Spaltist

Jeg koser meg gjerne med Paradise Hotel, men her er et forsvar for den gode litteraturen

Bilde: Pixabay / CC0

I en travel hverdag trenger vi alle å øve oss på å tenke annerledes.

Som litteraturviter har jeg et unektelig behov for å spre det glade budskapet om hvorfor god litteratur er viktig. Selv om dagens samfunn egentlig ikke krever at litteraturen har mer relevans enn det som var tilfelle i tidligere tider, så er kampen om hverdagens prioriteringer blitt stadig tøffere. Selv kos har fått krav om en viss relevans. Selv om jeg selv gjerne koser meg med Paradise Hotel, stiller jeg strengere krav til det jeg leser. Må man jobbe litt for nytelsen, blir den gjerne større.

I tillegg finnes det et annet interessant fenomen med kunst og estetikk: behovet for å dele noe man liker. Derfor ønsker jeg også å få andre til å oppdage gleden ved virkelig stor litteratur.

Så var det det med prioritering, da. Ofte er det slik at man nærmest må gjøre seg fortjent til å lese en god bok – ved å komme seg gjennom de første hundre sidene og inn i bokas verden. Men for mange av oss er det å komme seg gjennom disse hundre sidene vanskelig i en travel hverdag, der enkel underholdning virker så mye mer effektivt. Vi får spare Anna Karenina til sommerferien, Store forventninger til juleferien – og la Don Quijote eller Ulysses bli et livsprosjekt.

Men nå og da dukker det opp bøker der du får både i pose og sekk: økt innsikt i seg selv og verden (føles det som i hvert fall) uten å måtte gjøre seg særlig fortjent til det. Enkelte forfattere evner å beskrive livets mysterier på en så åpenbar måte at det virker som om de med ett ble løst. Knausgård er en slik forfatter, en annen er Rachel Cusk.

I Omriss møter vi forfatteren Faye som drar til Athen for å undervise på et skrivekurs. Under oppholdet kommer hun i prat med nye mennesker, og noen hun kjente før, som alle åpner seg med sine historier. Det er livene deres vi får omriss av, i løpet av de sidene samtalen varer. Da Gustave Flaubert skrev Madame Bovary hadde han i utgangspunktet en ambisjon om å skrive en roman om «ingenting». Det mislyktes han som kjent med.

Rachel Cusk, derimot, kan sies å ha lyktes i nettopp det. Omriss handler egentlig ikke om noe som helst, men blir på mange måter omrisset eller antydningen av hva god litteratur kan gjøre.

For handlingen utspiller seg i stor grad i leseren og i hennes refleksjoner. All dialog er egentlig en lang refleksjon over hvordan man kom dit man kom, hvordan et liv utspiller seg omtrent uten at subjektet fikk henge med på reisen. Karakterene, inkludert fortelleren Faye, sitter på en taverna eller et fly eller en båt, en sommerdag i nåtiden og ser tilbake på hva som egentlig skjedde. Under deres fortellinger må vi lesere også delta.

Men det er ikke bare glede over egen gjenkjennelse som er grunnlaget for å like litteratur. Da hadde vi sluttet å lese mange av historiens tekster.

Dersom litteratur skal ha et mål om relevans og viktighet, er det avgjørende at man reflekterer rundt lesningen man holder på med, at man stiller seg spørsmålene om hvordan dette er anvendbart på eget liv. Slik vokser vi gjennom lesningen. I mitt eget tilfelle er de erfaringene som er gjenstand for alle drøftelsene i romanen, erfaringer jeg kun kan relatere meg til gjennom fantasien. Jeg har ikke barn, har så vidt begynt mitt eget, selvstendige liv, og har kun hatt relativt ukompliserte kjærlighetsforhold som ikke har overlevd skiftet fra individualitet til kollektivitet, fra meg til oss, uten at det var noen stor sorg. Jeg er heller ikke målgruppen til Rachel Cusk, og det er mulig jeg vil ha større glede av lesningen om 20 år.

Men det er ikke bare glede over egen gjenkjennelse som er grunnlaget for å like litteratur. Da hadde vi sluttet å lese mange av historiens tekster. Et verk som Iliaden tilbyr fint lite å kjenne seg igjen i, i alle fall umiddelbart. Men det finnes også gjenkjennelse i det man ikke selv har opplevd eller kjenner til. Når jeg leser Omriss må jeg forholde meg til analyser av verden så vel som dommer over menneskelige trekk som jeg ikke selv har kunnet gjøre meg.

En annen følelse jeg sitter igjen med, er den deilige fornemmelsen av å ha blitt litt klokere.

Spørsmålene jeg må stille meg er: vil jeg også komme til å handle slik? Vil mitt ekteskap utvikle seg slik? Vil jeg tenke på samme måte, forholde meg til verden slik personene i boka gjør?

Det jeg utmerket godt kan kjenne meg igjen i, er melankolien i å se tilbake på en tid man var lykkelig uten å være klar over det selv, dette menneskenes lodd. Det er denne melankolien som også må sies å prege lesningen og inntrykket man sitter igjen med.

En annen følelse jeg sitter igjen med, er den deilige fornemmelsen av å ha blitt litt klokere. Det klarer Omriss på snaue 216 sider, med enkelt, men formidabelt, språk og stil.

Så til et siste forsvar for den gode litteraturen: vi trenger alle, selv i den travleste hverdag, å øve oss på å tenke på en annen måte. Å reflektere over våre egne liv og hvordan vi kan leve bedre med dem rundt oss.

Å lese Rachel Cusk er en god begynnelse.

Fra forsiden