Politikk

Krigen er tapt

DEBATT: Narkotikaforbruket har en massiv mengde død, korrupsjon og elendighet på samvittigheten. Det har også narkotikaforbudet. I år kan Nixons ”krig mot narkotika” feire sin førtiende bursdag. La oss håpe den ikke når sin femtiende.

DEBATT: Narkotikaforbruket har en massiv mengde død, korrupsjon og elendighet på samvittigheten. Det har også narkotikaforbudet. I år kan Nixons ”krig mot narkotika” feire sin førtiende bursdag. La oss håpe den ikke når sin femtiende.

Dette er tredje innlegg i Minervas serie om narkotikapolitikken. Les også Joar Rasmussen: Legalize it, og Torbjørn Røe Isaksens kommentar til Rasmussen.

Forbudet mot narkotika har feilet. Krigen mot narkotika har feilet. Målsetningene er på ingen måte nådd. Snarere har de blitt stadig fjernere. De negative konsekvensene, direkte og indirekte, er enorme. For å bøte på stadige problemer ser man i en rekke land en bevegelse mot mer skadereduserende tiltak og svekking av den repressive kontrollen. Politikken drives fra skanse til skanse for å korrigere for de verste utslagene. Utviklingen er positiv, men problemene vil vedvare så lenge forbudet beholdes. Vi trenger å drøfte mulighetene for en ny enhetlig narkotikapolitikk.

Legalisering av narkotika er ingen vidunderkur på problemet narkotika, men kan — om vi finner realistiske modeller, og tør forske mer på dets potensiale — gi oss en mulighet til bedre å leve med narkotikabruk. Målet må være å begrense skadene narkotika påfører de enkelte brukere, deres omgivelser og samfunnet for øvrig. Det er noe forbudet ikke har klart.

Forbudets konsekvenser
Minerva-redaktør Torbjørn Røe Isaksen skriver : “Det er ikke gitt at legalisering løser noen av problemene knyttet til bruk av narkotika.” Jeg tror han tar feil, for mange av problemene er uløselig knyttet til nettopp forbudet, og enten skyldes eller forsterkes av det.

Forbudet fungerer kriminogenisk: det skaper kriminalitet. En enorm skyggeøkonomi finansierer organiserte kriminelle i vesten, så vel som terrorisme og militante grupper i hhv. Asia og Latin Amerika. Vinningskriminaliteten (og prostitusjonen) blant narkotikabrukere drives opp av forbudet. Forbudet overbelaster justisbudsjetter over hele verden. Kampen mot distribusjon og konsumpsjon av narkotika utenfor loven koster milliarder på milliarder årlig. I tillegg kommer all relaterte drap, voldssaker og øvrige lovbrudd. De er ikke få.

Forbudet fungerer kriminogenisk: det skaper kriminalitet.

Elendig helse hos misbrukerpopulasjonen er påvirket av et forbud som driver dem vekk fra behandlingsapparatet, og legger grunnlaget for smitteoverføring av HIV og hepatitt.

Myndighetene fraskriver seg under forbudet all mulighet til å kontrollere salg, markedsføring og kvaliteten på stoff. Under forbudet er det ingen etiske grenser for hvem som skal selges til, eller hvilke tilleggsprodukter som skal tilbys. Profittmarginer gir insentiver til å trikse med stoffets kvalitet. Renheten varierer, og brukerne påføres økt risiko. Et økende antall rekreasjonsbrukere av milde stoffer viser at forbudet tas hensyn til av stadig færre, som juridisk sett er definert som kriminelle mange steder. Rekreasjonsbruk oppfattes som et langt større problem for staten enn personene det faktisk gjelder.

I et globalt perspektiv er forbudet en katastrofe. Tidligere i år sikret konsekvensene av ”krigen mot narkotika” at Mexico ble en av tre stater i Foreign Policy sitt spesialnummer om potensielle “failed states”. Presidenter fra tre latin-amerikanske land ledet nylig arbeidet med en rapport der de gir forbudet skylden for vold, korrupsjon og å undergrave demokrati i verdensdelen. (Se The Economist, 25.6.09). I økende grad fraktes nå kokain til Vest-Europa via Vest-Afrika, med økt korrupsjon som konsekvens. Forbudet rammer fattige bønder som dyrker avlingene langt hardere enn distributørene. I et paper fra Verdensbanken, ”The Development Impact of the Illegality of the Drug Trade”, beskrives hvordan forbudet har begrenset effekt på tilbud og priser på narkotika, men svært store negative sideeffekter. Det konkluderes: ”These consequences are so pernicious that they call for a fundamental review of drug policy around the world.”

Forbudet har feilet totalt i å nå sine egne målsetninger. FNs Generalforsamling I 1998 var ambisiøse nok til å forplikte seg til eliminere eller signifikant redusere produksjonen av opium, cannabis og kokain innen 2008. Status i 2009 gir dem ikke mye å skryte av. Nå skryter de heller av en stabilisering i markedet på 200 millioner brukere globalt.

Nancy Reagan, uttalte i 1988: ”…there’s a trail of death and destruction that leads directly to his door. […] …if you’re a casual drug user you’re an accomplice to murder”. Anklagene går ikke bare én vei. De som bevisst nekter å diskutere alternativer til det systemet som Reagans frue beskriver konsekvensene av, har og et ansvar for den uendelige elendigheten narkotikaforbudet leder til for så altfor mange mennesker.

Bildet av legaliseringstilhengerne er kanskje en stereotyp 70-tallsromantiserende hippie med cannabisbehov. Hva de mange tusen som har dødd som en følge av krigen mot narkotika verden over mener om saken, har de ikke anledning til å fortelle. De er krigens ofre, og de blir stadig flere. Deres interesser bør også telle.

Visjonen om det narkotikafrie samfunn
Ideen om at vi kan skape et samfunn fritt for narkotika har ligget som en målsetning i utformingen av narkotikapolitikken. En slik naiv idealisme er dømt til å lede til grove utilsiktede konsekvenser. Dette er en form for utopisme konservative bør steile av. Diskrepansen mellom politikernes målsetninger og menneskets vaner og planer er nær total.

Norge er i likhet med de fleste andre land bundet av internasjonale konvensjoner via FN, som påbyr å kriminalisere narkotiske stoffer og strebe etter den aldeles absurde målsetningen om en ”narkotikafri verden”. Formuleringen ”et narkotikafritt samfunn” har vært sentral både i norske stortingsmeldinger og forståelsen av målet med narkotikapolitikken. Tidligere var ”epidemien” den valgte metafor for hvordan bruk blant én spredde seg til flere.

Dette er en form for utopisme konservative bør steile av.

For beslutningstakere har den tilsynelatende logiske implikasjonen av denne målsetningen vært streng kontrollpolitikk, koplet med en behandlingsoptimisme med tro på rusfrihet og vekt på behovet for å sende entydige signaler. At utviklingen og ambisjonene sprikte stadig mer ledet ikke til noen virkelig reorientering i synet på kontrollregimets legitimitet, utover økt medikalisering og bruk av skadereduserende tiltak på 90-tallet. Dette kan representere et paradigmeskifte innen én strøm av politikken, men kontrollregimet i forhold til distribusjon stod urørt.

I 2003 kom NOUen ”Forskning på rusmiddelfeltet”. Der erkjennes det tydelig at vi har ”beskjeden forskningsbasert kunnskap om effekten av de repressive tiltakene. Dette er ikke noe avgjørende argument mot disse tiltakene. Men det bør ha konsekvenser for måten det argumenteres rundt tiltakene på.”

Skaden reduseres
Forbudets begrensninger og negative konsekvenser leder nå til at stadig flere steder blir kontrollen roet ned. Dekriminalisering, særlig av cannabis, brer om seg. Ideene får også folkelig støtte, selv i krigen mot narkotikas hjemland, USA, der 52 pst. nylig støttet legalisering i en undersøkelse. 13 delstater har tillat medisinsk marihuana (per mars 2009). Portugal og Mexico er eksempler på land som i vidt forskjellige situasjoner har dekriminalisert besittelse av all narkotika i små doser. Økt prevalens av sprøyterom, dekriminalisering av brukerdoser, mindre strafferettslig kontroll med mer er en klar trend i deler av Europa, Nord-Amerika og Latin-Amerika.

Skadereduserende tiltak har de senere tiår supplert den repressive narkotikapolitikken i de fleste vestlige land. Skadereduksjon handler, som navnet indikerer, om å redusere de skadelige effektene av narkotikabruk på den enkelte bruker. I Norge var innføringen av sprøyteutdeling og senere metadon utløst av stadig forverrede livsvilkår for narkotikabrukere, økende overdosedødsfall og, kanskje viktigst, HIV-epidemien.

Skaderedusering er beskrevet som en tredje vei mellom legalisering og represjon, men er vel så mye en samlebetegnelse på tiltak. Mange kan gjennomføres uten å utfordre kontrollideologien i en stat. Snarere er det mulig å tolke det som politisk ettergivenhet overfor de verste konsekvensene av kontrollpolitikken de støtter opp om. Innføringen av skadereduserende tiltak, særlig substitusjonsbehandling, skjedde motvillig i Norge, som de fleste andre steder. Det ble ansett som å la narkotikaen seire. Sannheten var selvsagt at den allerede hadde vunnet.

Som narkotikapolitisk ideologi vil ikke skadereduksjon ha noe å si for flere av de alvorlige utfordringene fra forbudet. Og, i praksis representerer det ofte små ettergivende skritt overfor narkotikaforbudets verste konsekvenser innenfor et forbudsregime. Snarere enn å vise vei, tenke nytt og debattere hvilken helhetlig narkotikapolitikk vi bør legge opp til, utvannes et forfeilet system.

Ingen rask løsning
Mange, selv lederen for FNs narkotikakontor, Antonio Maria Costa, har kalt de som er positive til legalisering for ”pro-narkotika”. Det bringer lite godt til debatten å polarisere den slik.

Narkotika er ille. La det ikke være tvil om den posisjonen. Legalisering er ikke noen optimal situasjon, men kan være den beste gitt den verden vi nå er plassert i. Argumentene for hvorfor heroin og kokain bør være forbudt er gode. Veldig gode. Problemet vi må konfrontere oss selv med hver dag er likevel: Forbudet fungerer ikke godt nok.

Om legalisering skal vise seg å være uønskelig og mangle realistiske modeller for å få det til, kan skadereduksjonsideologien være det beste vi har. Men, det vil i så fall måtte operere parallelt med en aktiv kamp mot det illegale markedet. Det vil ikke endre på mange av de alvorlige konsekvensene av krigen mot narkotika. Og, narkotikabrukere settes i en spagat der de både klassifiseres som pleietrengende pasienter og faretruende kriminelle. Paradoksene i en slik politikk vil være mange. Det er ikke alene et argument i mot en slik løsning, for man kan tross alt leve med politiske selvmotsigelser.

Nytenkning trengs
Bildet av Hamsterdam i sesong 3 av TV-serien The Wire fikk flere til å åpne øynene for positive effekter av en form for legalisering i praksis. De færreste som stemples som legaliseringstilhengere vil hevde å være for legalisering. Til det vet vi for lite. Å si ”positivt innstilt” dekker nok. Om vi får flere modeller for hvordan det kan organiseres, hvilke stoffer det skal omfatte etc., og en bredere debatt som også omfatter politikere, vil vi ha kommet langt.

Under et legaliseringsregime vil man kunne tilby mer effektiv og entydig behandling, der man i større grad er konsekvente i de allerede uttalte ambisjonene om å sette narkotikabruk i et folkehelseperspektiv. Dessuten vil man kunne tilby et tryggere produkt, strengere kontroll med distribusjonen og få produksjonen innunder lovlige og forutsigbare rammer.

Kriminaliteten knyttet til rusmisbruk og fattigdom vil ikke utraderes.

Påstander om økt bruk er relevante, men ikke alltid like overbevisende. For cannabis er det heller ikke nødvendigvis så negativt.

Legaliseringen vil unektelig ha negative konsekvenser. Vi vil få en stat som har som offisiell politikk å akseptere at folk begynner med tunge narkotiske stoffer. Samtidig vil trusselen om et svart marked fortsatt være der — om enn i et radikalt mindre omfang enn i dag. Kriminaliteten knyttet til rusmisbruk og fattigdom vil ikke utraderes.

Forbudet har en uklar begrunnelse for å opprettholdes, det er lite forskning på effektene av det — og enda mindre på alternative modeller. Vi trenger mer kunnskap, mer systemdebatt og vi kan bare krysse fingrene for at flere vil vise seg å endre posisjoner i debatten.

Forbudet har mislyktes
Willy Pedersen har tatt et modig valg ved å slenge seg ut i debatten med en for ham ny, og langt mindre populær, posisjon å forsvare. All ære til ham. Nå etterlyser han en ny Stortingsmelding (Dagbladet 9.11.09). Jeg deler det ønsket, men utfallet av debatten jeg etterlyser og konklusjonen jeg heller mot er neppe moden allerede da. Det er lenger frem i tid, men jeg tror det blir et tidsspørsmål. Litt optimisme kan man tillate seg.

I den grad forbudet begrunnes normativt ut i fra en forståelse av at staten aldri kan akseptere at individer går til grunne som følge av narkotikabruk, så er det bare å ta en tur på Karl Johan og spørre oss selv hva vi driver med i dag. Ethvert anekdotisk bevis for narkotikaens farer, som skal underbygge en anti-legaliseringsposisjon, er hentet fra en virkelighet der narkotika faktisk er forbudt.

Vi må fortsette kjempe for å hindre rekruttering, bedre velferden for brukerne og begrense de negative sideeffektene av den globale narkotikaindustrien. I samtlige av disse tre hensyn har forbudet sviktet fullstendig.

Det er ikke sikkert vi har et bedre alternativ, men å ikke lete bør ikke lenger være et alternativ.

  • Fredrik Gierløff (f. 1984) er mastergradsstudent ved Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur, UiO. Han er medlem av Minervas redaksjonsråd.

Ingressfoto: Flickr-bruker a hundred visions and revisions. Publisert under Creative  Commons Attribution  2.0.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden