Kommentar

Krigen om Høyesterett

Foto fra Det hvite hus' nettside.

Trump har pekt ut en svært konservativ høyesterettsdommer. Demokratene planlegger å blokkere ham, og da kan republikanerne endre reglene.

I natt ble det klart at president Trump pekte på Neil Gorsuch som neste høyesterettsdommer. Det skaper begeistring blant konservative, også i Trump-skeptiske deler, som National Review. For mange konservative som ellers var skeptiske til å stemme på Trump, var det et viktig argument at han lovet å utnevne nettopp slike dommere som Gorsuch. Etter en røff start, der Trump har provosert mange, kan han nå samle i hvert fall sitt eget parti rundt denne utnevnelsen.

Det er liten uenighet om at Gorsuch er kvalifisert. Han er i dag dommer i appellretten (10. circuit), og ble der godkjent uten motstand fra demokratene. Striden står nå om hans politiske og juridiske standpunkter. (Demokraten Neal K. Katyal skriver i New York Times til støtte for ham.)

Gorsuch regnes som originalist, det vil si en som tolker Grunnloven slik USA grunnlovsfedre ville gjort det. Dette i motsetning til å legge mer vekt på at samfunnet har utviklet seg – de som tar den innfallsvinkelen kaller gjerne Grunnloven ”et levende dokument”.

Judical restraint innebærer at Høyesterett er forsiktig med å utfordre beslutninger fra lovgivende myndigheter. Ilya Somin skriver i Washington Post at Gorsuch tidligere har tatt til orde for dette. Det peker i så fall mot at han kan vise seg å være mindre konservativ enn forventet.

Intet klart abortsyn

Når Høyesterett diskuteres, kommer alltid abort i fokus. Demokratiske presidenter har etterhvert kommet nær til å anvende en ren lakmus-test – ingen dommer som vil endre den grunnleggende retten til fri abort, slik den er fastsatt i Roe vs Wade, kommer i betraktning. Hillary Clinton var klar på dette i valgkampen. Republikanske presidenter har ikke vært like strikte på dette, men Trump fremsto som Clintons motstykke.

Vippestemmen Anthony Kennedy, utnevnt av Reagan, er for eksempel ikke tilhenger av å sette Row vs Wade til side. Høyesterettsjustitiarius John Roberts, utnevnt av George W. Bush, antas å legge så sterk vekt på presedens – abortloven har virket i mer enn 40 år, at han ikke vil endre den. Bare Alito og Thomas antas å ville stemme for å fjerne den grunnleggende retten til fri abort (i så fall går spørsmålet tilbake til delstatene). Når det er sagt er det stadig strid om hva denne retten innebærer, særlig når det gjelder finansiering og praktisk tilgang.

Det er sjelden at aktuelle kandidater har uttrykt glassklare standpunkter i dette spørsmålet. Det gjelder også Gorsuch, selv om han generelt anses som såkalt pro-life. Det innebærer imidlertid ingen garanti for at han vil endre Roe vs Wade. Kennedy støtter denne dommen, selv om han er pro-life. Derfor kommer spekulasjonene, basert på hva dommerne mener om andre ting. Gorsuch ga for eksempel butikk-kjeden Hobby Lobby medhold i at den ikke kunne tvinges til å tilby sine ansatte en helseforsikring som omfatter prevensjonsmidler som en del av Obamacare. For ham var det et spørsmål om religionsfrihet. For mange demokrater, som California-senator Dianne Feinstein, utlegges dette som at han ville ”nekte kvinner prevensjon”.

Gorsuch har også skrevet en bok der han argumenterer mot aktiv dødshjelp, og der ordlagt seg slik at han tolkes som abort-motstander.

Filibuster utfordres

Det har vært dårlig stemning i Senatet i de senere år, og viljen til å samarbeide over partigrensene har vært kraftig redusert. Det førte i 2013 til at daværende senatsleder Harry Reid presset gjennom en endring av filibuster-reglene. Disse innebærer at et lovforslag eller en utnevnelse som skal godkjennes av Senatet kan stoppes med 41 av 100 senatorer. Ved filibuster kommer forslaget ikke til realitetsavstemning. Men etter 2013 gjelder denne regelen bare for høyesterettsdommere. Derfor går alle Trumps utnevnelser til sin regjering trolig igjennom, selv om demokratene har 48 senatorer.

