Spaltist

Konservatismens gjenferd

Under Ebba Busch Thors ledelse har den konservative fløyen fått overtaket hos Kristdemokratern – og opinionstallene har skutt i været, skriver Lars Anders Johansson.

Bilde: Wikimedia (CC BY-SA 2.0)

Konservatismens tilbakekomst i svensk partipolitikk er en konsekvens av en oppvåkning hos et borgerlig politisk etablissement som oppdaget at de har distansert seg for mye fra egne velgere.

Det går et gjenferd gjennom den svenske samnfunnsdebatten: Konservatismens gjenferd.

Konservatismen er på alles lepper, i hvert fall i den twitrende klassen. Det er et gjenferd som får det til å gå kaldt nedover ryggen på så vel progressive kulturredaktører som sosialliberale lederskribenter. Fra å ha vært et skjellsord i de fleste svenske partier er det i dag i hvert fall tre svenske partier som betegner seg som helt eller delvis konservative: Moderaterna, Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna – selv om det er en ulik form for konservatisme i de tre partiene.

Endringen i synet på konservatismebegrepet i den svenske borgerligheten skjedde i overgangen fra 1970- til 1980-tallet, da den nye liberalismen – nyliberalismen – kom til å ta konservatismens plass som den selvsagte høyreposisjonen i svensk politikk. Tidligere hadde det vært det konservative høyre som tok til orde for en begrenset stat og lave skatter, mens liberalisme betegnet mer av en sentrumsorientert ideologi i svensk politikk, det vi i dag kaller for sosialliberalisme.

På slutten av 1970-tallet, i kjølvannet av Henri Lepages epokegjørende pamflett Demain le Capitalisme («Kapitalismen i morgen») fra 1979, ble konservatismen erstattet av nyliberalisme. Med dette fulgte også et nytt, kulturradikalt kultursyn, preget av postmodernisme, som fikk sitt gjennombrudd på samme tid med skrifter som La Condition postmoderne («Den postmoderne tilstand») av Jean-François Lyotard.

Det er noe vi ofte glemmer i dag, når postmodernisme særlig forbindes med identitetspolitikk og kulturrelativister på den politiske venstresiden. Til å begynne med var det særlig den markedsliberale høyresiden som omfavnet postmodernismen, ettersom den relativistiske subjektivismen utmerket godt kunne forenes med markedsøkonomiens mekanismer. Den kunne derfor brukes som en rambukk mot den deterministiske modernismen som hadde preget sosialismens påstått vitenskapelige historiesyn.

Den svenske konservative høyresiden hadde siden slutten av 1800-tallet vært påvirket av den angelsaksiske konservative tradisjonen, som var preget av industrialistklassens frihetsidealer, snarere enn av den kontinentale embedsmannskonservatismen av mer militaristisk og statsvennlig støpning. Denne frihetsorienterte konservatismen dreiet seg om markedsøkonomi og eiendomsrett, men også et konservativt kultursyn. I og med nyliberalismens gjennombrudd ble dette kultursynet erstattet av en postmoderne holdning til kulturspørsmålene. På sikt bidro det til at den svenske høyresiden mistet kontakten med kulturspørsmålene.

Vinden fra det konservative høyre

Når Moderaternas statsminister Fredrik Reinfeldt i 2007 valgte å gi Sveriges kronprinsesse Victoria en flatskjerm-TV i 30-årspresang, var det en symbolsk handling: Det bekreftet den avstandstagen fra det konservative kultursynet som preget den nyliberale generasjonen i Moderaternas ungdomsparti, som var blitt aktive på 1980-tallet og som skulle danne kjernen i «Nye Moderaterna», som partiet begynte å kalle seg før valget i 2006 nettopp for å markere avstand fra partiets konservative fortid. Den eneste avgjørende forskjellen mellom venstre og høyre i synet på kultur handlet da om hvordan den skulle finansieres. I dag blåser andre vinder. Moderaterna har meddelt at de har avskaffet prefikset «Nya» i partinavnet, og partiet har begynt å lete seg tilbake til sin liberalkonservative idéarv.

Kristdemokraterna har allerede i et tiår vært hjemsted for verdikonservative høyrepersoner i eksil fra de kulturradikale Moderaterna – men har i det siste blitt et mer utpreget konservativt parti. Tidligere har partiet vært delt mellom en frikirkelig venstrefløy, og en konservativ høyrefløy, der den førstnevnte har stått sterkt blant de tillitsvalgte, mens den sistnevnte har stått sterkest blant partiets velgere. Partilederens deliktate oppdrag har derfor vært å balansere disse fløyene mot hverandre. Under den nåværende partilederen Ebba Busch Thor har den konservative fløyen fått overtaket, og opinionstallene har skutt i været.

Også Sverigedemokraterna, som har kunnet profitere på at de borgerlige partienes kulturradikalisme og radikale migrasjonspolitikk har skremt bort konservativt sinnede velgere, betegner seg som konservative, om enn i sosialkonservativ tapning. Sverigedemokraterna, som har sprunget ut av et fremmedfiendtlig, radikalnasjonalistisk jordsmonn, har beveget seg til høyre, og har i mange spørsmål nærmet seg den partipolitiske borgerligheten.

Velgergapet

Det er hele tiden velgerne som har gått foran. Ifølge SOM-instituttet ved Gøteborgs universitet, som studererer svenske holdninger og meningrer over tid, har andelen av svenske velgere som sier de tilhører høyresiden, gått stadig oppover i nesten tre tiår. Blant velgerne har det vært flere som sier de tilhører høyresiden, enn som sier de tilhører venstresiden, i mer enn tyve år. Likevel har regjeringsdannelsene og partienes stillingstagen til ulike spørsmål ikke gjenspeilet dette. Til å begynne med var dette fordi toblokkspolitikken gjorde kampen om de notorisk utro svingvelgerne til politikkens tyngdepunkt. Senere var det på grunn av den manglende evnen til å håndtere Sverigedemokraternas inntreden på den politiske scenen, og partiets gradvise vekst.

De borgerlige partiene har frem til nylig plassert seg til venstre for sine egne velgere, ikke minst i kultur- og verdispørsmål. Det har skapt et meningsgap mellom borgerlige velgere og partier, som delvis har kunnet forklare Sverigedemokraternas fremgang. Den tidligere meningsmålingssjefen og dertil tidligere Timbro-sjef Markus Uvell skriver om dette i boken Bakslaget. Konservativa väljare och radikalt etablissemang (Timbro 2018), og identifiserer en rekke områder der det politiske og mediale etablissementet har distansert seg fra de brede lag av folket. Det dreier seg blant annet om migrasjon, identitetspolitikk, feminisme og klima-angst.

I dag foregår en justering i flere partier, men også i den svenske samfunnsdebatten mer allment. Standpunkter som ikke var sosialt akseptable å lufte for noen år siden, fremsettes i dag av ledende partirepresentanter, formodentlig fordi alternative medieplattofrmer har utvidet rommet i den tidligere så snevre svenske «åsiktskorridoren». Men også fordi politiske og samfunnsmessige realiteter har gjort en rekke samfunnsproblemer mer presente for stadig større velgergrupper. Spørsmål som lov og orden har steget på velgernes dagsorden i takt med at den grove kriminaliteten har vokst.

Vitamininnsprøytning eller gift?

Konservatismens tilbakekomst i svensk partipolitikk er sannsynligvis en konsekvens av en oppvåkning hos et borgerlig politisk etablissement som oppdaget at de har distansert seg for mye fra egne velgere, og av en samfunnsutvikling der behovet for å forsvare samfunnsinstitusjonene er større enn på lenger.

Om liberalismens er individets forsvar mot undertrykkende strukturer, er konservatismen samfunnets selvforsvar mot samfunnsnedbrytende tendenser. I et borgerlig samfunn balanserer disse kreftene hverandre. Et borgerlig samfunn uten liberalisme ender i undertrykkelse, men et liberalt samfunn uten konservatisme risikerer å undergrave seg selv. Et samfunn uten samfunnsbevarende krefter tenderer mot å bli offer for opportunistisk radikalisme.

Forhåpentligvis innebærer konservatismens tilbakekomst i svensk politikk en vitamininnsprøytning også for liberalismen. I verste fall driver den liberale mennesker i hendene på det politiske venstre, og utarter selv i autoritær populisme av de slag vi har kunnet se i deler av Øst-Europa, og som sosialdemokrater og venstreliberalere kan bruke som skremmebilde i debatten. I så fall blir konservatismen sin egen verste fiende.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden