Konservative kristne taper alle slag

Som ateist burde jeg glede meg over at kirken og kristendommen forvitrer. Men jeg kjenner også på min mors vemod. Noe er i ferd med å forsvinne.

Publisert Sist oppdatert

«Det er tida», sukket min mor av og til da jeg var barn. Jeg husker ikke akkurat hva det ble sukket over, men det underliggende vemodet var klart: Samfunnet beveget seg bort fra et gudfryktig Norge, og alskens djevelskap kom isteden.

Det handlet om banning – til og med på den eneste kanalen vi hadde hjemme – NRK, selv om vi langt fra hadde kommet dit at brave borgere med største selvfølgelighet skriver ord som fitte og knulle i Aftenpostens – eller i Minervas – spalter.

Det handlet om blasfemi og ateisme. Ja, folk gikk rundt og proklamerte uten skam at de ikke trodde på Gud, og gjorde attpåtil narr av dem som gjorde det. Min far, søndagsskolelæreren, fortalte at det hadde kommet en fritenker til bygda for å holde oppviglermøter. «Fritenker», tenkte jeg i mitt stille sinn: Det høres spennende ut. Og ble en.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her