Kraftkabler til alles beste

Mens resten av Norge har vært opptatt av de interne stridene i Arbeiderpartiet, er vi i miljøbevegelsen midt oppi vår egen interne strid, om et viktig tema du knapt har lest om: Utenlandskablene.

Publisert   Sist oppdatert

Før jul gikk flere organisasjoner – blant dem Norges Naturvernforbund – ut mot utbyggingen av nye kraftkabler til Storbritannia. Andreas C. Halse, tidligere leder i Sosialistisk Ungdom, fulgte opp i Klassekampen noen dager senere med å erklære at kraftbransjen nå sto alene igjen «mot røkla». Han mener «miljøbevegelsen» med dette utspillet er blitt kabelmotstandere, og at «industrien, fagbevegelsen og norske forbrukere» ikke er interessert i høyere strømpriser.

Et flertall av de berørte aktørene er allikevel for slike kabler, som er en viktig del av en felleseuropeisk klimaløsning. Derfor kan ikke Halses beskrivelse, som forsøker å tegne en motsetning mellom liberalistiske og globale kraftselskaper på den ene side og norsk fagbevegelse, norsk industri, norske forbrukere og miljøbevegelse på den andre bli stående uimotsagt.

Som mange andre klimapolitiske temaer kan spørsmålet om utenlandskabler virke teknisk og utilgjengelig. Men i utgangspunktet er det nøyaktig det det høres ut som: Store kabler som fører strøm mellom land.

Vi har hatt en slik strømutveksling med Danmark siden 70-tallet, og med Nederland siden 2008. Disse bringer strømmen over havet. I tillegg har vi kapasitet for utveksling av strøm med naboene vi deler landegrenser med. Til sammen gjør disse kablene det enklere å regulere kraftsystemet vårt. Med unntak av lagring av vann i vannmagasiner er kraft nemlig en ferskvare som må brukes når den produseres. Kraft kan ikke lagres i stor skala etter produksjon (i hvert fall ikke ennå, men kanskje gjør vi fremskritt også der?).

Nettopp dette med regulering av kraftsystemet blir spesielt viktig i årene framover. Det er nemlig vanskeligere å skru av og på vinden, slik man har kunnet gjøre med kullkraftverkene. Når vi i Europa nå skal bytte ut kullkraft med vind- og solkraft, må vi derfor sikre reguleringsevnen i kraftsystemet. Her kommer Norge inn: Vi besitter store mengder vannkraft, som er en av de få regulerbare og fornybare kraftproduksjonene.

«Grønt batteri»

Resonnementet over her med regulering av vannkraft har ført til at mange har begynt å drømme om Norge som et slags «grønt batteri» for Europa. Altså at man utnytter de norske vannmagasinenes lagringskapasitet som et slags batteri. Når det ikke blåser eller er sol på kontinentet senker man vannstanden i magasinene og eksporterer kraft, og når det blåser eller er sol importerer vi kraft og fyller magasinene.

Denne ideen er derimot sannsynligvis en utopi (eventuelt en dystopi, litt avhengig av hvor man står når det gjelder krafteksport). For det første er effekten fra norske vannkraftverk altfor lav sammenlignet med hele Europas behov på «det verste».

Den samlede antatte kapasiteten av norsk vannkraft, forutsatt utbygging av hele åtte nye kabler, vil være på 20 gigawatt (GW). Den samlede kapasiteten i de fire landene Storbritannia, Nederland, Danmark og Tyskland er på 300 GW, hvorav tysk sol og vind allerede er på 80 GW. Det sier seg selv at det blir vanskelig for norsk vannkraft å erstatte fravær av sol og vind i disse systemene.

En fullskala «grønt batteri»-idé vil da kunne føre med seg mye av det organisasjonene som gikk ut sammen før jul, er redde for, nemlig «effektkjøring». Det betyr å bytte på å produsere på maksimal kapasitet og ingen kapasitet, som vil føre til at vannstanden i elvene stiger og synker raskt. Det vil ha store konsekvenser for dyrelivet og økosystemene i elvene.

Nettopp her vil miljøbevegelsen spille en viktig rolle. Norsk natur må kartlegges, og eventuell ny utbygging av fornybar kraft må planlegges nøye for å redusere trykket på naturen. Det er derimot ikke slik at all fornybar energi står i motsetning til naturvernet. Den største trusselen mot naturen er klimakrisa.

Det er mulig disse organisasjonene ser for seg at kablene vil medføre høyere priser og dermed gjøre ny utbygging av kraftproduksjon lønnsomt. Som jeg skal komme tilbake til er det aldeles ikke sikkert at det vil medføre høyere priser, men miljøbevegelsen kan ikke være kategoriske motstandere av all utbygging av kraftproduksjon. Her må vi, som vi alltid har gjort, gå inn i hvert enkelt prosjekt og vurdere det.

Kanskje blir aldri Norge noe «grønt batteri», slik både miljøpartiene, mye av miljøbevegelsen og ikke minst økonomer og forskere har drømt om. Det betyr imidlertid ikke at nye utenlandskabler til Storbritannia og Tyskland er en dårlig idé!

«Miljøbevegelse, industri, fagbevegelse»

I sin Klassekampen-tekst erklærer Andreas C. Halse at «miljøbevegelsen» med dette er mot nye utenlandskabler. Jeg mistenker at Halse godt vet at utsagnet er feil, men han modifiserer det senere med å si at tyngden av den «medlemsbaserte» miljøbevegelsen er mot kablene.

Jeg har stor respekt for, og er ivrig bruker av, tjenestene til både Den Norske Turistforening og Norges Jeger- og Fiskeforbund, men de er ikke «miljøorganisasjoner». Det er alltid gledelig for oss miljøengasjerte når vi får en av disse tungvekterne med på laget, som for eksempel under kampanjen mot snøscootere. Men disse organisasjonene har gang på gang vist at de kun er for vern av naturen når det enten kan ferieres i den eller skytes noe i den.

En hovedregel i klimapolitikken er at man bør tenke seg om to ganger dersom man befinner seg på samme side som oljenæringen.

De er kort sagt særinteresseorganisasjoner, slik vi har så mange av i Norge, og ikke miljøorganisasjoner. Det er ikke noe galt i det, men de har andre hensyn som står over hensynet til naturmiljøet.

Så er det riktig at Naturvernforbundets landsmøte med et lite flertall vedtok motstand mot utenlandskablene. Men de står relativt alene med dette synet blant norske miljøvernere. I en felles erklæring med tyske miljøorganisasjoner gikk andre tunge, medlemsbaserte miljøorganisasjoner som Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender inn for utenlandskabler til Tyskland. Erklæringen var støttet av andre faglig sterke og viktige deler av miljøbevegelsen, som Zero, WWF og Greenpeace.

I tillegg er alle de tre norske partiene med høyest troverdighet og kompetanse på miljøspørsmål – altså Venstre, MDG og Halses eget SV – for kraftkablene. Det er altså helt uomtvistelig ikke slik at «miljøbevegelsen» er mot kablene.

Det stemmer heller ikke at industrien er mot. På Twitter så den nordiske energidirektøren i Alcoa, som driver store, kraftkrevende verker på Lista og i Mosjøen, seg nødt til å be kabelmotstanderne om å ikke skyve Alcoa foran seg. Kraftkabler til utlandet vil nemlig sikre industrien stabilitet og fornybarsikkerhet, slik at de ikke er like avhengige av nedbør.

Fagbevegelsen er heller ikke samlet i spørsmålet. Riktignok er LOs store forbund Industri og Energi mot, men EL og IT er tilhengere av kablene. En viktig grunn til at britene ønsker nye kraftkabler, er for å kunne bygge ut fornybar kraftproduksjon, slik at denne kan erstatte fossil kraftproduksjon. Hvem er eksportør av fossile energikilder? Jo, det er Norge, ved den bransjen Industri og Energi representerer. De er også helt eksplisitte på at de er motstandere av kablene fordi det truer norsk fossil eksport.

Når Halse så sier at «miljøbevegelsen, industrien og fagbevegelsen» er motstandere av kablene, tar han feil. Kun den delen av fagbevegelsen som organiserer arbeidere i oljebransjen er motstandere, resten er i hovedsak for kablene. En hovedregel i klimapolitikken er at man bør tenke seg om to ganger dersom man befinner seg på samme side som oljenæringen.

«...og norske forbrukere»

Et punkt der Halse og andre motstandere av kraftkabler derimot har et poeng som fortjener mer debatt er i spørsmålet om pris. Det er tilsynelatende umulig å komme fram til noen fasit på spørsmålet. Noen analytikere mener at det ikke vil ha noen betydning for strømprisene. Andre mener derimot at det vil føre til høyere priser.

En som har studert dette er rådgiver i NORWEA, Andreas Aasheim. Han viser til at kablene så langt har medført inntekter for norske forbrukere. Inntektene fra eksporten av kraft fører nemlig blant annet til redusert nettleie for forbrukerne.

En annen måte vi bør bidra på, er å forbedre det europeiske kraftnettet med våre unike kraftkilder.

Mange av analysene tar ikke hensyn til to ting. For det første flyter strømmen begge veier. Gjennom nesten hele romjula produserte Danmark «for mye» strøm, og betalte faktisk nordmenn for å bruke opp strømmen. For det andre bygges disse kablene nettopp for å sikre fortsatt utbygging av fornybarkraft i Europa. Med andre ord vil vi stadig oftere komme i den situasjonen at norske forbrukere må bruke opp overskuddsenergi fra uregulerbar kraftproduksjon i Europa.

Det er slettes ikke sikkert at kabler til utlandet vil føre til økte strømpriser for norske forbrukere. Det er også viktig å understreke at industrien ikke er eksponert for spottprisen på strøm, slik noen ser ut til å tro. Den kraftkrevende industrien forhandler fram langtidskontrakter på strømmen.

Det som derimot er sikkert er at det ikke blir noen fornybarrevolusjon i Europa uten mer stabilitet og reguleringsevne i kraftnettet. Da må kraftnettet bli større og inkludere flere land. Dette er et refreng vi er nødt til å gjenta i det kjedsommelige, men klimakrisa hverken starter eller slutter ved enkelte lands grenser. Det er kun gjennom internasjonalt samarbeid at klimakrisa kan få en lykkelig slutt.

Denne uken fikk vi nok en gang bekreftet at Norge ikke klarer å kutte egne klimagassutslipp. Men Norge bidrar likevel til klimaløsning på ulike måter, blant annet gjennom vern av regnskog og å sikre et kompakt og kjøpekraftig elbilmarked. En annen måte vi bør bidra på, er å forbedre det europeiske kraftnettet med våre unike kraftkilder. Internasjonale problemer må nemlig ha internasjonale løsninger.