Spaltist

Krenkingsusikkerhet

Julenissen kjører motorsykkel. Foto: Huhu Uet, CC BY 3.01

Desember er måneden hvor vi både omfavner søndagsåpne butikker og får panikk om noen ikke går i skolegudstjeneste.

Kan vi alle bli 4 år igjen? I romjula i det minste?

Årets førjulstid har vært preget av spesielt mye nasjonal identitets- og krenkingsusikkerhet. Skal skolene delta i julegudstjenester? Skal skoleelever synge kristne/julesanger? Dette gjelder spesielt «Deilig er jorden». I Stavanger er det angivelig blitt anbefalt at denne sangen bare skal nynnes. I Molde kommunestyre var ikke dette godt nok for en gruppe angivelig fanatiske lands- eller byforrædere fra SV som marsjerte ut under denne avsyngingen (riktignok uten selv å synge Internasjonalen). Men man kan spørre: Hva har salmesang å gjøre i et kommunestyre, der det kan være representanter fra alle livssyn? Og er avsynging av kristne julesanger nødvendig for å redde norsk kultur?

Det er naturligvis en grunn til at dette blusser sterkt opp i disse tider. Gjennom adventstiden nærmer vi oss ikke bare en årlig julefeiring, men også et vintersolverv (på den nordlige halvkule) og et nyttår. Dette er den tiden hvor vi opplever tydeligst et syklisk forhold til tid. Ellers i året er tiden lineær, men på denne tiden tror vi at tiden krummer seg, uten hjelp av Einstein, (men kanskje med litt hjelp av Nietzsche.) I likhet med i primitive (ja, jeg bruker ordet) samfunn tror vi da at gjentakelse innebærer evighet (cfr. teorien om den evige gjenkomst). Derfor er dette den tiden på året da vi alle er mest konservative. Hvis det skjer den minste endring i forhold til det som hendte, eller det vi husker hendte, forrige jul, trues vår identitet av at tiden altfor tidlig igjen blir lineær. «By the way: Same procedure as last year, miss Sophie?» «Same procedure as every year, James!»

Nå kunne vi selvfølgelig tenke oss at vi får det samme oppstusset til neste år, og så året deretter, slik at angrep på gjentakelse etter hvert blir opplevd som en betryggende gjentagende meta-bekreftelse på at tiden går i en evig rundgang, og at slike trusler mot tradisjonen blir en tradisjon. Men ettersom vi ikke lever i et primitivt samfunn, slik at vi alle innerst inne vet at tiden ikke er sirkulær, men gjennomgår gradvis endringer som til slutt passerer en oppmerksomhetsterskel, må vi nok akseptere at idealet om «same procedure as every year» er illusorisk.

For vår pågående opphisselse over nasjonal identitets- og krenkingsusikkerhet er utvilsomt noe nytt, og det er flere grunner til det: Vi har nå avskaffet statskirke, selv om denne kirken klamrer seg til paragrafene 2 og 16 i Grunnloven slik en druknende gjør det til en livbøye. Og vi har fått en voksende befolkning av muslimer og katolikker. Dessuten har særlig ekstreme muslimer rundt i verden provosert fram en økt bevissthet om behovet for å forsvare både norsk kulturell identitet og det sekulære samfunnet.

Dette har i sin tur fremkalt merkelige allianser: En evangelisk-luthersk kirke skulle i prinsippet holde seg til toregimentslæren, og skille skarpt mellom det religiøse og det sekulære. Men slik har det ikke vært i praksis. Luther selv støttet sekulære myndigheters voldsutøvelse, og var selv avhengig av deres beskyttelse. Og det var først etter reformasjonen vi fikk institusjonalisert enevelde og statskirker. I praksis har den evangelisk-lutherske kirke vært motstander av toregimentslæren. Den opplever nå nostalgisk sorg over å miste den institusjonaliserte maktposisjon den har hatt, og gjør forsinkede forsøk på å gjenerobre den i form av utspill om klimapolitikk og oljeutvinning. Muslimer og katolikker, på sin side, har aldri vært tilhenger av noen toregimentslære, men har hatt et aktivt fiendtlig forhold til sekularisering. Dermed kan alle disse tre forenes om i det minste dette: «Samla kamp mot sekulariseringa! Særlig julesekulariseringa!» (For å bruke gammelt 68-språk.)

Ikke overraskende er det, så vidt jeg forstår, ytterst få om noen muslimer i Norge som har noe imot julefeiringen. Og hvorfor skulle de det? Jesus er jo anerkjent som en profet innen den tradisjonen som leder frem til den siste og største profeten, Muhammed. Og ved å støtte opp under en kristen høytid, vil muslimer til gjengjeld få støtte for feiring av egne høytider. Mens den norske kirke, på sin side, ønsker å gi inntrykk av at julen primært er en kristen høytid, ja at kristendommen er selve opphavet til denne feiringen, og at følgelig sekularisering av julen vil føre til julens sammenbrudd. Dette vil i sin tur føre til et sammenbrudd i vår individuelle og nasjonale identitet.

Her skal jeg imidlertid gjøre et forsøk på forsvare sekulariseringen, og særlig julesekulariseringen, men jeg skal gjøre det på en vennlig dekonstruerende måte, som ikke burde fremkalle angst hos de som ser på julefeiringen som en viktig identitetsmarkør.

For i utgangspunktet er nok julen ikke en kristen høytid. Det foregår mye rar Jesus-forskning, men hvis det skulle være sant hva juleevangeliet sier at det var gjetere ute på marken da Jesus ble født, kan dette ikke ha vært midtvinters. Jeg har sett påstander om at det må ha vært senhøstes eller tidlig på våren, uten at det er så viktig. Mest sannsynlig er fødselsdatoen blitt plassert til den 25. desember (fra ca. 300 e. Kr.) fordi kirken da kunne hijacke eksisterende førkristne feiringer av vintersolverv, i Norden, senere, særlig det førkristne «juleblotet.»

For hva er egentlig spesifikt kristent i at familier kommer sammen og spiser ribbe/pinnekjøtt/kalkun/torsk og gir hverandre gaver mens det er en mørkeste årstid, med forventninger om en kommende vår? Hva er egentlig kristent med å ta inn i stuen et grantre og pynte det, særlig med lys på denne tiden? For deretter å gå rundt det? Omtrent slik man i Sverige reiser en maistang man går rundt ved sommersolverv. Juletreet er dessuten en temmelig ny skikk, i Norge fra 1822. Det dreier seg bare om slike universelle verdier som fellesskap og samvær, markert med mat og handlinger.

Og hvem er det barn er opptatt av på julaften? Jesu fødsel? Nei, et annet overnaturlig, men lite kristent vesen, nemlig julenissen. Jo, han skal etter sigende stamme fra biskop Nicolaus. Men han er for lengst kapret og forvandlet av Coca Cola, som designet ham slik han er kjent i dag. Nå er han en slags demon for konsumsamfunnet.

Man kunne forstå kirkens krav på julehegemoni hvis det rent faktisk var veldig stor oppslutning om de spesifikt kristne juleritualene. Om det er glisne benkerader under høymessene resten av året, er det vel overfylt i kirkene på julaften? Men det er likevel bare ca. 10 prosent av befolkningen som går i kirken denne kvelden. Altså bare 10 prosent. Mens 90 prosent av befolkningen gjenopplever en rituell kulturell identitetsbekreftelse uten bruk av kristendom. Det skulle følgelig ikke være grunn til panisk angst for at norsk kultur og identitet skal oppløses dersom julen blir eksplisitt sekularisert. For eksempel: At skolebarn ikke blir samlet i kirker før jul, vil ikke ødelegge julen. At kommunestyremøter ikke avsluttes med å avsynge en salme, vil ikke ødelegge julen.

Det har blitt påpekt at skolebarns oppmøte på kirkens julegudstjeneste er en del av opplæringen i religionsfaget. Men det er vel ingenting i veien for la et slikt kirkebesøk foregå ellers i året. Og hvorfor ønsker ikke kirken først og fremst at et slikt besøk skal skje til påske, på Langfredag og 1. påskedag? Det er jo da kristendommens viktigste budskap blir formidlet? Men ifølge SSB er det en vanlig søndag i snitt 93 deltakere per gudstjeneste, selv om antallet gudstjenester har gått noe ned de siste årene. I påsken er snittallet 59. På julaften er det i snitt 247 personer på hver gudstjeneste, noe som likevel bare gir 10 prosent av befolkningen. Så det er vel en realpolitisk selvinnsikt som forklarer denne manglende invitasjon til påskegudstjenester for skolebarn. Og realpolitikken forklarer vel også hvordan det kan ha seg at det ikke er sterkere protester fra kirken over at butikkene er søndagsåpne i desember, mens det resten av året er mye oppstuss om dette.

På den andre siden: Å samles på forskjellige institusjoner til gang rundt et juletre og avsynging av gamle julesanger hvis tekster neppe lenger betyr noe religiøst, og for å markere slutten av et arbeidsår, vil heller ikke være noen trussel mot sekulariseringen av julen. Ateister og humanetikere kan ta det helt rolig. Som sagt er dette snarere å forstå som en hedensk skikk. Læstadianere har da også vært motstandere av juletrær, og er det kanskje fortsatt.

Mine egen yndlingsjulesang, som nettopp handler om nostalgien for den evige tilbakekomst, og spesielt ettersom jeg er blitt så gammel, er Prøysens «Romjulsdrøm»:

En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

Osv.

Men i denne sangen er det ingen kristendom, og ingen, selv ikke kommunerepresentanter fra SV, ville motsette seg å synge den.

Fortsatt god jul!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden