DEBATT

Marked, moral og «koronaprofitt»

Profitt er et viktig prissignal i markedet. Men gjelder det også midt i en krise?

Publisert

Spørsmål rundt marked og moral har blitt mye diskutert i forbindelse med koronakrisen. Det har blant annet vært diskusjon om utbytte og bonus for private selskaper som mottar krisepakkepenger fra staten, og om hvorvidt utleiere bør lette på husleiene under krisen.

I denne artikkelen ser jeg på noen etiske vurderinger når det gjelder motstanden mot salg av smittevernutstyr.

Spekulanter

Det tok ikke lang tid fra det første tilfellet av koronavirus ble bekreftet i Norge, før aktører i økonomien (ofte kalt spekulanter) reagerte på mulighetene som pandemien ga.

Allerede 24. februar, da en Tromsø-kvinne ble satt i karantene som følge av koronasmitte, meldte nettapoteket 123apotek at de hadde solgt 2500 munnbind på to og en halv time. I løpet av kvelden hadde de solgt 10 000, og var tomme for munnbind på lageret.

To dager senere, den 26. februar, meldte NRK, som hadde vært i kontakt med tre apotekkjeder, at virusfrykten bidro til at flere apoteker var tomme for munnbind. Til tross for at helsemyndighetene ikke anbefalte bruk av dette – bortsett fra i helsevesenet.

Dagen etter kunne VG melde at smittevernsvarer lå til salgs på nettet – til mye høyere priser enn det som ble solgt i ordinære markeder. Finn.no meldte senere om en økning i antall annonser for Antibac, fra tre i januar, 12 i februar til 73 i mars.

Det samme fenomenet oppstod i utlandet. Med tittelen «virusfrykt er blitt god forretning for svindlere», skrev Aftenposten i slutten av februar om desinfeksjonsmiddel til salgs på Ebay til 300 euro literen, mens ansiktsmasker lå på 1,80 euro per stk. på Amazon – opp fra 10 cent ved ordinær pris.

Forbød salg på Finn

Hvorvidt disse prisene var «reelle», i betydningen at det ble gjort faktiske transaksjoner ved disse mangedoblede prisene, er mer usikkert. Uansett er det ingen tvil om at markedskreftene reagerte lynraskt, ved at markedsprisen på ansiktsmasker, Antibac og annet smittevernsutstyr ble betydelig høyere som følge av økt etterspørsel både nasjonalt og globalt.

Til tross for den økte etterspørselen etter smittevernsvernsutstyr, besluttet markedsplassen Finn.no – tidlig i mars, etter noen få dager med et «fritt» koronavare-marked – å forby salg av munnbind, støvmasker og desinfeksjonsprodukter. Mot slutten av mars kunne de melde om å ha stoppet 1 100 annonser for koronarelaterte produkter.

Begrunnelsen for avgjørelsen om forby annonseringen var at «annonsene kan bidra til å spre frykt i en utsatt situasjon» og at de ikke ønsket «at markedsplassen vår skal bli en distributør av feilprisede helserelaterte produkter knyttet til corona (Covid-19).»

Hvorvidt eller i hvor stor grad Finn.no har et ansvar for å unngå å spre frykt, kan selvsagt diskuteres, men er det opp til markedsplassen selv å vurdere hvorvidt helserelaterte produkter knyttet til korona er feilpriset eller ikke? Er det ikke dette opp til aktørene (altså markedet) på markedsplassen å avgjøre prisen?

At Finn.no stenger ned korona-annonser, handler nok både om en frykt for kritikk og av moralske årsaker i seg selv.

«Korona-profitører»

Den umiddelbare reaksjonen på at noen «tjener penger» på en pandemi er ofte negativ. De aller fleste vil mene det er umoralsk å tjene penger på frykt, andres nederlag, krig, sult og så videre.

Det tok derfor heller ikke lang tid før de negativt ladede ordet «profitør», som ofte kobles mot andre verdenskrig og «samarbeid» med okkupasjonsmakten, ble bruk mot aktører under koronapandemien.

NRK kunne melde om at Forbrukertilsynet gikk hardt ut mot såkalte «korona-profitører» «som prøver å tjene gode penger på pandemien», når «alt fra varmepumper til råmelk og C-vitamin skal hindre deg i å bli smittet.»

Men er det ikke en vesentlig forskjell på villedende markedsføring og faktiske brudd på markedsføringsloven, som for eksempel misbruk av Folkehelseinstituttets logo, og å selge og markedsføre lovlige produkter til en høyere pris?

Også norske myndigheter har gått hardt ut mot aktører som utnyttet situasjonen og solgte smittevernsutstyr til høyere priser enn «normale» priser.

Lege og medisinsk fagdirektør ved Statens legemiddelverk, Steinar Madsen, uttaler seg svært kritisk om «de som øyner muligheten til å tjene penger på folks usikkerhet» i en artikkel i Dagbladet om en nyopprettet norsk nettside som selger smittevernsutstyr til svært høye priser.

Det er klart at i visse situasjoner, som da det norske helsevesenet fryktet en mangel på essensielt smittevernsutstyr, vekker hamstring og salg av slike varer til mangedoblede priser, harme hos de fleste. Det kan også få andre negative konsekvenser.

Svært høye priser på enkelte varer, kan blant annet bidra til at det stjeles mer. Flere sykehus og legekontor meldte om tyveri av smittevernsutstyr. Piratkopiering og dårlig kvalitet på smittevernsvarer, som det også ble meldt om, kan få alvorlige konsekvenser.

Hva er den moralske forskjellen?

Men likevel kan man også argumentere for det motsatte. Det er ikke nødvendigvis alltid lett å sette streker under hva som er umoralsk og ikke.

For hva er egentlig den moralske forskjellen på at nordmenn nå har mangedoblet bestillingene på hotellrom i Norge, til priser som hotellene selv sier de ikke tjener penger på pga. prisdumping, og at noen selger Antibac til mangedoblede priser på Finn.no? Hvorfor er den ene markedsaktøren «korona-profitør», mens den andre «hjelper» norsk næringsliv gjennom en krise?

Når situasjonen blir «normal» igjen, vil det være mange i det private næringslivet som kommer til å slite. Mange butikker vil sitte med store varelagre, som kan føre til dumping av priser. Noen vil også gå konkurs. Er det da moralsk riktig at du som forbruker, benytter deg av situasjonen, og handler nedsatte varer på «korona-salg»?

Det er heller ikke gitt at det er konsekvensetisk riktig å forby salg av for eksempel smittevernsutstyr under og i etterkant av krisen.

Vi vet ikke

At prisen på en vare endres, er noe som vi i normale markeder ser på som ønskelig, da dette signaliserer hvilke varer som er mer eller mindre etterspurt, noe som igjen bidrar til å omfordele ressurser i økonomien etter det endrede behovet.

For eksempel gikk norske myndigheter ut til offentlige og private aktører som hadde smittevernutstyr på lager om å ta kontakt med helsemyndighetene. De fleste større aktører, med store lagre, ville nok uansett vært villige til «å hjelpe» helsemyndighetene i den situasjonen som hadde oppstått, ved «å gi fra seg» mulig ekstra gevinst av å sitte på varer som plutselig var betydelig mer verdt.

Men ettersom man ikke nødvendigvis «tillot» å la markedskreftene få virke fritt under krisen, vet man ikke om for eksempel mellomstore og mindre aktører (kanskje også privatpersoner) som kanskje hadde noe mindre partier med smittevernutstyr eller andre nødvendige varer som de ville ha solgt dersom man hadde hatt et fungerende marked med frie priser.

Man vet heller ikke hvilke flere aktører som kunne ha snudd seg rundt, og utnyttet ledig og endret kapasitet for å produsere smittevernsvarer, uten et marked og frie priser. Riktignok startet en spritfabrikk utenfor Bergen å selge håndsprit, Janusfabrikken i Bergen startet produksjon av munnbind, mens seilmakere i Bærum startet produksjon av smitteverndrakter.

Uten å vite om akkurat de nevnte aktørene får høyere «koronapriser» eller ikke, er det ingen tvil om at høyere priser – på marginen – stimulerer til økt produksjon av livsnødvendige varer.

Forargelsen over at noen får ekstra «profitt» ved å utnytte mulighetene en stor krise gir er i mange tilfeller veldig forståelig. Men konsekvensene av å ikke tillate frie priser i en krise er om mulig enda verre. Å tillate «koronaprofitt», innenfor regulerte rammer, kan tvert om vise seg å være livsnødvendig.