det må være mer mellom himmel og jord enn vi vet. Forhold naturvitenskapen hittil ikke har klart å avdekke. Hva skulle dette være, helt konkret, i tilfellet Gjerstad? Og hvorfor skulle disse åpenbart ikke-teknologiske og tidløse egenskapene komme nå? Vi vet at sykdom kverket halve befolkninger før penicillinet kom. Hva gjorde bygdemenn, mørkemenn og sjamanene med alle som ikke hadde vett til å vaske hendene? Før vaksiner – der den ble tatt i bruk – utryddet polio, spedalskhet, tuberekelose, kopper, skarlagensfeber, difteri, tyfus, gulfeber, kolera og andre årtusen gamle sykdommer? Healere og medisinmenn som Snåsamannen var der hele tiden– vel og merke uten salgsfremmende nyvinninger som telefon, internett og salgsannonser – og folk trodde på dem.

I århundrer forsøkte man å begrense lidelse ved amputasjon, operasjoner eller andre inngrep. Uten særlig hell. Med hylende pasienter som døde av sjokk eller blodtap var utgangspunktet dårlig for å gjøre store fremskritt innen indremedisin. Håndspåleggere og sjamaner hadde intet å bidra med.

Ambroise Paré, femtenhundretallsbarbereren som også var amputør på slagfelten, orket ikke å se døende pasienter få blødninger nytteløst skoldet av kokende olje.  Som standhaftig empiriker hadde han liten tro på å overlate de krigsskadde til skjebnen. Han oppsøkte syersker for å få innføring i bruk av nål og tråd. Hvorfor hadde ingen tenkt på dette før? Resten av historien kjenner vi gjennom erfaring.

Moderne medisin og kirurgi er håndspåleggelsens absolutte antitese. Lenge var innsiden av menneskekroppen forbudt område på grunn av tidens religiøse konformitet og overtro. Pionerer som Leonardo da Vinci måtte risikere mer enn sitt gode navn og rykte når de forhandlet seg frem til autopsier for å få tilgang på kroppens indre mysterier. På femtenhundretallet røvet legen Andreas Vesalius liket av en hengt mann på torget for så åpne det i underjordiske katakomber. Vesalius flenset lik og kartla kropper – et makabert og minutiøst arbeid som gjerne ble ansett for å være blasfemisk. Resultatene materialiserte seg i De humani corporis fabrica, den første grundige vitenskaplige avhandling om den menneskelige anatomi. Alle tidligere antagelser om menneskekroppens indre var basert på overtro eller dissekering av dyr.

Attenhundretallspionerene og legene James Simpson og John Snow ville ha slutt på det smertehelvete som foregikk på operasjonsstuene og gikk til verks med last og bram. Blant brannfarlige gasser og eksplosjonsfare oppfant de anestesien.  Simpson raffinerte bruken av eter og kloroform. Mange døde av overdoser. John Snow studerte møysommelig årsakene til dødeligheten og forsket seg frem til eksakte doser gjennom en spesialkonstruert kloroforminhalator. På få år ble dørene åpnet på vid gap for medisinens muligheter gjennom prøving, feil og medmenneskelighet. Den samme John Snow skulle senere påvise hvordan kolera smittet fra vannkilder til mennesker, ved detaljert og tidkrevende kartlegging av de infektertes bevegelse og bosted.

Ungarske Ignaz Semmelweis, senere titulert «mødrenes frelser», var lege på midten av 1800-tallet. Ved bruk av enkel håndvask fikk han skyhøy dødelighet blant nybakte mødre til å falle dramatisk. Semmelweis undersøkte metodisk forholdene på barselavdelingene han jobbet på i Wien og fremmet en hypotese: Kvinnene døde av «likstoff» som legene overførte via obduksjoner til fødende kvinner. Legene gikk fra å ha hatt fingrene i lik til å ha dem i kvinner. Han fikk derfor legene til å vaske hendene i en kloroppløsning før de så til kvinnene. Dødeligheten på begge avdelinger falt umiddelbart til omkring én prosent. I dag skrubber leger hendene til den store gullmedaljen. Hvis medisinmenn som Gjerstad har slike utrolige evner, hvorfor kom de ikke på dette?

På et lasarett i Storbritannia bestemte kirurgen Dwight Harken seg for å gå dit ingen av hans kolleger ønsket å gå: Inn i blodpumpa. Under andre verdenskrig ble krigsskade med splinter eller prosjektiler i hjertet bare lagt til side for å dø. Blødninger var umulig å stoppe. Når man fjernet granatsplinter fra et pumpende hjerte hadde man maksimalt tre minutter før pasienten blødde i hjel. Courage to fail, var Harkens motto: Hvis ikke jeg gjør det, hvem skal gjøre det da? Harken gikk inn i hjertet fra to sider. Med en finger stabiliserte han fremmedlegemet som ellers bare smatt inn i hjertekammeret og umuliggjorde et vellykket resultat. Slik kunne han rolig fjerne legemet for så å sy igjen. Titusener av sårede soldater ble således reddet fra den sikre død.

Et åpent sinn mot det lukkede og autoritære
Antagelig er healere som Gjerstad like gamle som kreft. Og det skulle ikke bli varme hender og kvakksalveres vinnende vesen som fant metoder for å gjøre kreftpasienter friske eller få sitt livsløp forlenget. Mange vitenskapsfolk prøvet og feilet, det kostet karrierer og voldsom innsats fra sannhetssøkende. Mest kjent er en liten polsk kvinne – Marie Curie – som oppdaget radium og som ved en skjebnens ironi selv skulle dø av kreft på grunn av sin aristoteliske innstats. Marie var opptatt av at arbeidet hennes skulle være til nytte for mennesker og hun grunnla to institutt i Warszawa og Paris som skulle utføre medisinsk forsking og strålebehandling mot kreft. Begge instituttene er fortsatt i drift.  

Noe av denne voldsomme legende kraften måtte da være mulig å veksle inn i faktisk, dokumenterbar helbredelse som gjorde betydelige utslag i folkehelsen?

Alle disse pionerene nektet å slå seg til ro med ikke-observerbare forklaringer på kroppens fysiologi og mekanismer. Mange teorier var svært så feilbarlige. Fra Hippokrates frem til 1800-tallet var ulike ideer om balanseforholdet mellom væskene blod, gul galle, sort galle og slim (humoralpatologi) den rådende læren som man oppfattet som svært så vitenskapelig og der ett av de viktigste virkemidlene var årelating. Semmelweis teori om likstoff var basert på manglende kunnskap om bakterier. Felles for dem alle var allikevel at de søkte forklaringer på sykdom gjennom det naturlige og det observerbare. Håndspåleggere og andre åndemanere er fremdeles ikke interessert i annet enn kroppens overflate og forestillinger om telekinese av ulike varianter. Noe av denne voldsomme legende kraften måtte da være mulig å veksle inn i faktisk, dokumenterbar helbredelse som gjorde betydelige utslag i folkehelsen?

Hvorfor har ikke (la oss gjette vilt) 400 millioner mennesker som gjennom historien har hevdet at de har spesielle evner, kommet flere tusen års lidelse til unnsetning før skolemedisinen kom og reddet oss? Håndspåleggelse og sjamanisme, åndemaning, guds kraft og magiske krystaller har vært der hele tiden uten å kunne vise til forandring i forholdet mellom sykdom og helbredelse i noen som helst grad.

Allikevel finnes det oppegående mennesker som stiller skolemedisinen i et grelt lys, i kontekst av alternativ medisin. I tillegg hevdes det at man har et åpent sinn og at skolemedisinen er lukket og autoritær. Virkelig? Hvis Gjerstadene hadde sittet på definisjonen av innsikt ville bakterier aldri blitt oppdaget.

Virkeligheten er at skolemedisinen alltid har vært i flux, i bevegelse. Kjennetegnet av nysgjerrighet arter den seg i praksis ofte som hjelpeløs prøving og feiling, fordi vår medisinske kunnskap er stykkevis og delt og ikke alltid stemmer med terrenget. Latrogene lidelser (bivirkninger) har unektelig blitt en av vår tids folkesykdommer. Medisinen er like skråsikker som den er pyrrhonisk skeptisk, dvs. at begreper som vitenskap, kunnskap og sannhet er høyst betingede størrelser. Det ligger innbakt i den vitenskaplige metode at det er nødt til å forholde seg slik.

Den liberale tilnærmingens antitese
Vitenskaplig evidens, pragmatisk argumentasjon og fornuftsbasert begrunnelse for viktige verdivalg er bærebjelker i det liberaldemokratiske samfunn. Dogmatiske postulater er av natur illiberale og har vært den intellektuelle progresjonens fiende gjennom alle tider: Fra kirken til kommunismen. Det osmanske rikets nesten ufattelige stagnasjon på grunn av islamsk ortodoksi er en viktig forklaring på den muslimske verdenenes relative mangel på intellektuell og industriell produksjon i dag.

Sannhet har alltid vært en sentral del av filosofien, i alle former og tradisjoner. Men, som filosofene Ophelia Benson og Jeremy Stangroom sier: Mot slutten av nittenhundretallet gikk begrepet sannhet av moten. De hevder at ulike politiske og ideologiske agendaer har åpnet dørene for relativisme, postmodernisme og pseudovitenskap og at dette over tid har lekket nedover i det folkelige habitatet. På mange måter har detroniseringen av forestillingen om absolutt sannhet også vært nødvendig, blant annet for å røske opp våre forestillinger om maktens iboende rettskaffenhet og vestens kulturelle hegemoni. Men sannhet har og skal ha betydning, hevder Benson og Stangroom. Reduksjonen av sannhetsbegrepet har ført til at sannhet som et seriøst filosofisk objekt – en intellektuell tradisjon som er i den innerste kjernen av opplysningsprosjektet – ikke blir møtt med nødvendig alvor. Lemfeldig omgang med sannheten og subjektive følelsesbaserte forestillinger om sannhet er en farlig vei å gå: ned i en slippery slope hvor også historierevisjon og konspirasjonsteorier trives som fisken i vannet.

Å sette spørsmål ved makt og sannhet skulle gjøre oss til selvstendige og kritisk tenkende mennesker. Utgangspunktet burde være optimalt: Som borgere i et land med høy utdannelse, god helse og stor grad av personlig økonomisk autonomi. Kritisk sans har med tiden blitt forvekslet med inderlighetssubjektivisme: Sannhet er tilfeldig og vilkårlig. Det jeg føler er sant, er sant. Like sikkert som følelser kommer krenkelsen: Den som utfordrer følelser begir seg inn på forbudt område. Og akkurat dette fenomenet slår nesten aldri feil. I tilfellet Snåsamannen er det overtydelig. Kritiske blikk på Gjerstad oppfattes som hatefulle. Vi kjenner det igjen fra religionskritikken.

Det ligger noe potensielt underliggende autoritært i den subjektivt følte sannhet, i den sinnelagsetisk marinerte idealismen.

Det er åpenbart vanskeligere å oppfatte en vitenskaplig hypotese som ukrenkelig enn en personlig trosbekjennelse. Det ligger i vitenskapens natur at hypoteser og paradigmer utfordres. Hvis det ikke skjer opphører det å være vitenskap. Den inderlighetssubjektivistiske tilnærmingen til sannhet blir av naturlige grunner ofte unndratt maktkritikk. Man kan ikke angripe et menneskes følelser sånn helt uten videre. Det ligger noe potensielt underliggende autoritært i den subjektivt følte sannhet, i den sinnelagsetisk marinerte idealismen. Store deler av alternativbransjen er både lukket og konfliktorientert. Det reageres med sinne når «sannheter» utfordres, når det kreves substansielt hold for hvorvidt homeopati, auramåling eller healing beviselig har en effekt utover placebo. Det hevdes gjerne at man er søkende, men mye tyder på det motsatte: at man er fastlåst og lite interessert i evidens. Slik er det gjerne med den som hevder at han sitter på eksklusiv innsikt og i tillegg har en emosjonsstyrt virkelighetsorientering.

Mens pragmatiske konsekvens- og handlingsetikere kan fremstå som arrogante og bedrevitende, er sinnelagsetikkens slemme stebror den aggressive proteksjonismen: Sårbar for evidens og logisk argumentasjon. Han/hun dukker opp med jevne mellomrom, når kartet ikke er i nærheten av å beskrive topografien. Som når homeopater naturligvis ikke kan dokumentere at vann har hukommelse. Snåsamanntilhengernes idealistiske credo er at det er mer mellom himmel og jord; en besnærende tanke for alle som er mettet av teknologi og velferd. Mystisk eskapisme er vel desserten i overflodssamfunnets etegilde. Pirker vi gaffelen borti hva dette rent konkret skulle innebære, for eksempel Gjerstads gudgitte varme hender og helbredende evner over telenettet, heller vi malurt i begeret: Det er for såpekokeri og kverulering å regne. Du skal ikke komme her og ta drømmene fra folk.

Selv sier Gjerstad at han er Guds mann og at han er synsk. ”Ingen mennesker har denne kraften i seg selv. Den er fra Gud”, hevder han. Jeg har vært borti fritenkende liberale ateister som allikevel tror at det må være noe uforklarlig ved Gjerstad, men at dette noe ikke kan være fra Gud. Så sterkt er altså ønsket om en mystisk verden at mystikerne selv er offer for falsk bevissthet. Eller for å si det i Chestersons ånd: «When people stop believing in God, they don’t believe in nothing — they believe in anything».

Forskjellen mellom alternativ medisin og evidensbasert medisin er allikevel at man i skolemedisinen i alle fall har en ambisjon om å finne mekanismer som forklarer årsaksrelasjoner. Man er villig til – og forpliktet til – innenfor vitenskaplige og forskningsetiske regler – å underlegge hypoteser randomiserte forsøk. Dernest at resultatet av den utprøvde hypotesen viser veien videre. Det er innlysende at genuin vitenskaplig undersøkelse krever at sannhet betyr noe. At det finnes en substansiell sannhet der ute, selv om vi ikke umiddelbart og alltid finner den.

På samme måte som vi tar velferdsstaten som en selvfølge, tar vi medisin og helse som en selvfølge. Uten å ta inn over oss det enorme arbeid av forskning og vitenskaplig petimeterarbeid som ligger bak pillene vi hiver i oss, vaksinene vi får og den lave barnedødeligheten vi knapt reflekterer over. Overflod fører som kjent ikke med nødvendighet til refleksjon over hvor helsa vår og pengene våre kommer fra.

Fra forsiden