Men etter at den svært konservative dommeren Antonin Scalia døde brått i februar i fjor, økte motsetningene rundt Høyesterett ytterligere. Republikanerne ville ikke godkjenne noen dommer før de selv fikk anledning til å ha sin egen mann i Det hvite hus. Det hjalp ikke at president Obama foreslo Merrick Garland, en velkvalifisert og sentrumsorientert dommer.

Nå er demokratene ute etter hevn. På mandag sa flere demokrater at de ville ty til filibuster uansett hvem Trump foreslo. Det var en provokasjon, og ville i sin logiske konsekvens bety at Scalias plass ble stående tom svært lenge. For republikanerne ville svare med samme mynt dersom demokratene fikk presidenten. Dersom begge partier kjørte filibuster-taktikken konsekvent, ville den eneste måten man kunne fylle opp Høyesterett være at et parti fikk 60 senatorer.

Det hadde vært bedre å vente til man så Trumps kort. Ved siden av Gorsuch var Thomas Hardiman favoritt, og han var en mann som ligger mer mot sentrum. Filibuster mot ham ville vært urimelig – bortsett fra at republikanerne altså blokkerte Garland på en urimelig måte. De to sakene er riktignok ikke helt sammenlignbare, siden Garland-utnevnelsen kom på tampen av en presidentperiode, og denne helt i starten.

Mot Gorsuch er filibuster, uten denne forhistorien, mer forståelig, selv om han på mange måter tar Scalias plass (Olivier Roeder hos 538 plasserer ham litt til høyre for Scalia, for hva slike inndelinger måtte være verdt). Derfor forrykkes ikke balansen i Høyesterett, som forblir 4-4, med Anthony Kennedy på vippen i mange saker – og i de fleste av dem havner han på de konservatives side. (Balansen er mer komplisert enn dette, fordi konfliktene ikke går etter rene høyre-venstre-linjer.)

Nuclear option

En demokratisk filibuster vil trolig utløse den såkalte ”nuclear option” – altså full krig, ved at republikanerne ved sitt knappe flertall fjerner filibuster-ordningen også for disse siste utnevnelsene. Trump har gått inn for dette, men senatsleder Mitch McDonnell har i praksis bedt Trump holde seg unna, og regnes som skeptisk til dette. Ted Cruz derimot, truer med ”atomkrig”. Politico har snakket med mange republikanske senatorer, og de er tilbakeholdne med å ville gjøre dette, men vil gjerne beholde trusselen som et ris bak speilet, for å få demokratene til å samarbeide om Gorsuch.

Å endre filibusterregelen vil ikke bare skade Senatets arbeid, men det ville føre til en ytterligere politisering av Høyesterett. Ved at flertallspartiet ikke trenger ta hensyn til mindretallet, vil vi få flere utnevnelser som ligger ute på fløyene. Vel og merke dersom presidenten har flertall i Senatet. Hvis ikke, må han utnevne en dommer i sentrum.

Vrangviljen i Senatet er av temmelig ny dato. Tidligere var det vanlig å godkjenne dommerne dersom de var faglig kvalifisert, ikke teste ut hvor de sto i aktuelle saker. Scalia ble for eksempel enstemmig godkjent i 1986. Begge Obamas dommere fikk stemmer fra republikansk side og ble godkjent med 68 og 63 stemmer.

Blir trolig godkjent

Kan Gorsuch finne åtte stemmer fra demokratene? Det er langt fra utenkelig. Mange mer moderate demokrater er innvalgt fra republikanske stater, og flere av dem står til valg neste år. Et mulig utfall er at minst åtte demokrater lar være å støtte filibuster, altså stemmer for at debatten avsluttes. Så kan noen – eller alle, stemme imot Gorsuch. På den måten markerer de motstand, men uten å sette hele filibusterordningen i fare.

Vi må helt tilbake til 1968 for å finne et tilfelle der en høyesterettsdommer ikke ble godkjent når presidentens parti har flertall i Senatet. Men vi lever i uvanlige tider.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden