Konservatismens gjenferd

Konservatismens tilbakekomst i svensk partipolitikk er en konsekvens av en oppvåkning hos et borgerlig politisk etablissement som oppdaget at de har distansert seg for mye fra egne velgere.

Publisert   Sist oppdatert

Det går et gjenferd gjennom den svenske samnfunnsdebatten: Konservatismens gjenferd.

Konservatismen er på alles lepper, i hvert fall i den twitrende klassen. Det er et gjenferd som får det til å gå kaldt nedover ryggen på så vel progressive kulturredaktører som sosialliberale lederskribenter. Fra å ha vært et skjellsord i de fleste svenske partier er det i dag i hvert fall tre svenske partier som betegner seg som helt eller delvis konservative: Moderaterna, Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna – selv om det er en ulik form for konservatisme i de tre partiene.

Endringen i synet på konservatismebegrepet i den svenske borgerligheten skjedde i overgangen fra 1970- til 1980-tallet, da den nye liberalismen – nyliberalismen – kom til å ta konservatismens plass som den selvsagte høyreposisjonen i svensk politikk. Tidligere hadde det vært det konservative høyre som tok til orde for en begrenset stat og lave skatter, mens liberalisme betegnet mer av en sentrumsorientert ideologi i svensk politikk, det vi i dag kaller for sosialliberalisme.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her