Kultur

Konservativ kristendom i ny og lekker innpakning

Filmen

I brasilianske Divino Amor møter vi en semi-autoritær stat der kristen moral har gjennomsyret alle områder av samfunnet. Det taler for seg at filmen kanskje ikke blir satt opp i Brasil.

FILM

  • Divino Amor
  • Regissør: Gabriel Mascaro
  • Ble vist på Berlinalen
  • Norske "Mer Films" er medprodusenter

Vi befinner oss i Brasil i nær framtid, i 2027. I åpningsscenen av Divino Amor ser vi neonlys og ungdom som danser til suggerende elektronika. Men noe er forandret. Karnivalet i Rio er erstattet av kjærlighetsfesten som feirer Jesu gjenkomst. I teorien er staten fortsatt sekulær, men grensene mellom religion og stat er gradvis blitt visket ut. Går du gjennom inngangsdøren til en butikk eller et offentlig kontor viser en monitor hvilken sivil status du har, og om du er med barn.

Hovedpersonen i filmen, Joana, er en saksbehandler for det offentlige som behandler skilsmisser. Men i stedet for å gjøre jobben sin som en nøktern byråkrat, forsøker hun å få ekteparene fra å fullføre skilsmissen og få dem på bedre tanker. Hun bruker sin posisjon til å rekruttere dem til en religiøs sekt som tilbyr en spesiell form for samlivsterapi. Trossamfunnet tar utradisjonelle virkemidler i bruk for å reparere havarerte ekteskap, blant annet partnerbytte for å øke sexlysten.

Divino Amor viser hvordan konservative kristne bevegelser er i stand til å tilpasse seg tidsalderen vi lever i, som preges av individualisme, selvrealisering og oppløsning av gamle sosiale strukturer. I filmen finner vi skreddersydde løsninger som drive through-gudstjenester, forkynnelse forkledd som samlivsterarapi og mer New Age-aktige påfunn som å slange seg på gresset og være stille i fellesskap. Det er en slags krysning mellom selvhjelps-guruen Marie Kondo og de karismatiske predikantene du brukte å se på kabel-tv når du zappet fra kanal til kanal.

På tross av at medlemstallet i Den norske kirke har dalt de siste årene, slutter ikke folk å søke spirituelle fellesskap – de får bare en ny form og foregår på andre plattformer. Derfor kunne du for eksempel gjøre yoga i Nidarosdomen i sommer – og vippse kollekten.

Vel så interessant som at religionen er på tilbudssiden, er koblingen mellom religion og politikk som belyses i Divino Amor. Regissør Gabriel Mascaro har ikke lagt skjul på at filmen er en indirekte kritikk av den politiske utviklingen i dagens Brasil. Jair Bolsanero vant presidentvalget med en høyrepopulistisk retorikk som frir til konservative, evangeliske kristne. Det innebærer motstand mot at homofile får gifte seg og å gjøre det lettere å ta abort. Vi ser noe av det samme i USA, hvor Donald Trump blant annet forsøker å reversere transkjønnedes rett til å tjene i de væpnede styrkene.

Evangeliske kristne er en viktig velgergruppe i Brasil. En av fire brasilianere tilhører karismatiske kristne trossamfunn, som har vært i kraftig vekst de siste tiårene på bekostning av den katolske kirken. Det hadde stor betydning for Bolsaneros kandidatur at de to religiøse lederne Jose Wellington og Edir Macedo støtter ham offentlig. Til sammen leder de trossamfunn som teller 30 millioner mennesker.

I filmen tegnes det et bilde av en semi-autoritær stat der kristen moral har gjennomsyret alle områder av samfunnet.

Etter valget av Bolsanero har homofile og andre grupper som føler seg fremmedgjort av hans retorikk, begynt å bekymre seg for om de egentlig har noen framtid i sitt eget land, og noen har til og med vurdert å flytte.

Det taler for seg at filmen kanskje ikke en gang blir satt opp i Brasil, selv om den er vist både på Sundance og Berlinale-festivalen.

Divino Amor er en påminnelse om at de som har spådd religionens undergang har forregnet seg – at det alltid vil være et marked for de som tilbyr løsninger på de problemene det moderne mennesket sliter med.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden