Spaltist

Krev din rett – uten niqab

I min oppvekst var det aldri tale om å ha nasjonalt forbud mot plagg i klasserommet. Den enkelte lærer tok seg av dette, i trygg forvissning om å opptre på vegne av storsamfunnet, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Flickr/The Home of Fixers, CC BY-ND 2.0

Krev din rett (til utdannelse)! Gjør din plikt (som åpent kommuniserende student)!

At vi nå diskuterer om det skal innføres et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i høyere utdanning, er for meg merkelig. Men jeg er jo etter hvert blitt gammel og preget av utdaterte holdninger. I min oppvekst var det aldri tale om å ha nasjonalt forbud mot å ha på seg en vanlig lue inne i klasserommet. Ikke bare Margrethe Munthe, men også den enkelte lærer tok seg av dette. Og han eller hun kunne gjøre det i trygg forvissning om at læreren da opptrådte på vegne av hele samfunnet og dets etablerte regler for skikk og bruk.

Nei, nei, gutt!

I 1960 kom det dessuten en bok på over 700 sider, som het nettopp dette, Skikk og bruk, som kodifiserte disse reglene. Men akkurat det var likevel et ondt varsel: At det skulle være nødvendig å uttrykke reglene var et tegn på deres mulige sammenbrudd. Et faresignal, for skikk og bruk er en slags olje i samfunnsmaskineriet.

Da disse på 90-tallet ble studenter, ble det nødvendig for meg som universitetslærer å vende tilbake til Margrethe Munthe.

Og ganske riktig: Ikke lenge etter kom 68-opprøret, også mot slike «autoritære» regler. For hvorfor skulle det egentlig være så ille «å løpe inn i stuen uten å ta av seg luen»? Og hvorfor skulle menn være kortklipte mens kvinner fikk ha langt hår? 68-opprøret provoserte slik fram en nødvendig utvidelse av kulturell toleranse og frihet.

Men en toleranse og frihet som løp løpsk. Barn av 68-ere lærte at alt måtte tolereres. Da disse på 90-tallet ble studenter, ble det nødvendig for meg som universitetslærer å vende tilbake til Margrethe Munthe. Jeg klarte rett og slett ikke å undervise i kompliserte ting mens studentene på sin side mente at jeg måtte tolerere at de gjorde en rekke andre ting. Så jeg delte ut en kontrakt i første time, hvor jeg listet opp hva jeg ventet at studentene skulle gjøre, og ikke minst, hva de ikke skulle gjøre:

Følge med! Komme med spørsmål. Ikke spise og drikke (faste i 45 min er fullt mulig). Ikke strikke. Ikke lese aviser. Ikke snakke seg imellom etc.

Til gjengjeld listet jeg opp hva jeg ville gjøre – nemlig jobben min! Denne kontrakten var ikke vedtatt i Stortinget eller universitetsstyret. Det var fortsatt unødvendig. Fortsatt hadde jeg følelsen av at hele samfunnet sto bak meg og støttet meg. Én student mislikte sterkt å bli bortvist. Alle de andre var fornøyde med regimet.

Gjør din plikt, krev din rett

For dette regimet var basert på et gammelt og godt Arbeiderparti-slagord som fortsatt fant gjenklang på tvers av politiske skillelinjer (kanskje med unntak av SV): Krev din rett! Gjør din plikt! (Også en boktittel av Yngve Haagensen.) Alle har rett til utdannelse. Det er gratis å gå på et norsk universitet. Men til gjengjeld er det rimelig å stille krav.

Men at dette slagordet nå er i ferd med å miste kraft, har vi nylig fått demonstrert i forbindelse med innføringen av en 10 prosent fraværsgrense på videregående skole. Alle er enige om at om at alle i Norge har krav på videregående skolegang. Men at det skulle være koblet til noe så elementært som plikt til oppmøte, er blitt møtt med forferdelse, ikke bare hos elevorganisasjonene, og SV, men også langt inn i AP.

Det er ikke tallet på overgripere som gjør at vi har strafferamme for pedofili.

Jeg mener at vi også har fått dette demonstrert i forbindelse med høringsrunden om hvorvidt det skal innføres et nasjonalt forbud mot bruk av ansiktsdekkende plagg ved universiteter og høyskoler. 7 av 8 universiteter har svart at de går mot et slikt nasjonalt forbud. Derfor er jeg en av mer enn 30 universitetslærere og forskere som har undertegnet et opprop, offentliggjort i Aftenposten 5. oktober, som krever: Ansiktsdekkende plagg bør forbys ved universitetene. For å vise regjeringen at det finnes andre høringsvar.

Slike underskriftsaksjoner er gjerne et resultat av det vi kaller overlappende enighet eller minste felles multiplum-enighet. Derfor skal jeg her, i tillegg til å supplere det som blir sagt i oppropet, som jeg selvfølgelig er enig i, komme med ytterligere noen argumenter.

I oppropet legges det hovedvekt på at slike plagg motarbeider utvikling av en universitetskultur hvor herredømmefri kommunikasjon er en nødvendig betingelse for forskning og undervisning. Det å vise ansikt i slike situasjoner gjør at hele spekteret av reaksjoner blir synlig, og ikke minst etablerer det en likeverdighet som mennesker mellom deltakerne i kommunikasjonen: «Det er vanskelig å bygge den type relasjoner som er nødvendige for et trygt og tillitsfullt læringsmiljø når enkelte deltakere ikke lett kan identifiseres. Endelig kan man frykte at den åpne og herredømmefrie dialogen vil lide under den maktulikhet som oppstår ved at noen skjuler seg bak et plagg, mens andre får sine ytringer knyttet til et identifiserbart ansikt.»

Jeg har hørt innvendinger mot dette: At det er så få det gjelder at forbud er unødvendig. Det er i alle fall et dårlig argument. Det er ikke tallet på overgripere som gjør at vi har strafferamme for pedofili.

Så har noen filosofikolleger av meg sagt at de selv ikke vil ha noen problemer med å undervise kvinner med ansiktsdekkende plagg (eller menn med finlandshette, må vi tro, for er man først så tolerant, kan man vel ikke drive med kjønnsdiskriminering?); underforstått at vi som går mot slike plagg ved universiteter plages av individuelle fordommer.

Her vil jeg svare at vi snakker vi om en institusjonell kultur, og ikke individuelle følelser eller preferanser eller toleranser. Det finnes alltid enkeltpersoner som sier at de selv er så dyktige sjåfører at det må være helt greit å kjøre i 200 km/t på motorveier. Det finnes typer studenter (nynasister for eksempel) jeg ville følt sterk uvilje mot, men som jeg likevel ville undervist.

Rektor ved Universitetet i Tromsø har anført at nettbasert fjernundervisning foregår uten ansiktskontakt. Ja, hun kunne også ha henvist til blinde studenter, eller blinde lærere: Er det umulig at disse kan inngå i en herredømmefri dialog?

Mot dette kan anføres at det er særtilfeller som ikke kan universaliseres: Hva slags universitet ville vi fått hvis det bare var basert på fjernundervisning? Eller hvis alle var blinde?

Jeg har til og med blitt fortalt at vårt reaksjonsmønster i dette tilfellet kan sammenlignes med den gang universitetsmenn overhodet ikke kunne akseptere kvinner som studenter. Eller med den gang menn trodde det ville bli konsentrasjonsvanskelig å veilede kvinnelige studenter iført miniskjørt. Dette siste synes jeg ærlig talt er så dumt at jeg har vansker med å kommentere det: I dag har vi en normalitet der kvinner er likestilt. Skulle vi virkelig forsøke å tenke oss at kvinner med ansiktsdekkende plagg tilsvarende er eller vil bli en normalitet?

Forskjell på niqab og finlandshette

Til slutt vil jeg i tillegg komme med to andre argumentasjonsrekker:

Så langt i debatten har det i bakgrunnen vandret en elefant i rommet. Den heter religion. Argumentasjonen i oppropet har lagt vekt på at ansiktsdekkende plagg rent praktisk hindrer herredømmefri kommunikasjon. Derimot er det ikke blitt nevnt at dette er et plagg med en religiøs betydning (som står for det motsatte av herredømmefri kommunikasjon: Islam betyr underkastelse) som forsøkes kommunisert inn i en sekulær universitetskultur. Selvfølgelig: Mange er redde for å bli beskyldt for å krenke muslimer. Eller for å bli beskyldt for å krenke religionsfriheten.

Det er rimelig at de som vil oppsøke dette tempelet, må tilpasse seg den sekulære kulturen der.

Derfor later forbudsforslaget som om det egentlig ikke er noen forskjell på finlandshette og niqab. Men alle vet at det er en forskjell: Hvis noen møter opp til undervisning med finlandshette, er det ikke av religiøse grunner. Vi kan da med rette beskrive personen som sær. Vi kan til og med le av ham. Vi kan be ham forlate undervisningen uten at det vil komme et ramaskrik i media.

Slik ikke med niqab. Dette er et religiøst signal som sier: Det er en forskjell på menn og kvinner som står i direkte motsetning til den likestillingen som er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Det er et signal om kontroll av kvinners seksualitet. Fremmede menn må ikke se ansiktet til disse kvinnene fordi de da kan tilegne seg dem som sex-objekter. Niqab-kvinnen kan ikke vise ansiktet sitt for læreren fordi han er en potensiell overgriper, i denne utvidede betydningen av overgrep. I virkeligheten er det universitetslæreren som burde følt seg krenket.

Det er ikke mange år siden Universitetet i Oslo forlangte at alle universitetslærere skulle underskrive en erklæring om at de lovet å ikke utsette studenter for uønsket seksuell oppmerksomhet. Men så skjønte ledelsen at dette var et uttrykk for mistillit, og trakk tilbake skrivet. Vel, en niqab-kvinne er en vandrende mistillit til universitetslærerne.

Rasjonalitetens tempel

Vår universitetskultur er som kjent blitt bygd opp i takt med at religion ble skjøvet ut. Universitetet er et slags tempel for vitenskapelig rasjonalitet. Det er rimelig at de som vil oppsøke dette tempelet, må tilpasse seg den sekulære kulturen der. Slik turister som skal besøke Peterskirken eller en moské, kler seg i henhold til ønskene fra disse religiøse stedene.

Verken religions- eller ytringsfriheten trues av dette forbudet: Ingen hindrer bruk av niqab i andre sammenhenger. Og om bruk av niqab sees på som en ytring, så er ikke slik at ytringsfrihet betyr at du har krav på å få ytre deg overalt og til enhver tid.

Den andre argumentasjonen er samfunnsøkonomisk: Samfunnet investerer store pengesummer i utdannelse, ikke for å gi underholdning, men for å få noe samfunnsnyttig igjen. Dette samfunnsnyttige er to ting: Utvikling av individuell dannelse av studentene, særlig av rasjonalitet og evne til refleksjon og dialog, noe som ikke bare er en privat utvikling, men som kommer samfunnet og demokratiet til gode. Dernest utvikling av fagkompetanse, noe som enda tydeligere kommer samfunnets økonomi til gode.

Vel: En niqab-kvinne som forblir niqab-kvinne etter studiene, kan ikke delta i samfunnets demokratiske dialog. Men kanskje skulle vi håpe at utdannelsen gjør at hun kommer til sans og samling og slutter med niqab? Nei, det ville være paternalistisk, og dessuten ikke å vise respekt for religionen hennes.

Dernest er det heldigvis ingen universitetsbaserte yrker som en niqab-kvinne kan fungere i. Denne drakten er jo laget for at kvinnen ikke skal kunne være aktiv utenfor husets fire vegger. Jo da, hun kan naturligvis jobbe som telefonselger. Men det krever ingen universitetsutdannelse.

Alle disse argumentene kan oppsummeres i dette Arbeiderparti-slagordet som jeg allerede har henvist til: Krev din rett! Gjør din plikt! Arbeiderpartiet skal ha ros for at de har gjenoppvekket innholdet i slagordet ved å fremme forslaget om dette forbudet.

PS: Det finnes faktisk også en filosof som kunne vært brukt i denne sammenhengen, nemlig den franske filosofen Emmanuel Levinas, som argumenterer for at ansikt-til ansiktsmøter er avgjørende for å konstituere en moralsk relasjon mellom mennesker, en forklaring på hvorfor bøddelen har på seg maske. Men: Disse spørsmålene er for viktige til at de kan baseres på filosofi! DS.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden