DEBATT

Det har stort sett vært vært enighet om tiltakene for å bedre den økonomiske situasjonen coronaviruset bringer med seg, men regjeringens forslag til fullmaktslov har skapt større splid.
Det har stort sett vært vært enighet om tiltakene for å bedre den økonomiske situasjonen coronaviruset bringer med seg, men regjeringens forslag til fullmaktslov har skapt større splid.

Forhastede vedtak og overspent retorikk

Regjeringen og Stortinget bør gå en runde til, og foreslå en mer begrenset fullmaktslov.

Publisert

Mens det politiske miljøet hittil stort sett har vært samlet om tiltakene mot Coronaviruset og tiltakene for å bedre den økonomiske situasjonen, så har regjeringens forslag til fullmaktslov skapt stor uenighet. Frp og SV har varslet at de er mot loven slik den er nå, og hvis den blir vedtatt er det mest sannsynlig kun med Arbeiderpartiets og regjeringspartienes stemmer. Også i disse partiene er det mye som tyder på at det er stor indre tvil. Det er det gode grunner til.

Noen av argumentene mot loven bærer preg av overspent retorikk. Enkelte jurister har gått så langt som å si at loven setter demokrati og rettsvesenet til side. Det er en kraftig overdrivelse. Alle beslutninger som fattes under denne loven, kan oppheves av et vedtak støttet av en tredel av Stortinget. Det gir et kraftig mindretallsvern. Det har blitt påpekt at konsekvensene av vedtakene ikke nødvendigvis er mulig å reversere, og at dette mindretallsvernet derfor er lite verdt. Men selv der konsekvenser ikke fullt ut kan reverseres er det en kraftig beskyttelse mot inngripende og varige vedtak. I tillegg oppheves loven automatisk om seks måneder. At rettsvesenet tilsidesettes, er heller ikke riktig. Vedtak kan prøves for domstoler, Grunnloven gjelder fortsatt, menneskerettsloven likeså.

Problemet er at selv om enkelte av argumentene mot loven er overdrevne, er argumentene for ikke tilstrekkelig overbevisende for en så omfattende og prinsipielt problematisk lov.

Det er utvilsomt at situasjonen som har oppstått krever ekstraordinære tiltak. Mest åpenbart gjelder det direkte for å håndtere spredningen av viruset. Det kan gjelde andre typer vedtak som kan bli nødvendige, som unntak fra plan- og bygningsloven for innkvartering av mennesker, overprøving av kommunalt selvstyre eller endringer i regulering av butikkers åpningstider for å sørge for at dagligvarer kan selges med minst mulig smitterisiko. Flere andre eksempler er nevnt i proposisjonen. Ikke minst vil det kreve ekstraordinære tiltak for å håndtere de enorme økonomiske konsekvensene av denne krisen.

Det som ikke er fullt så overbevisende er at disse ekstraordinære tiltakene krever ekstraordinære fullmakter til regjeringen. Det eneste som åpenbart er så akutt at man må handle umiddelbart er smittehåndtering, og der har man de fullmaktene man trenger i smittevernloven. De har allerede blitt brukt, og kommer de til å bli brukt igjen.

For andre typer ekstraordinære tiltak er det vanskelig å se hvorfor man ikke kan gå innom Stortinget. Lovbehandlingen sies å ta minimum fire dager. Vedtak om utgifter går på mindre tid enn det. Stortinget har vist seg bemerkelsesverdig hurtigarbeidende og fleksibelt så langt i krisen. Det er ikke slik at vi står overfor økonomisk ruin for landet hvis ikke vedtak kan fattes raskere enn de har blitt fattet så langt. Hvis man trenger å rekvirere ett bygg, overstyre en kommune, endre på trygderegler for å sikre hjelp til flere, eller mobilisere arbeidskraft, kan det mest sannsynlig vente de dagene det tar å få en hurtigbehandling i Stortinget. Dessuten tror jeg at vedtak blir bedre ved at de diskuteres åpent på Stortinget enn ved at regjeringen vedtar de alene, i en situasjon der de er under et nærmest umenneskelig press om å handle raskt og kraftig.

Så er spørsmålet, hva om Stortinget ikke kan møtes, for eksempel på grunn av utstrakt sykdom? Vel, en unntakslovgivning som var begrenset til å håndtere en slik situasjon ville vært noe annet, men det er ikke denne loven. For eksempel kunne man hatt en lov der vedtak måtte fremmes for Stortinget, men kunne tre i kraft midlertidig hvis Stortinget ikke fikk behandlet det innen en viss tid. Hvis man virkelig ikke har fire dager på seg kunne man tenkt seg en form for provisorisk forankring i Stortinget, som går enda raskere enn selv den raskeste lovbehandling.

Det er utvilsomt at intensjonene bak lovforslaget er gode, og at ingen tror den vil misbrukes til å gjennomføre andre tiltak enn de som er strengt nødvendige. Men selv om loven ikke misbrukes, kan vedtak som fattes under stort press i regjeringen, være dårligere enn om de må via Stortinget der de drøftes åpent og møter motforestillinger. Vi har allerede sett i denne krisen at en rekke tiltak har blitt bedre etter Stortingets behandling. Dessuten skaper denne loven en form for presedens for fremtidige krisesituasjoner. Det alene tilsier at man bør være ytterst forsiktig.

Det er svært lett for meg å være kritisk til dette lovforslaget. Jeg har ingen oversikt over hva slags situasjoner som kan oppstå, jeg har ikke ansvar for at akutte problemer løser seg, og jeg har ikke følt på det intense presset som de som må fatte beslutninger i Regjeringen nå utvilsomt føler på. Det kan hende de har rett i at de trenger en fullmaktslov. Men det er lite som tyder på at den fullmaktsloven trengs allerede i morgen eller tidlig neste uke, selv om situasjonen er dramatisk. Med den store skepsisen, og de mange relevante motforestillingene mot loven, der Advokatforeningen har gått så langt som å si at den strider med Grunnloven, tilsier at regjeringen og Stortinget gå en runde til, og foreslå en mer begrenset lov.