DEBATT

Diktatorisk i Norge?

DEBATT: Vi trenger ikke vente på noen offisiell koronakommisjon før vi kritiserer myndighetenes inngrep i våre friheter.

Publisert

Det tok fyr i samfunnsdebatten i midten av november, da TV2s Linn Wiik kalte Norge et diktatur. Slikt kan man jo ikke si.

Vi har merket tendenser til det lenge: la myndighetene få jobbe i fred og ikke plag dem med at de tråkker på rettigheter. De skal tross alt redde oss fra en dødelig viruspandemi, og da må de ha alle fullmakter.

Det bor en liten diktator i noen hver. Når anbefalinger ikke er blitt fulgt, har vi sett ønsker om at politiet håndhevet dem som om de var forbud. Gjør som myndighetene sier, råd eller bud.

Jusprofessor Hans F. Marthinussen fikk merke den verbale mobbens vrede da han for rundt et par uker siden i NRKs Politisk kvarter kritiserte Bergen kommune for fempersonersregelen. Myndighetene skal stoles fullt og helt på, må vite. Marthinussen brukte til og med uttrykket «rimelig totalitært» om det som skjedde.

Opp gjennom tidene har politiske filosofer diskutert demokrati. Det har vært advart mot i harde ordelag. Alexis de Tocqueville fryktet et flertallsdespoti. Demokrati ville ikke være svakt på grunn av beslutningsudyktighet, men sterkt på grunn av styreformens forankring i folket.

Det er gått forholdsvis bra så langt sammenlignet med de aller verste spådommene. I Norge er vi blitt spart for de voldelige revolusjoner man har sett flere andre steder. Men det er ikke til å stikke under stol at demokrati kan være nokså diktatorisk. Det varierer hvordan regimer vi kaller diktaturer, behandler sin befolkning. Noen har vært veldig grusomme; andre har vært mildere.

En av bøkene som utkom i anledning det store grunnlovsjubileet i 2014 var statsviternestor Johan P. Olsens Folkestyrets varige spenninger. Der utalte Olsen at nordmenn har lav grad av skepsis mot uinnskrenket flertallsstyre. Pandemikrisen har bekreftet Olsens påstand. Som professor Thomas Hylland Eriksen sa på Torp i NRK i april, er det noen fenomener som under en slik krise blir synligere.

I Norge har vi vært heldigere enn i mange andre land. Vi er så langt blitt spart for de aller strengeste tiltakene. Ikke har vi fått smake tiltakene som er blitt iverksatt i asiatiske land, men tiltakene har også vært milde sammenlignet med mange vestlige land.

Skal det være grunnlag for å la være å kritisere myndighetene i Norge, kan vi nedlegge all samfunnsdebatt for all fremtid. Hitlers og Stalins regimer vil jo alltid være verre enn vårt eget system.

Helseminister Bent Høie har ved flere anledninger sagt at vi ikke benytter tvang i Norge. Det benyttes tvang hver dag i Norge, og det er ikke noe spesielt for viruskrisen. Folk tvinges til å betale for både det ene og det andre for andre mennesker over skatteseddelen – for å nevne et overordnet eksempel. Det er ikke slik at man nødvendigvis er krakilsk motstander av all tvang dersom man påpeker dette, men det blir man lett beskyldt for.

Norge hadde inngripende ordninger også før 12. mars. Forskjellen fra koronatiltakene er at de er blitt innført gradvis og vi er blitt vant til dem. Koronatiltakene kom brått på og var inngrep i friheter vi var vant til.

Noen mener tydeligvis at vi skal vente på den offisielle koronakommisjonens evaluering før kritikk mot myndighetene kommer, med mindre det er kritikk som går ut på at tiltakene ikke er strenge nok. Alle tvilsomheter skal inntil videre bli stående upåtalt.

De inngripende tiltakene kan minne så mye om diktatur de bare vil.

Imens er det viktig at vi unngår «farlig retorikk» og ikke kaller Norge et diktatur. Det er det aller viktigste i alt dette.