Fra papirutgaven

Hvordan krig skapte verden

Krig har også vært en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av mennesket og den moderne sivilisasjon, skriver Aksel Fridstrøm.

Bilde: Pixabay

Menneskets mørke sider har produsert uhorvelige lidelser, men krig har også vært en av de viktigste drivkreftene bak utviklingen av mennesket og den moderne sivilisasjon.

«Mitt fremste ønske er å se denne svøpen for menneskeheten, krig, bannlyst fra jorden», skrev den amerikanske landsfaderen George Washington til soldaten Thomas Humphrey etter avslutningen av den amerikanske uavhengighetskrigen. Den åtte år lange krigsinnsatsen mot det britiske imperiet hadde gjort et dypt inntrykk på ham. I likhet med Washington er det nok få mennesker som kan oppleve hvor grusom en krig er, uten å tenke det samme. Men til tross for dette er menneskets historie stenket i blod.

Hvorfor det er slik, har opptatt flere av verdenshistoriens største tenkere. Den sveitsiske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau forklarte krig som et biprodukt av modernitet. Ifølge Rousseau er det moderne menneske tatt ut av sin naturlige kontekst og tvunget til å kjempe om naturressurser og landområder på vegne av statene som styrer over det. En slik aktivitet ville ikke urmennesket ha gått i gang med på egen hånd. Rousseaus verker ble skrevet i kontrast til tankene til den britiske filosofen Thomas Hobbes. Ifølge Hobbes var mennesket i naturtilstanden en alles kamp mot alle, hvor et menneskeliv var ”ensomt, fattigslig, ekkelt, brutalt og kort”. Kort oppsummert anså Hobbes menneskets utgangspunkt som ondt, og det moderne samfunn som nødvendig for å tøyle menneskets ondskap. Rousseau inntok det motsatte standpunkt.

Apen

Gjennom nyere antropologiske studier kommer vi nærmere hvem av de to opplysningsfilosofene som hadde mest rett om menneskets natur. I 1960 dro den britiske forskeren Jane Goodall til Tanzania for å studere vår nærmeste biologiske slektning, sjimpansen, i sitt naturlige habitat. Til hennes forferdelse oppdaget hun at disse dyrene var langtfra fredelige. I jungelen var Goodall vitne til at sjimpansene dannet jaktlag med det formål å finne, voldta og slå i hjel andre sjimpanser. Til tross for at vold på ingen måte er noe sjeldent i dyreriket, var sjimpansenes adferd distinkt annerledes enn den volden som utøves av andre pattedyr. Sjimpansene utøvet organisert vold, der hele grupper av sjimpanser samarbeidet om å ta livet av andre. Når to grupper sjimpanser møttes i jungelen, var det ikke uvanlig at den sterkeste gruppen angrep med det mål å drepe hannene og voldta hunnene. Det er kun to pattedyr på jorden som slutter seg sammen for å utøve organisert vold på denne måten. Det første er sjimpansen. Det andre er mennesket.

Når artene konkurrerer mot hverandre i grupper, er det andre egenskaper som bringes videre fra generasjon til generasjon.

Selv om vi ikke med sikkerhet kan fastslå at begge har arvet denne adferden fra en felles stamfar, er det mer sannsynlig enn at mennesker og sjimpanser har utviklet denne særegne adferden uavhengig av hverandre.

Villmannen

Da trusselen om en ny krig mellom stormaktene skapte angst i Europa på 1930-tallet, skrev Albert Einstein brev til Sigmund Freud i håp om å få klarhet i hvorfor mennesket skaper krig. I lys av moderne antropologiske studier er det mulig vi må snu den problemstillingen på hodet. Er det i stedet krig som har skapt mennesket?

Ifølge arkeologen Steven LeBlanc er den måten mennesker førte krig på i de tidligste tider, svært lik den tilsvarende adferden man kan observere hos sjimpansen. Den eneste forskjellen av betydning er ifølge LeBlanc at menneskets praksis, med sine redskaper, var langt dødeligere. I denne praksis ligger antagelig også mye av nøkkelen til utviklingen av mennesket som art. Normalen i dyreriket er at kampen for å reprodusere sine gener er en kamp mellom individer, der den sterkeste hannen vinner frem. Urmennesket levde, og sjimpanser lever på sin side, i en verden der det er kampen mellom grupper som avgjør, og hvor kun den sterkeste gruppen bringer sine gener videre.

Myrdede bønder på plyndrede marker kan som kjent ikke betale tiende.

Denne særegenheten ved de to artene må ha hatt stor innvirkning på de to bærende elementene i Darwins evolusjonslære: seleksjon og variasjon. Når artene konkurrerer mot hverandre i grupper, er det andre egenskaper som bringes videre fra generasjon til generasjon enn når det bare er individer som konkurrerer. Selv om fysisk styrke fremdeles spiller en rolle, blir det langt viktigere for arten å utvikle intelligens for å kunne kommunisere og bygge effektive strategier. Adferden utvider også antallet mulige variasjoner i reproduksjonen, ved at de seirende hannene inkorporerer hunnene fra nedkjempede grupper i sin flokk: et forhold som øker antallet mulige genetiske mutasjoner og gir en raskere evolusjonsprosess.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Krigen

Gjennom konkurransen mellom ulike samfunn har mennesket, i tillegg til å etterstrebe bedre kommunikasjon, strategier og redskaper, måttet bygge en tredje kapasitet: størrelse. I boken The Origins of Political Order argumenterer den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama for at mennesket må ha startet et våpenkappløp mot seg selv, der en drivende faktor er hvem som kan skape større og mer komplekse samfunnsstrukturer. For å komme seirende ut av dette kappløpet har mennesket vært nødt til å overkomme en så betydelig utfordring at vi til den dag i dag fremdeles finner mange kulturer som ikke kan sies å ha lykkes tilstrekkelig.

Større samfunnsstrukturer fordrer nemlig utvikling av en felles identitet og gjensidig lojalitet for å være stabile. For det menneskelige sinn er få spørsmål av større betydning enn hvem du er, og hvem du identifiserer deg med. Av den grunn er det også krevende å få mennesker til å oppgi en identitet basert på nære relasjoner til fordel for en ny og bredere identitet i et storsamfunn.

Enten vi liker det eller ikke, er også vår trygge og moderne samfunnsorden langt på vei et produkt av forholdene John Lennon fordømmer.

Gjennom historien har dette likevel skjedd gjennom bruk av både gulrot og av pisk. Gulrot i form av en høyere identitet, som for eksempel religioner, med tradisjoner og ritualer du kan delta i uavhengig av blodsbånd. Pisk i form av krigføring, der sterkere samfunn har overtatt territoriene til svakere grupper, og inkorporert dem i sine tradisjoner gjennom organisert voldsbruk. Til tross for at det selvsagt finnes flere historiske avvik fra dette, må historien forstås som gjentagende forsøk med prøving og feiling, hvorpå den langsiktige trenden har favorisert de samfunn som har mestret krigføring i kombinasjon med en høyere fellesskapsidentitet.

Orden

Større og mer befolkningsrike samfunn har også lagt grunnlaget for tidlig sivilisasjon. Økonomisk utvikling er i hovedsak et resultat av økt arbeidsdeling og teknologisk fremgang. Store samfunn har et åpenbart fortrinn innenfor begge deler. Gjennom større områder oppnår man mer handel, høyere arbeidsdeling og mer spesialisert arbeidskraft. Dette kan samfunnet nyttiggjøre til teknologisk utvikling, men for å låse opp det fulle potensialet i disse mulighetene har tidlige sivilisasjoner vært nødt til å tøyle menneskets voldelige natur.

I boken War, what is it good for? fremlegger den britiske historikeren Ian Morris flere argumenter for at krig, over tid, har gjort oss fredeligere. Dette paradokset forklarer Morris med at alt fra tidlige herskere til moderne demokratier har en sterk egeninteresse av å opprettholde lov og orden. Morris viser til at styrende samfunnslag, uavhengig av om de er eneveldige monarker eller politikere i Helse- og sosialkomiteen, lever av å samle inn og fordele overskuddet i samfunnet de styrer over. Og i motsetning til nomadiske former for plyndring, hvor man stjeler og så forsvinner, driver statsledere en gjentagende forretning hvor man er nødt til å forsyne seg fra den samme befolkningen på nytt og på nytt. Av den grunn har det helt fra de tidligste tider vært rasjonelt for herskerne å redusere voldsbruken i samfunnet til et minimum. Myrdede bønder på plyndrede marker kan som kjent ikke betale tiende. For å forhindre slike utfall har man opprettet en ordensmakt til å holde inntrengere ute, forhindre at interne konflikter får en voldelig løsning, og til – hendig nok – å kunne kreve inn skatter og avgifter til eget forbruk. Lov og orden, ifølge Morris, stammer ikke fra ideen om at vi alle får det bedre om vi er gode mot hverandre, men er et resultat av århundrer med allmektige herskeres forsøk på å maksimere profitt.

I likhet med alt annet vi mennesker kan foreta oss, har også krigføring avtagende grensenytte.

I sin mest kjente utgivelse som soloartist ber John Lennon lytterne om å se for seg en verden uten nasjonalstater, religioner og eiendeler, der mennesker ikke lenger har noe å dø eller drepe for. Det er selvsagt en fin tanke, men enten vi liker det eller ikke, er også vår trygge og moderne samfunnsorden langt på vei et produkt av forholdene John Lennon fordømmer. Idealister som drømmer om å skape større og fredeligere samfunn, har til gode å fremvise historiske eksempler der det er blitt til uten å ha blitt foranlediget av organisert voldsbruk. Selv om krig er den verst tenkelige måte å gå frem på for å skape rikere og fredeligere samfunn, er det mye som tyder på at det også er den eneste måten.

Leviatan

Lesere av de ovenstående avsnittene vil kanskje sitte igjen med et inntrykk av at skribenten anser krig som et uunngåelig og delvis positivt fenomen. Avslutningsvis vil jeg gjerne nyansere det inntrykket. I likhet med alt annet vi mennesker kan foreta oss, har også krigføring avtagende grensenytte. Vi som er heldig nok til å leve i dag, lever i den fredeligste perioden i historien. Vår verdensorden er preget av stigende velstand fremdrevet av handel og åpenhet på tvers av kulturer og landegrenser. Det er vanskelig å se for seg hvordan en fremtidig krig mellom stormakter skulle være i stand til å frembringe en mer sammenkoblet verden enn den vil allerede har oppnådd.

Samtidig har teknologien nå brakt mennesket til det punkt der vi er i stand til å utslette oss selv. Kjernevåpen kan betraktes som den kanskje mest skjebnesvangre oppfinnelsen i historien, uavhengig av om disse våpen noen gang blir benyttet på nytt. Formidlet gjennom utsagnene til to av atomalderens mest fremragende forskere, finnes det nå to veier videre for menneskeheten. Albert Einstein uttrykte den dystreste av dem da han skrev “Jeg vet ikke med hvilke våpen den tredje verdenskrig vil bli utkjempet, men den fjerde vil bli utkjempet med kjepper og steiner”. En langt lysere fremtid ble beskrevet av atombombens far, Julius Robert Oppenheimer, som uttalte at “Atombomben har gjort fremtidig krig uutholdelig. Den har ført oss opp de siste skrittene til fjellpasset; og hinsides der det er et annet land.” Om fremtiden bringer oss ned i Einsteins avgrunn eller til toppen av Oppenheimers fjellpass, kan vi ikke vite noe sikkert om. Likevel er det grunn til forsiktig optimisme. Moderne historie viser at utviklingen av kjernevåpen frem til nå har fremtvunget en mer ansvarlig oppførsel mellom atommaktene. De mest nærliggende eksemplene å vise til er den kalde krigen, som aldri ble varm, og forholdet mellom India og Pakistan. Fra 1947 til 1971 utkjempet en de to landene en konvensjonell krig i tiåret, men har etter å ha utviklet atomstridshoder på 70-tallet, valgt å ta det en god del roligere.

I sin beskrivelse av menneskets reise fra naturtilstanden til ordnede samfunn argumenterer Thomas Hobbes for at naturtilstandens anarki kun kan brytes gjennom overveldende maktbruk. I sin bok (med samme navn) låner han navnet til det bibelske sjøuhyret Leviatan for å beskrive den ordensmakt som er sterk nok til å avbryte alles kamp mot alle. Da Hobbes utga sin bok i 1651 herjet den engelske borgerkrigen i Hobbes hjemland. Hobbes mente nok med sin Leviatan den kraft som var sterk nok til å få slutt på denne elendigheten. I moderne tid kan vi kanskje betrakte atombomben som en ny Leviatan, et uhyre så skrekkelig at Vårherre ikke vil vekke det før jordens undergang.

For som Herren sier til Job: «Legger du hånd på ham, får du en kamp du vil huske og ikke vil ha igjen. Da blir håpet ditt til skamme. Du blir slått ned straks du ser ham.»

Ingen er så uvøren at han vekker Leviatan.

Essayet er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 4/2017 der temaet er krig. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden