Kommentar

KrFs forståelige kvaler

Bilde: Natur og Ungdom (CC BY-ND 2.0)

Høyre bør forstå KrFs kvaler for å regjere med FrP – det var deres egne for få år siden. Men det partiet lærte på veien til – og av – samarbeid, kan være nyttig også for KrF.

Flere i Høyre har den siste tiden uttrykt tydelig frustrasjon over Knut Arild Hareides fremstilling av ikke bare Høyre, men også Fremskrittspartiet. Også Erna Solberg var tydelig oppgitt i et intervju med Dagens Næringsliv nylig, hvor hun advarte mot polariseringen som følger av å dele politikken inn i «anstendige» og «uanstendige».

Men Høyre-folk burde ikke egentlig ha så vanskelig for å forstå KrF. Det er ikke mer enn ti år siden mange i Høyre gikk med mange av de samme spørsmålene som KrFs landsmøte snart skal bale med: Kan man samarbeide med Fremskrittspartiet? Kan man være i regjering med et parti som for ofte pisker opp stemningen i innvandringsdebatten?

Den politiske hukommelse er selvsagt alltid kort, og det kan synes behagelig for Høyre-folk å glemme sin nære fortid i dette spørsmålet. Men jeg tror det er klokere å huske: Både fordi man da kan forstå KrF bedre, men også fordi det var og er gode grunner for at Høyre landet som man gjorde – grunner som fortjener å belyses også i dag.

Den umulige portvokterrollen

Jeg skriver Høyre, men spørsmålet er også mer personlig for meg: Jeg jobbet i Høyres stortingsgruppe fra 2008 frem til valget i 2009. Det var en tid hvor forholdet til Fremskrittspartiet rev og slet i partiet – og i meg. Jeg hadde i mitt voksne liv definert mitt ståsted på høyresiden som motsatsen til Fremskrittspartiet. Og hvis noen nå tenker at alt er blitt så meget verre i FrP med Sylvi Listhaug, var det altså på den tid da den store snikislamiseringsdebatten fòr over landet; et snaut år før Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen skrev sin beryktede Disneyland-kronikk.

På den tiden var Høyres linje overfor FrP fortsatt vaklende. Nølende fremstøt knyttet til samarbeid ble avløst av forsøk på å spille den portvokterrollen venstresiden ofte ønsker seg at «det anstendige høyre» skal spille overfor høyrepopulismen. Det var ofte Høyre som tok de tøffeste oppgjørene med FrPs retorikk. Et eksempel var nettopp snikislamiseringsdebatten, der daværende nestleder Per-Kristian Foss mente Siv Jensens tale til FrPs landsstyremøte oppviste «visse likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for andre minoriteter, i dette tilfellet jøder».

Så skjedde det som alltid skjer. Siv Jensen erklærte at Foss hadde sammenlignet henne med Hitler – skjønt han selv hevdet å referere til det europeiske 30-tallet generelt – og debatten handlet hverken om integrering eller om rasisme, men om Høyres – ikke FrPs – ordvalg. I etterkant kokte telefonene i Høyres stortingsgruppe, rasende velgere som opplevde at ikke bare Siv Jensens ord, men deres egne bekymringer, nå var satt i bås med Nazi-Tyskland.

Jeg tror mange i KrF skjønner omtrent hva jeg snakker om – for disse velgerne er også KrFs velgere. Det er klart: Man kan drømme om velgere som ikke har slike bekymringer. Men disse velgerne forsvinner ikke av at KrF går til venstre – og de finnes også på venstresiden. Det er klart: Det er alltids mulig å få dem til å slutte å stemme på KrF, uten at det er klart hvilket problem som derved er løst.

Det Høyre lærte av disse prosessene, er at ulike typer bekymringer knyttet til hele det brede feltet som omfatter migrasjon, flerkultur og integrasjon, ikke kan overvinnes av fordømmelser. I blant er det selvsagt nødvendig også å markere avstand og grenser – men hvis grensen markeres på et for generelt grunnlag, hvis avstand markeres uten egne svar på bekymringen som er reist, og hvis behovet for å fordømme bekymringer overdøver evnen til å berolige dem, er alt man avstedkommer at stadig flere mennesker plasserer seg på utsiden anstendighetens port.

En konstruktiv anstendighetsgrense

I hele perioden fra 2005 til 2009 var Fremskrittspartiet det klart største partiet på borgerlig side; sommeren 2008 nådde partiet godt over 30 prosent på snittmålingene! Det var ikke noen god situasjon, at nær innpå hver tredje velger opplever at partiet med snikislamiseringsdebatten var det som representerte dem best; det ble mulig fordi de andre partiene kombinerte fordømmelse av Fremskrittspartiet med en manglende evne til å formulere gode politiske responser.

Poenget er ikke at alle partier må samarbeide med Fremskrittspartiet for å vise hvor forståelsesfulle de er overfor mennesker rammet av akutt innvandringsbekymring. At partiene på venstresiden ikke samarbeider med FrP, er selvsagt; de oppnår sine prioriteringer best gjennom ulike rødgrønne konstellasjoner. Men det er en stor forskjell mellom å avvise et samarbeid med FrP basert på hva man kan oppnå av policy, og å avvise et samarbeid basert på hvem FrP er. Selv om Knut Arild Hareide også forsøker å peke ut policyområder der KrF kan samarbeide like godt mot venstre, har samarbeidsspørsmålet i KrF hele veien vært preget mer av hvem FrP er enn av hvilke politiske beslutninger som er tatt – eller kunne vært tatt med KrF i regjering.

Det var nettopp denne lærdommen Høyre for alvor begynte å trekke for ti år siden: At det mest konstruktive stedet å sette en anstendighetsgrense, er på den politikken man fører. I dag er FrP i regjering. De politiske bekymringene til partiets velgere får lov til å telle med når politikk utformes, samtidig som politikken som føres på det innvandringsfeltet – ofte i samarbeid med KrF – har vært moderat og fornuftig. FrPs oppslutning ligger relativt stabilt under 15 prosent, halvparten av nivået fra 2008, og deres identitet er ikke lenger preget av å være partiet som alltid blir holdt utenfor.

Å toe sine hender

Det betyr selvsagt ikke at et samarbeid med alle deler av Fremskrittspartiet alltid er enkelt eller uten dilemmaer. Jeg tror mange i Høyre i blant har lyst til å toe sine hender for alt som har å gjøre med Fremskrittspartiet.

Men hvis man har med seg analysen over, blir også responsen på FrPs utspill i blant annerledes. For eksempel: Når Sylvi Listhaug drar til Rinkeby under en valgkamp, setter aviskommentatorer og mange partipolitisk aktive umiddelbart kaffen i vrangstrupen: De ser en kynisk høyrepopulist som utnytter et brennbart politisk spørsmål for egen vinning; en politiker som lever av å skape frykt og motsetninger. Hvordan, spør de seg, kan det forsøksvis anstendige Høyre (for ikke å si KrF!) regjere med et slikt parti?

Mange velgere ser det også slik, selvsagt – ganske mange av KrFs velgere ser det slik. Men ganske mange andre velgere, også i KrF, ser det ikke slik. Deres interesse for politikk er ikke av en slik type, den handler ikke om hvem som har hvilke politiske motiver, og hvem som brukte hvilken retorikk når. De sitter igjen med helt andre spørsmål, av typen: Hva skyldes veksten i visse typer kriminalitet? Har politiet kontroll på gjengene? Hva er sammenhengen mellom innvandring og gjengdannelser? Hvordan kan vi unngå en uheldig utvikling i norske byer?

Jeg har en instinktiv sympati med den første responsen. Men ingen av bekymringene hos den andre gruppen velgere blir borte av at man fordømmer et slikt besøk. Kanskje bidro besøket ikke mye til å løse reelle politiske problemer – men fordømmelsen av besøket bidro enda mindre.

For all del: Jeg ønsker meg ofte en tydeligere presisering av Høyres og etter hvert Venstres) eget ståsted enn «jeg ville ikke valgt de ordene». Kanskje er det noe KrF kan bidra med, hvis partiet velger å gå inn i regjeringen. Men den viktigste responsen når det kommer slike utspill fra FrP, må likevel være politikk, ikke retorikk; og den responsen er det vanskelig å komme med hvis man fordømmer før man lytter. For politikk må først og fremst handle om å skape anstendige resultater, ikke om å markere hvilke velgere som er mest anstendige. Det er det Høyre – og jeg – lærte av prosessen med FrP, og det er en lærdom som jeg tror kan være nyttig for KrF og for alle kristelige bevegelser som befatter seg med politikk.

Fornuftsekteskap

Gitt den historien bør altså likevel Høyres representanter utvise større forståelse for KrFs kvaler. Det kan nok hende i blant at KrF leser FrP vrangt; men om KrF ikke alltid gjenfinner nestekjærligheten i FrPs utspill, er det ikke sikkert det alltid er KrF som er å laste.

Det er mulig å forstå hvorfor et ekteskap med FrP fremstår som et i beste fall grått fornuftsekteskap for mange i KrF. Hareide fant sin sommerflørt i Arbeiderpartiet, og konkluderte med at det er bedre å gi seg utroskapen i vold.

Men i politikken er fornuftsekteskap ikke så dumt. Og skal man først skille seg, bør man i hvert fall vite med seg selv at man undersøkte hva det var mulig å få til, tok alle de tunge samtalene og så om det gikk an å få en regjeringserklæring ut av det.

Det hender nemlig at det gresset som så grønt ut, på andre siden av gjerdet, ved nærmere ettersyn viste seg bare å være rødt.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden