Snoen Blogger

Kontrær eller kverulant

Vareopptelling: I over to år har jeg skrevet spalten Internrevisjonen i Aftenposten. Her er en oppsummering av hvem jeg har lagt meg ut med.

Vareopptelling: I over to år har jeg skrevet spalten Internrevisjonen i Aftenposten. Her er en oppsummering av hvem jeg har lagt meg ut med.

Spalten Internrevisjonen ble startet opp i Aftenposten kort tid etter valget i 2013. Den første artikkelen ble publisert 16. oktober og handlet om at Arbeiderpartiet hadde rett i at BSU-ordningen virker dårlig og først og fremst tjener de velstående.

I denne spalten har jeg hver annen onsdag kritisert høyresiden fra høyre, og først Mimir Kristjansson, deretter Andreas Halse har kritisert venstresiden fra venstre. Siden det er romjula, og etter i alt 53 artikler, tenkte jeg at det kunne være moro å foreta en slags vareopptelling til glede for Minervas lesere. De fleste temaene som er tatt opp i Internrevisjonen har også på en eller annen måte vært tatt opp i Minervas spalter, men langt fra alle.

De fleste av mine artikler har handlet om å si nei til en eller annen interessegruppe som enten vil ha beskyttelse mot konkurranse, en økt bevilgning, en skattelettelse eller en subsidie. Da stiller jeg meg på siden til (andre) skattebetalere, som må betale regningen eller forbrukerne, som får mindre utvalg til høyere priser.

Pressgruppene vinner som regel, siden deres fordel er godt synlig og ofte konsentrert om et mindre antall, som dermed har incentiv til å kjempe for sine privilegier. Allmenn-nytten sliter, siden kostnadene ved å innfri særinteressene spres på mange, og hvert enkelt tiltak gjerne ikke blir så dyrt.

Noen av disse interessene er slike som høyresiden gjerne sier nei til, og som det derfor ikke er så merkelig at også jeg kritiserer. Min kritikk her har derfor handlet om at regjeringen har vært for ettergivende, enten på egen hånd, eller fordi KrF og Venstre har presset dem til det. Dette gjelder finnmarkinger, småkommuner, miljøvernere (poseavgiften – men her var det snarere behovet for å finne penger til salderingen som var utslagsgivende), dagligvarebransjen og fagforeningene (søndagsåpent), offentlige skoler (forbud mot at friskoler skal kunne ta ut overskudd reduserer konkurransen), bønder (Listhaug gjør lite for forbrukere og skattebetalere, ostetollen) og kultursektoren.

En annen gruppe er slike som høyresiden gjerne beskytter eller som assosieres med høyresiden, som taxisjåfører, boligeiere, små næringsdrivende, sjøfolk, de som nyter godt av skattefordeler for pensjonssparing eller behovsprøvde sosiale ytelser for dem med lav inntekt, monarkiet, politiet, de som handler taxfree, bilister (rushtidsprising) og ungdom som sparer til bolig (BSU-ordningen).

En tredje gruppe er særinteresser som nesten ingen tør å røre, verken på høyre- eller venstresiden, som pensjonistpar, Store Norske Kullkompani, pensjonister som nyter godt av lave aldersgrenser, forsvarerne av Markagrensa, middelklassen (tilleggspensjonene i Folketrygden), idrettsbevegelsen (Oslo-OL – tre saker her, her og her), den statsfinansierte kirken, gamle som får honnørrabatt, syke (sykelønnsordningen) og subsidierte studenter (for mange tar høyere utdanning).

Er det noen jeg ikke nå har lagt meg ut med minst tre ganger?

Bare en gang har jeg tatt til orde for å øke offentlig pengebruk. Det gjelder forsvaret, og dette er egentlig bare en bisak i min artikkel mot verneplikten.

Noen artikler faller utenfor dette mønsteret. De handler ikke om interessegrupper, men dreier seg gjerne om frihet og liberale prinsipper, som ja til snus, aktiv dødshjelp og en mer liberal narkotikapolitikk (også her) og nei til verneplikten og forbud mot tigging. En generell kritikk av høyresidens paternalisme har jeg også publisert – frihet for den streite.

Et oppgjør med vitenskapsfornekterne som ikke vil tillate genmodifiserte organismer utgjør en egen kategori.

Noen artikler inneholder mer generelle bekymringer for regjeringens manglende evne til å prioritere og dens overstadige pengebruk, og manglende vilje til å gjennomføre dyptgripende reformer – som denne (om statsbudsjettet for 2016), denne  og denne (begge om Høyres ettergivenhet overfor KrF), denne, denne og denne (om for stor forsiktighet i regjeringens reformer), og om hvorfor Reinfeldt-regjeringen ikke ville bli gjenvalgt – en advarsel til Solberg-regjeringen foran 2017-valget.

Et par artikler handler om FrPs veivalg, som denne og denne. Og denne om hvordan FrP villeder om hva de står for når de snakker med amerikanere.

Jeg har også skrevet om partipapegøyene og mitt ønske om politikere som tør å fravike partilinja. Utenriksminister Børge Brende har fått kritikk for ikke å ville innse at islamistisk terror har noe med islam å gjøre (det ser ut til at han har sluttet å si dette), eller innføre sanksjoner mot Putin-regimet.  Jeg har også kritisert regjeringen, og næringsdrivende som bare er opptatt av bunnlinjen og ikke menneskerettigheter, for unnfallenhet overfor Kina.

**

De som fremdeles ikke har fått nok, kan høre på programmet Jul i P2 enten onsdag 30. desember kl. 10.00 eller 23.00 eller torsdag 31. desember kl. 17.00. Da spiller jeg musikk og snakker om meg selv i en hel time. En rød tråd er at jeg som regel er kontrær – jeg går sjelden i takt. Men det er ikke alltid noe klart skille mellom å være kontrær og å være en kverulant.

Fra forsiden