Snoen Blogger

Krig mot hasjkjøpere

Justisministeren truer med å ta barna fra dem som kjøper hasj på gata. Det finnes en annen vei.

Onsdag lovet stasjonssjefen ved Grønland politistasjon, Kåre Stølen å fjerne fire av fem omsetningssteder for narkotika i Oslo. Jeg tror det ikke før jeg får se det — hvis da…

Justisministeren truer med å ta barna fra dem som kjøper hasj på gata. Det finnes en annen vei.

Onsdag lovet stasjonssjefen ved Grønland politistasjon, Kåre Stølen å fjerne fire av fem omsetningssteder for narkotika i Oslo. Jeg tror det ikke før jeg får se det — hvis da ikke Stølen vil innføre en ren politistat i byen. Men det er kanskje det som er meningen. Aftenposten melder i dag at i minst ett tilfelle er en far blitt fratatt omsorgen for en 3-åring etter at ble tatt i å kjøpe hasj.
 
Det fremgår ingenting om det øvrige grunnlaget for vedtaket. Jeg håper og tror at det var mange forhold som lå til grunn, og at det å kjøpe hasj alene ikke kvalifiserer for å miste retten til å ha barn. Men man kan jo lure, for justisminister Knut Storberget sier til Aftenposten at ”jeg synes det er rimelig å sette spørsmålstegn ved omsorgsevnen hos foreldre som kjøper hasj på gaten”.
 
Dersom listen legges så lavt, er det knapt noen i Norge som burde ha lov til å ha barn. Selv vil jeg for eksempel aktivt sabotere det lovforslaget som regjeringen har varslet om å påby barn å bruke sykkelhjelm, og ikke henger jeg over skulderen til 12-åringen min når hun surfer på nettet, eller snikkikker på loggen hennes. Og Olaf Lundteigen, som vil gi småbarn øks, er vel en samfunnsfiende som burde bures inne.
 
Jeg skjønner godt at det er plagsomt for dem som bor på nedre delen av Grunerløkka å bli antastet av pushere hele tiden. Å få denne trafikken vekk fra boområdene er en god ambisjon, og vektere og politi kan sammen oppnå mye. Men jeg har ikke tro på et høyere ambisjonsnivå — det finnes et marked, og da er det bedre at dette ligger utenfor boområdene, som rundt Oslo S og nederst i Karl Johan. Å ta knekken på markedet, slik Stølen ønsker, forutsetter bruk av virkemidler som er urettferdige og urimelige.
 
Jeg har vært tilhenger av legalisering av narkotika siden jeg skrev leserebrev i lokalavisene som tenåring, men har de siste årene ikke deltatt mye i denne debatten, med unntak av en lengre artikkel hos Minerva som gjennomgår forskningen på resultatene av legalforskrivning av heroin, og støtte til dette standpunktet i min spalte i Dagsavisen.
 
Det er grenser for hvor mange tapte saker man skal engasjere seg i på samme tid. Et liberalt ståsted i dette spørsmålet plasserer deg lett utenfor ”det gode selskap” (som alle mine lesere vil vite at jeg er desperat etter å tilhøre). Dette på tross av at standpunktet er rimelig mainstream dersom man kikker litt ut over landets grenser.
 
Verdens ledende tidsskrift The Economist har for eksempel tatt til orde for legalisering i tyve år, senest i en lederartikkel 5. mars i år, som fortjener å siteres i en viss lengde.
 
In fact the war on drugs has been a disaster, creating failed states in the developing world even as addiction has flourished in the rich world. By any sensible measure, this 100-year struggle has been illiberal, murderous and pointless. That is why The Economist continues to believe that the least bad policy is to legalise drugs….
 
The failure of the drug war has led a few of its braver generals, especially from Europe and Latin America, to suggest shifting the focus from locking up people to public health and “harm reduction” (such as encouraging addicts to use clean needles). This approach would put more emphasis on public education and the treatment of addicts, and less on the harassment of peasants who grow coca and the punishment of consumers of “soft” drugs for personal use. That would be a step in the right direction. But it is unlikely to be adequately funded, and it does nothing to take organised crime out of the picture….
 
There are two main reasons for arguing that prohibition should be scrapped all the same. The first is one of liberal principle. Although some illegal drugs are extremely dangerous to some people, most are not especially harmful. (Tobacco is more addictive than virtually all of them.) Most consumers of illegal drugs, including cocaine and even heroin, take them only occasionally. They do so because they derive enjoyment from them (as they do from whisky or a Marlboro Light). It is not the state’s job to stop them from doing so.
 
What about addiction? That is partly covered by this first argument, as the harm involved is primarily visited upon the user. But addiction can also inflict misery on the families and especially the children of any addict, and involves wider social costs. That is why discouraging and treating addiction should be the priority for drug policy. Hence the second argument: legalisation offers the opportunity to deal with addiction properly.
 
Det liberale argumentet høres sjelden i Norge, mens samfunnsnytte-argumentet, som Economist ikke beskriver særlig eksplisitt ovenfor, er mer utbredt: Forbudet mot narkotika skaper større problemer enn selve bruken — ikke bare for den enkelte bruker, men også for samfunnet rundt, primært gjennom virkningen på kriminaliteten. I min artikkel om heroin anvender jeg denne innfallsvinkelen.
 
Bortsett fra i Norden er det få grønne eller røde partier i Vest-Europa som er uenig i dette, og selv Arbeiderpartiet er på glid. Disse partiene går inn for ulike former for ”harm reduction” — fra sprøyterom og legalforskrivning til avkriminalisering og regelrett legalisering. Mange liberale partier i Europa og deler av amerikansk høyreside argumenterer på samme vis, og vi finner et svakt ekko av dette i Venstre og Fremskrittspartiet, samt de minst forstokkede delene av Høyre (altså de med tilknytning til Minerva og Unge Høyre). 🙂
 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden