Snoen Blogger

Korstogenes gjenfødelse

Nei, Aftenposten: Korstogene var ikke uprovosert. Og de har først ganske nylig blitt en viktig del av muslimenes bevissthet.

Nei, Aftenposten: Korstogene var ikke uprovosert. Og de har først ganske nylig blitt en viktig del av muslimenes bevissthet.

I går og i dag har Aftenposten trykket artikler om islams tidlige historie, trolig inspirert av Teknisk Museums nye utstilling om vitenskap og tidlig islam – et tema jeg har skrevet om tidligere. I en tidslinje knyttet til Tor Dagfinn Dommersnes’ artikkel i går, beskrives korstogene slik: ”Gjennom korstogene (1000-1200-tallet) kom den muslimske verden i direkte kontakt med det kristne Vesten”.

Det er et eiendommelig perspektiv. Kontakter mellom de to verdensreligionene var selvsagt ikke noe nytt, og dersom det er den spesielle formen som består av erobringskrig Dommersnes sikter til, så er det jo et faktum at store deler av det muslimske riket før dette tidspunkt nettopp var tidligere kristne områder, som muslimene hadde erobret i det de selv kalte ”hellig krig” – jihad.

Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal følger opp med en egen artikkel om korstogene i dag, og slår an tonen allerede i ingressen: ”Fiendebildet som ble skapt for 1000 år siden, lever i dag”. Og overskriften er: ”Krigen som ikke blir glemt”.

Ja, det er et faktum at korstogene ofte henvises til av muslimer. Men dette er et ganske moderne fenomen, og kan knyttes til fremveksten av arabisk nasjonalisme og anti-kolonialisme for drøyt ett hundre år siden, blandet med en dose leninistisk imperialismeteori.

Som Thomas F. Madden skriver i sin The New Concise History of the Crusades (2006) spilte korstogene helt marginal rolle i arabernes bevissthet inntil på midten av det 19. århundret, da det arabiske ordet for korstog først dukket opp. Den første arabiske historieboken om korstogene ble skrevet i 1899. Saladin-dyrkelsen, som utøves årlig på Litteraturhuset, er på samme måte en vestlig reintroduksjon fra samme tid. Keiser Wilhelm II ble så forskrekket over forfallet ved Saladins grav i Damaskus ved et besøk i 1899 at han personlig betalte for et nytt mausoleum for ham.

”In the grand sweep of Islamic history the crusades simply did not matter,” oppsummerer Madden.

På den annen side er det bare helt marginale grupper av kontra-jihadister på den ”kristne” siden som fremdeles er opptatt av arabernes erobringer av kristent land, og overhengende trusler både mot Frankrike og Wien i perioden før og etter korstogene.

Omdal skriver:

”Korstogene oppsto ikke som en reaksjon på en overhengende fare. Islam hadde hersket i Jerusalem i 450 år, og det var gått nesten 400 år siden Iberia ble invadert.” (…) Det 200 år lange angrepet på det muslimske Levanten var nødvendig, ifølge pavene, for å revitalisere den kristne kirke og reetablere pavens posisjon som Guds øverste autoritet på Jorden”.

Selv om det er mye i Omdals siste poeng, er hans første en grov feil.

Madden skriver:

“Like the reconquista, the crusades began as a result of a Muslim conquest of Christian territories”.

Pave Urbans første korstog i 1095 kom ikke, slik Omdal vil ha det til, i en stabil verden uten trussel fra muslimske hærer.

På ”vestfronten” (Spania) hadde riktignok de kristne vært i fremgang etter Karl Martels seier ved Tours i 732, og gjenerobret deler av Spania fra araberne. Fremgangen ble stanset av Almoravidene nettopp på denne tiden, og de vant flere slag mot spanjolene.

På ”østfronten” hadde muslimer og kristne ligget i krig med hverandre, av og på, i flere hundre år. Bysantinerne kriget riktignok både mot vestlige, kristne makter og mot muslimer.

I det syvende århundret var muslimene på offensive, senere styrket Bysants seg, men mot slutten av det 11. århundret snudde lykken igjen. I 1071 vant seljukene et stort slag ved Manzikert, erobret i løpet av de etterfølgende årene nesten hele Anatolia og etablerte sin hovedstad i Nicea, like utenfor Konstantinopel. Trusselen mot restene av det øst-romerske riket, inklusiv Konstantinopel, var overhengende.

De øst-romerske keiserne henvendte seg da i desperasjon til Roma og pavekirken for å få hjelp. Konsilet i Clermont, som mobiliserte det første korstoget i 1095, var en direkte følge av keiser Alexius’ bønn samme år. Pave Urban la i tillegg til sitt eget mål – erobringen av Jerusalem.

Krig har sjelden bare en årsak. Men det er direkte feil at korstogene ikke oppsto som en reaksjon på det bysantinerne med god grunn opplevde som en overhengende fare.

Senere forsøkte Bysants å alliere seg både med Fatimid-dynastiet i Egypt og seljukene for å bli kvitt frankerne som utgjorde kjernen i korsfarerstyrken. Her, som mange andre steder var religion bare en av mange konfliktlinjer på denne tiden. Allianser på tvers av religion skjedde rett som det var, og krig mot trosfeller var vanlig. Omdal skriver om dette, men igjen bare fra den ene siden: Islam var splittet. Ja, men det var kristenheten også.

Omdal gjør mye ut at av George W. Bush ved to tilfeller etter 9/11 kom i skade for å bruke uttrykket ”korstog”. Med dette tilslører han at hele denne tankegangen er så godt som utryddet på ”kristen” side. Vi snakker nå om «korstog» mot narkotika, tenåringsgraviditeter osv. Senest for fire dager siden skrev New York Times om et korstog mot en spesiell klimagass.

Tanken om jihad, i sin opprinnelige mening, er derimot i høyeste grad levende på muslimsk side, selv om den langt fra er noe flertallssyn. Og den fores av den gjenfødte historien om kristne korstog.

Fra forsiden