Redaksjonen blogger

Kosmetisk uenighet

Personer som Jorun Gulbrandsen kommer kanskje aldri til å innse at de tok feil. For Rødt-leder Bjørnar Moxnes er det fortsatt mulig å forlate den synkende skuta.

Personer som Jorun Gulbrandsen kommer kanskje aldri til å innse at de tok feil. For Rødt-leder Bjørnar Moxnes og andre mer demokratisk innstilte er det ikke for sent. Det er fortsatt mulig å forlate den synkende skuta.

Denne uken sto to selsomme intervjuer på trykk. Det ene med Jorun Guldbrandsen, AKPs siste leder. Det andre med Berit Ås, tidligere SV-leder. Den tidligere SV-lederen forsøker å overbevise befolkningen om at fly slipper kjemikalier ned på oss fra lufta, såkalte chemtrails. Jorun Gulbrandsen mener vi lever i et skjult diktatur.  Folk i Norge har blitt husblinde. Dagens kapitalistiske system må erstattes av et system der ingen eier noe og alle vasker huset på rundgang.

Jeg føler meg rimelig trygg på at Berit Ås aldri ville bli tatt på alvor om hun tok opp sine standpunkter i SV. Desto mer urovekkende er det at personer som Gulbrandsen fortsatt tas på alvor i Rødt.

For noen år siden tenkte jeg heller ikke helt ulikt henne i slike spørsmål. Gulbrandsens resonnement er lett gjenkjennelig. Gjennom hele intervjuet fremhever hun anekdotiske eksempler som er ment å vise hvordan folket egentlig er undertrykt, de bare skjønner det ikke selv. Folk i Norge har blitt husblinde.

Det er en sirkulær logikk, der kontrafaktiske argumenter utelukkes eller avfeies. Løsningen blir åpenbar. «Jeg vil velte systemet. Bare tanken på det gjør meg glad», sier Gulbrandsen. Som et alternativ til elendigheten maler hun et bilde av et kommunistisk drømmesamfunn der alle skal dele alt, ingen skal eie noe og husvasken skal gå på rundgang.

Standpunktene hun gir uttrykk for var og er nokså gjengs i Rødt. Det illustreres kanskje best at forslaget hun har stilt seg bak, også har fått støtte fra gamle ringrever i partiet som Torstein Dahle, Turid Thomassen og Arne Rolijordet*. Alle disse er tidligere AKP-ere, men har ikke vært regnet som like venstrevridde som Gulbrandsen.

Partileder Bjørnar Moxnes og Rødt-politikere som Ronny Kjelsberg ønsker en fornying av partiet. De ønsker å kvitte seg med gammelt grums som hefter ved partiprogrammet og erstatte det med formuleringer flere kan identifisere seg med. Hvis de oppriktig mener dette, har jeg problemer med å forstå er hvorfor de fortsatt befinner seg i samme parti som Gulbrandsen.

Tvert i mot virker uenigheten kosmetisk. Ronny Kjelsberg formulerer det som om debatten om «kommunsime» mest er språklig. 

«Uenigheten går nok på om ordet kommuniserer bra», svarer Kjelsberg.

Mye har de også til felles. Særlig elendighetsbeskrivelsen, som når Kjelsberg antyder en sammenlikning mellom dagens samfunn og slavesamfunnet.

Begge to er representanter for en politisk ideologi der et av premissene er at man har forstått noe resten av befolkningen ikke har fått med seg. Dermed forvalter man sannheten, som folket må opplyses om. Det er alle andre som ikke har skjønt det, sier Kjelsberg.

Fremtidsvisjonene til Kjelsberg virker mindre bombastiske og man kan kanskje spørre seg om det han egentlig beskriver er konsekvensene av at et parti som Rødt skulle vinne et stortingsvalg. Ikke særlig revolusjonært, altså. Hvis Kjelsberg ikke deler Jorun Gulbrandsens utopiske visjoner er det bra. Det var disse utopiske visjonene som dannet grunnlaget for Stalins Moskvaprosesser, politiske utrenskinger og senere Gulag. De samme utopiske visjonene var bakgrunnen for det store spranget og kulturrevolusjonen i Kina og Pol Pots massemord på egen befolkning. Alt med støtte fra Jorun Gulbrandsen og AKP (ml). I dag er hun mindre glad i å snakke om disse temaene, men har likevel stilt seg bak et forslag til nytt prinsipprogram for Rødt der erfaringer fra Kina og Sovjetunionen trekkes frem som positive.

Paradoksalt nok ser det ut til at AKP-fløyen har større oppslutning i Rødt nå, enn de hadde før AKP ble formelt nedlagt i 2007. Om Moxnes lykkes med sitt forsett om å modernisere programmet på årets landsmøte, noe som slett ikke er sikkert, vil uansett disse uenighetene fortsette å ri partiet som en mare inn i solnedgangen. Heldigvis for samfunnet for øvrig er Rødt et generasjonsfenomen. Det er den siste rest av den gamle garde som klynger seg fast til ml-bevegelsens idealer. Personer som Jorun Gulbrandsen kommer kanskje aldri til å innse at de tok feil. For Rødt-leder Bjørnar Moxnes og andre mer demokratisk innstilte er det ikke for sent. Det er fortsatt mulig å forlate den synkende skuta.

* Arne Rolijordet har siden snudd og støtter nå forslaget fra flertallet i programkomiteen.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden