Politikkens grenser

NHO er svært kritiske til at regjeringen vil fase ut den mye omtalte kompensasjonsordningen for koronarammede bedrifter. Sammen med LO kjemper de med nebb og klør for å forlenge de utvidede permitteringsreglene.

For å låne Kåre Willochs ord: det er verdt å lytte til særinteresser med stor interesse, og dyp skepsis. Det er som kjent skattebetalerne som betaler for disse ordningene, og derfor er det nødvendig å være ekstra oppmerksom når både LO og NHO har en felles interesse av å skyve regningen over på staten.

Det er riktig å bruke penger i nedgangstider, og det har vært riktig å støtte både bedrifter og folk som har vært rammet av pandemien. Ved nedstengningen i mars påførte myndighetene en rekke virksomheter dramatiske inntektsbortfall. At staten har bidratt til å kompensere for dette i ettertid har derfor vært rimelig.

Hindrer nødvendig omstilling

Men når kravet er at de midlertidige tiltakene skal videreføres utover høsten, vier man overdreven tillit til hva politikerne kan gjøre for å avhjelpe situasjonen.

Ordningene hindrer en helt nødvendig omstilling. Det er umulig å si hvor lenge viruset vil påvirke oss, men vi kan trygt slå fast at for eksempel mange av de som har vært ansatt i reiselivsnæringen er nødt til å skifte beite. Verden blir ikke den samme som den var før virusutbruddet, og støtteordninger som bidrar til å holde tilbake denne ubehagelige og uunngåelige utviklingen verken kan eller bør belastes skattebetalerne og deres barn.

Politikernes oppgave er å sikre gode rammevilkår for både arbeidstakere og bedrifter, men å tro at politikerne kan hindre følgene av en kollaps i verdensøkonomien vitner om en overdreven tro på hvilke typer problemer politikken faktisk kan løse. I denne sammenhengen er dette det sentrale poenget.

Uheldig praksis

Med denne tilnærmingen til politikk er det verdt å bemerke at det ikke er spesielt merkelig at partene i arbeidslivet opptrer som de gjør. Ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for oljefondet vitner om at det er våre egne folkevalgte som bidrar til å underbygge denne forestillingen om hva politikk er.

Denne ansettelsen er det mye å si om. Det snakkes om at parlamentarikere ikke skal blande seg inn i enkeltansettelser, og at denne myndigheten er delegert Norges Bank gjennom sentralbankloven. Uavhengig av hvilken instruksjonsmulighet finansministeren har eller ikke har til å gripe inn i en situasjon som dette, må det være hevet over enhver tvil at politikere som har uttalt seg på «generelt grunnlag» underveis i denne saken har sendt klare og tydelige signaler til Norges Bank vedrørende en konkret ansettelse.

Er dette heldig konstitusjonell praksis? Etter mine begreper må svaret være nei.

Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i Grunnloven, og er ment å forhindre maktmisbruk. Tanken er at så lenge makten er delt, vil de ulike institusjonene kunne se hverandre i kortene.

Tangen-saken

Visdommen bak dette prinsippet bør hentes frem også de gangene det ikke nødvendigvis er tale om konkrete lovbrudd. Parlamentarikernes rolle i Tangen-ansettelsen vitner om en detaljstyring som utfordrer ideen om at parlamentarikerne skal lage rammeverket, og la andre aktører løse sine oppgaver på dette grunnlag.

Dersom ikke dette er utgangspunktet, er det grunn til å spørre hvor langt parlamentarikerne kan gå i å uttale seg om eksempelvis konkrete investeringsbeslutninger foretatt av fondsforvalterne i oljefondet.

Les også:

Pluss

Et styre av lover

VGs Hanne Skartveit klager på at politikere ikke kan bryte lover de selv har vedtatt, og får et judaskyss av Mímir Kristjánsson. Men det er gode grunner til at regler bør binde.

Nils August Andresen

Det ligger et etisk rammeverk til grunn, produsert av Stortinget. Men hva om oljefondet skulle finne på å foreta en investering i et selskap som befinner seg innenfor det etiske rammeverkets grenser, men som ikke politikerne liker? Kan de da opptre som reportere og direkterapportere til beslutningen endres?

Resultatet av en slik holdning til politikk ville være dårligere fondsforvaltning, lavere avkastning, og aller viktigst en betydelig endring i vår parlamentariske praksis og konstitusjonelle sedvane. Stortinget er vårt øverste organ, men også parlamentarikere må forholde seg til visse spilleregler. Det finnes grenser for politikk i demokratiske rettsstater.

Målet helliger middelet

Disse to situasjonene, sett i sammenheng, sier noe om hvordan vi ser på politikken og dens grenser. Dersom målet rettferdiggjør det, er vi villige til å bruke alle tilgjengelige midler for å instruere forvaltningen i enkeltsaker. Er problemet at den økonomiske veksten ikke er god nok, finner våre folkevalgte frem sparegrisen, og setter seg ned for å plukke ut morgendagens børsvinnere.

Fra et konservativt perspektiv – hvor maktspredning er størst av alt – er dette forholdet til politikk ikke bare betenkelig, det er uakseptabelt.

Hvordan skal vi sikre reelle motmakter til den sentrale statsmakten om ikke hovedansvaret for industribygging og verdiskapning tilfaller et fritt og selvstendig næringsliv?

Staten opparbeider seg en stadig større andel av BNP, offentlige utgifter vokser, og nye næringer ser først dagens lys etter at våre folkevalgte har sett inn i krystallkulen og bestemt seg for hva som er lønnsomt. Dette er ineffektiv næringspolitikk som minner om planøkonomi, og vil ikke sørge for morgendagens vekst. Enda viktigere er det at staten spiser seg stadig inn på sivilsamfunnets domene, og bidrar til å forringe maktbalansen i samfunnet.

Makten må være delt for at mennesket skal være fritt. Personlig har jeg ikke følt meg så ufri på lenge.

Les også:

Pluss

Er Nicolai Tangen et kriminelt geni?

Hvis Tangen er et kriminelt geni, kan han berike seg selv som oljefondsjef. På den annen side: Det kan en hvilken som helst oljefondsjef som er et kriminelt geni.