Spaltist

En konservativ kvinnes bekjennelser

Jacob Rees-Mogg, alltid ulastelig antrukket og med en aksent som er skarp nok til å skjære Bjørvika-operaens marmorsteiner i to, er noe så sjeldent som en konservativ superhelt, skriver Camilla Helen Heiervang.

Bilde: Cantab12, Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0

Skal britene gjenfinne sin selvrespekt, må de speile seg på nytt i sin egen glans, og få glitrer mer enn Tory-politiker Jacob Rees-Mogg. Kanskje er ikke det lille, store øyrikets fremtid så mørk likevel?

«Jeg har hatt en viss type drøm om Jacob Rees-Mogg», glapp det ut av meg der vi satt med utepils bak Domkirken. Hvis jeg ikke hadde fått oppmerksomheten til de tenketank-tenkende liberalistene som satt rundt meg fra før, fikk jeg den i det minste nå. Som eneste kvinne var det uansett lett å skille seg ut blant de EU-forherligende tynnhårete samfunnsøkonomene som omringet meg. Heldigvis ga sjokket meg åpent spillerom til å tilkjennegi mine EU-skeptiske og Brexit-elskende standpunkt, og dermed mulighet til å skille de fritenkende tenketanktenkerne fra de dypt indoktrinerte liksom-liberalistene basert på antall linjer i de rynkete pannene.

The honourary representative for the early 20th century

For det har seg nemlig slik, at for unge konservative kvinner og menn finnes det neppe noen deiligere følelse enn den lett småforelskede transen man faller inn i når man hører Jacob Rees-Moggs resonnementer. Rees-Mogg, alltid ulastelig antrukket, som en glansbildeversjon fra Renoirs Dans à la Cité, og med en aksent som er skarp nok til å skjære Bjørvika-operaens marmorsteiner i to, er nemlig noe så sjeldent som en konservativ superhelt. Mer enn 12 000 har skrevet under en kampanjen for å få Rees-Mogg til å stille som statsministerkandidat, og videoer som «Can’t Clog the Mogg», «Can’t Fog the Mogg» og «Can’t Boggle the Moggle» går sin seiersgang på YouTube.

I rollen som parlamentsmedlem for North East Somerset er han parlamentariker av den gamle skole, populært kjent som «the honourary representative for the early 20th century». Og selvfølgelig var Rees-Mogg blant de konservative politikerne som pushet gjennom folkeavstemningen om EU-medlemskapet i fjor. For en som har lest historie ved Eton og Oxford, ville noe annet vært skamløst – ikke at historieløsheten hindret Cameron og andre å begå karrieremessige selvmord ved å sverge til fortsatt medlemskap etter de fallittiske  forhandlingene i februar 2016. Men det er en annen historie.  

På tross av at folkeavstemningen endte med utmelding, noe som gleder Rees-Moggs skare, har året etter britenes nei til EU vært fullt av angst og elendighet. Labour har vært på grensen til oppløsning, EU har bestemt seg for å straffe de britiske velgerne ved å gjøre forhandlingene vanskelige, og de skotske nasjonalistene truer stadig med å velge den europeiske unionen foran den britiske. I tillegg har det vært en rekke groteske terrorangrep, og landets statsminister, Theresa May, kom svekket, ikke styrket ut av valget i juni.

Selve parlamentsbygningen er falleferdig, både tak og vegger lener seg på stillas. Når landets viktigste bygninger forfaller, er det et tegn på et større og mye annet forfall – identitetsmessig, verdimessig, selvfølelsesmessig. Storbritannia strever med å finne sin plass i det gamle imperiets kjølvann, og er ennå ikke så innflytelsesrike i global sammenheng som de skulle ønske seg – hverken sammenliknet med USA i vest eller Kina i øst.

Storbritannia står i en vanskelig og krevende posisjon. Men kommer ikke Storbritannia seg ut av EU med helsen, økonomien og selvfølelsen i god behold, da er det neppe håp for andre land som skjeler mot utmeldelse. Britene må vise vilje til besluttsomhet og selvsikkerhet mer enn noen gang, også fordi landets utmeldelsesprosess vil være en modell andre land vil kunne søke å imitere.

Rees-Mogg er den typen brite med stram overleppe og stiv, ubevegelig torso, som aldri ville funnet på å gråte foran andre.

For en som ser på EU som en utdatert institusjon med selvtjenende hensikter, som har vokst seg så stor og sterk at dynamikken har snudd fra at unionen er til for medlemslandene, til at medlemslandene er til for unionens skyld, er det et sunnhetstegn at britene meldte seg ut, med knapp margin. Marginen gikk i det minste riktig vei. Men britene må veie sine neste steg nøye. For det finnes ikke noe som heter hard eller myk Brexit – man er enten medlem av EU eller ikke. Spørsmålet er hvordan relasjonene både til den europeiske unionens medlemsland og til nye markeder kan pleies og ivaretas på en best mulig måte, ikke bare for britenes del, men for resten av det globale frie markedets skyld.

Rees-Mogg er den typen brite med stram overleppe og stiv, ubevegelig torso, som aldri ville funnet på å gråte foran andre. Det reflekterer en innbitthet som landet som helhet kan ha godt av å vise mer av når forhandlingene setter i gang for fullt, både før og etter den faktiske unionsoppløsningen i 2019. Ro, selvsikkerhet og en uhemmet tillit til britiske tradisjoner, verdier og særegenheter er det første som trengs for at forhandlingene skal lykkes. Ingen liker når britene sutrer.

Likevel – skjønn optimisme og avflatede ansiktsutrykk er britenes beste verktøy i forhandlingene med EU. Med en så stor ytre prosess i gang er det ikke utenkelig at den indre uroen i både arbeiderpartiet og det konservative partiet stilner hen. Brexit-valget kan forstås som at omlag halvparten av velgerne anser EUs reguleringer og interne økonomiske utfordringer som større trusler mot landets utvikling enn lokal uenighet om grammar schools og NHS. Og det er politikere som Rees-Mogg som vil sørge for at regjeringen leverer.

Offentlig avkreftelse bekreftet

I etterkant av det skuffende valgresultatet i juni har det vært stadige spekulasjoner om hvem som vil overta statsministerhatten i det konservative partiet etter Theresa May. Det er forventet at May vil fortsette frem til Brexit-forhandlingene er ferdigstilt i 2019, dog er det usikkert om hun vil kunne bevare ledelsen helt frem til da. Ikke å yppe til intern ledelseskappestrid er det viktigste en fremtidig kandidat kan gjøre. Å holde kortene tett til brystet er det neste  – noe som kanskje kan forklare hvorfor både Boris Johnson, David Davis og Amber Rudd har ligget lavt i det siste.

At Theresa May flirte som en hovmodig ungpike da hun ble spurt om Rees-Mogg kunne være aktuell på ministerplass, hjelper tilsynelatende heller ikke på hans utsikter til lederrollen.

Selv har Rees-Mogg derimot tatt tyren ved hornene, og svært offentlig avkreftet ryktene om at han ønsker seg toppjobben i en kronikk i Daily Telegraph 13. august. Noen vil kanskje hevde at en offentlig avkreftelse mest av alt kan sees som en bekreftelse på ambisjonene, men som Rees-Mogg selv skriver – det er kun i opposisjon at et parti kan tillate seg å gi en backbencher lederjobben. Den nye lederen av det konservative partiet vil nemlig ikke bare lede menigheten, men gå rett inn i rollen som landets statsminister. Det krever ministererfaring. At Theresa May flirte som en hovmodig ungpike da hun ble spurt om Rees-Mogg kunne være aktuell på ministerplass, hjelper tilsynelatende heller ikke på hans utsikter til lederrollen.

Fremtiden ser likevel lys ut for den godlynte finansmannen fra North East Somerset og hans store fanskare. For slik den evigvakre melodien til hymnen I vow to thee my country stiger brått frem midt i Jupiter-satsen i Planetene av Gustav Holst, fremstår Rees-Mogg som en plutselig stråle av lys i den mørke tåken som britene føler seg fanget i. Pertentlig, ansvarlig, intelligent, dannet, høflig, veltalende, selvsikker, optimistisk og nådeløs – Rees-Mogg innehar mange av de erkebritiske egenskapene Storbritannia sårt vil trenge i årene fremover. At han også gir meg gode drømmer – vel, det er selvfølgelig en bonus.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden