Politikk

Kremls klakkører

Den norske Ukraina-debatten har som alle andre debatter godt av flere ulike stemmer. Dessverre er de fleste kritiske stemmene i praksis talerør for russisk propaganda, og i noen tilfeller for enda mer ytterliggående grupperinger.

Den norske Ukraina-debatten har som alle andre debatter godt av flere ulike stemmer. Dessverre er de fleste kritiske stemmene i praksis talerør for russisk propaganda, og i noen tilfeller for enda mer ytterliggående grupperinger.

Konflikten i Ukraina har utløst en god del engasjement også her i Norge, både blant dem som anser den ukrainske revolusjonen som en frihetskamp mot et korrupt oligarki og et Russland som ønsker om å opprette en ny Sovjetunion, og blant dem som advarer mot de ultranasjonalistiske og i enkelte tilfeller direkte fascistiske innslagene blant de nye ukrainske myndighetene.

I denne debatten er det imidlertid dem som går lenger enn å kritisere problematiske sider ved de nye ukrainske myndighetene, som fortsatt anser president Porosjenkos regjering som ulovlig og i stedet velger å stille seg bak myndighetene i Moskva og deres ukrainske allierte. På Facebook finnes en rekke støttegrupper for utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk, drevet av russere i Norge. Mens disse gruppene i utgangspunktet kunne vært et godt supplement til «mainstream»-dekningen av konflikten, eller i det minste bidratt med et annerledes perspektiv, inneholder de dessverre lite originalinformasjon fra disse områdene, og baserer seg stort sett på engelskspråklige blogger produsert andre steder.

Russlands forsvarer i Norge
Den viktigste – eller i hvert fall mest tydelige – forsvarsspilleren på det russiske laget i dagens norske offentlighet har derfor vært Bjørn Nistad, doktor i russisk historie. Nistad – som ikke er tilknyttet noe norsk universitet – har fått en viktig plass norske Ukraina-debatter, ikke minst på NRK, etter å i flere ha gjort seg herostratisk berømt som forsvarer av de mest reaksjonære sidene ved russisk politikk. Et eksempel på dette var hans forsvar for de russiske lovene som forbyr «homoseksuell propaganda» for om lag et år siden, et forsvar som ble begrunnet med at alle land har rett til å bestemme over sine egne interne forhold og til å vedta lover som gjenspeiler de verdiene som finnes blant folket der. Nistad minnet i den forbindelse om at den russiske regjeringen antagelig hadde «større folkelig mandat til å forby propaganda for homofili rettet mot mindreårige enn norske politikere hadde til å innføre kjønnsnøytral ekteskapslovgivning.»

Nylig omtalte Nistad det ulovlig annekterte Krim som «det eneste fredelige område av det som en gang var Ukraina».

Nistad posisjon i forhold til Ukraina-krisen har derfor ikke overraskende vært å stille seg hundre og ti prosent bak Kreml og president Putin. Nylig omtalte Nistad det ulovlig annekterte Krim som «det eneste fredelige område av det som en gang var Ukraina». Nistads vilje til å forsvare Russland og tidligere president Janukovytsj har til tider ført ham over i ren blodtørst, som da han i juli skrev at «kuppmakerne» i Kiev burde henges, og da han kort etter at Janukovytsj var avsatt kritiserte den tidligere presidenten for å ikke ha hatt tilstrekkelig «mot og styrke nok til å sørge for en ‘kinesisk’ løsning på krisen i Ukraina» ved hjelp av «stridsvogner, maskingeværer og lignende».  «Noen hundre drepte fascister og høyreekstremister hadde vært en liten pris å betale for at erklærte fascister ikke skulle kunne kuppe seg til makten i en av Europas mest folkerike stater», skrev Nistad på Dagsavisens debattforum Nye Meninger 2. mars i år. I en kommentar presiserte han at dette gjaldt samtlige demonstranter, som han betraktet som «pøbler som burde ha vært nedkjempet med hjelp av soldater og stridsvogner.»

Borotba
Mens Nistad fremstår som åpen russisk propagandist og selvutnevnt informasjonsmedarbeider, er det også dem som snarere ser ut til å være motivert av et ønske om å kritisere «Vesten» for alt som er galt selv om dette i praksis fører dem i armene på svært tvilsomme elementer. Dette gjelder blant andre tidligere AKP-leder Pål Steigan og nettstedet Radikal Portal, som begge i stor grad har basert seg på informasjon fra den ukrainske marxistorganisasjonen Borotba.

Radikal Portal har brukt Borotba som hovedkilde i flere artikler om Ukraina, og har særlig når det gjelder sammenstøtene i Odessa 2. mai i år i stor grad overtatt Borotbas syn på hva som skjedde. Nettstedet har også gjengitt opprop fra Borotba som oppfordrer til motstand mot «juntaen» i Kiev.

Mens Borotba teknisk sett er en sosialistisk organisasjon med røtter i den tidligere sovjetiske ungkommunistbevegelsen, har den fått et forholdsvis dårlig rykte i mye av den øvrige venstresiden, både i Ukraina og Vest-Europa. Det antifascistiske britiske nettstedet Searchlight har klassifisert den som «a fake left-wing organization», og i mars gikk en rekke organisasjoner på den ukrainske venstresiden ut og fordømte organisasjonen som en støttespiller for Russland og for det tidligere regimet.

På Borotbas Facebookside finner man flere støtteerklæringer til utbryterrepublikkene i Donetsk og Luhansk.

På Borotbas Facebookside finner man flere støtteerklæringer til utbryterrepublikkene i Donetsk og Luhansk. Både på gruppens profil på det russiske nettstedet Vkontakte og på facebooksiden til lederskikkelsen Viktor Shapinov finnes oppfordringer om å opprette en «Kharkiv-republikk» tilsvarende dem som ble opprettet i Donetsk og Luhansk. Vkontakte-siden inneholder også et bilde av et russisk flagg med innskriften «Vladimir wants you». I forkant av sammenstøtene i Odessa 2. mai i år uttrykte den lokale Borotbalederen Aleksej Albu ønske om at russiske soldater skulle innta byen slik at han kunne puste roligere. I samme periode innledet Albu samarbeid med en prorussisk nynazistisk bevegelse basert på Krim, der målet var «frigjøring» av Odessa. I månedsskiftet mars-april deltok også medlemmer av Borotba i et forsøk på å storme et administrasjonsbygg i Kharkiv for å opprette en separatistrepublikk der.

Har bruk for flere stemmer
Borotbas virkelige posisjon kan antagelig best beskrives som et sted i det forvirrende feltet der utgrupper fra høyre og venstre for tiden ser ut til å finne hverandre i et felles hat mot USA og Vesten, et ønske om en «multipolar» verden med Russland som den andre polen og – ofte – sterkt antisemittiske konspirasjonsteorier. Ikke overraskende har organisasjonen demonstrert sammen med partier tilknyttet det nyfascistiske og antisemittiske nettverket til Lyndon LaRouche, og på nettet finnes også flere bilder og videoopptak av lederen Sergei Kirichuk sammen med den prorussiske antisemitten og konspirasjonsteoretikeren Jøran Jermas, alias Israel Shamir. I sommer kom det også til skandale i Tyskland da Kirichuk forsøkte å arrangere lanseringsmøter for en bok skrevet av to tidligere nynazister der det nasjonalistiske partiet Svoboda ble sagt å være finansiert av jøder.

Den norske Ukraina-debatten har som alle andre debatter bruk for flere ulike stemmer, og det er ingen grunn til ikke å vise at det også befinner seg mennesker i utbryterstatene i øst og blant dem som av ulike grunner har valgt å gå imot Maidanrevolusjonen og den provestlige regjeringen som nå styrer i Kiev. Det er likevel en forskjell på å nyansere og å slippe til rene klakkører for Kreml, eller å gjøre seg til talsmann for den nye og skremmende alliansen som er i ferd med å oppstå blant dem som anser Putin som frelseren fra det amerikanske hegemoniet. I motsetning til Nistads klare prorussiske linje og den uberegnelige Steigan, tror jeg faktisk ikke Radikal Portal ønsker å anse seg som en del av denne alliansen. Da er det synd om de i praksis ender opp som en del av den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden