Kultur

Krigsrop fra Storhaug

At islam og islamisme er det samme og at det er ekstremistene som står for rett tolkning av islam forblir en udokumentert påstand.

At islam og islamisme er det samme og at det er ekstremistene som står for rett tolkning av islam forblir en udokumentert påstand.

Islam – den 11. Landeplage
Hege Storhaug
Kolofon forlag, 2015

Hege Storhaugs bestselger  er et sterkt og personlig oppgjør med islam. På sitt beste er boken engasjerende. Sterkest inntrykk gjør det når forfatteren forteller om sine egne møter med det pakistanske samfunnet og intellektuelle som ble hennes venner da hun besøkte regionen som ung frilansjournalist i 1993. Hun beholder kontakten med sine venner i Islamabad og de dukker opp igjen flere ganger i boken. Ofte kunne leseren ønske seg flere detaljer og større innblikk i dette persongalleriet som åpenbart har spilt en viktig rolle for forfatteren og hennes syn på islam. Det bidrar likeel til å gi boken en menneskelighet og varme.

storhaug
Det er også interessant å følge Storhaugs utvikling, fra en naiv frilansjournalist til en ramsalt islamkritiker som er overbevist om at vi i Europa er i krig med islam. Hennes historie om hvordan hun blir mer og mer islamkritisk bidrar til å gi fortellingen en klarere sammenheng.

Stort gap
Men problemet med Storhaugs bok er at hun gaper over et stort felt, i jakten på en slags endelig fasit om islam som religion. Generelt sveiper Storhaug over en rekke temaer, slik at leseren knapt får pustepause. Blikket veksler fra Frankrike til Sverige, så er vi en snartur innom Oslo, før vi er tilbake i Islamabad og plutselig befinner vi oss i Jemen.
Tematisk går det like raskt. Innledningsvis nevner Storhaug erobringen av Gibraltar og Konstantinopel som den ”første og andre jihad” i Europa.
«Nå er vi inne i den tredje jihaden mot Europa. Denne gangen kommer jihaden i første hånd fra borgere og bevegelser på innsiden av våre grenser i form av ideologisk kamp mot frihetsverdiene våre. I det aller siste året har den nye jihaden fått en voldsom tilleggskraft: opprettelsen av Den islamske staten i Syria og Irak med de nære båndene til borgere i Norge og Europa, kombinert med en folkevandring fra Midtøsten, Afrika og Asia vi aldri har sett maken til. », skriver Storhaug.

Ingen tilbakevei
Forfatteren går raskt videre uten å belegge påstanden om at muslimske innvandrere har kommet til Europa for å kjempe en ideologisk kamp mot våre frihetsverdier.
Storhaug mener Frankrike har nådd et punkt hvor det ikke er noen tilbakevei. ”Radikal generasjon blir republikkens bane”, skriver hun. Men bortsett fra et deprimerende samtidsbilde fra forstedene i Marseilles, som fremstår som troverdig og autentisk, er det vanskelig å finne noen forklaring på hvordan eller hvorfor denne elendigheten skal bre seg over hele Frankrike. Eller hva narkotikasalg og massevoldtekter har med islam å gjøre.
Alt dette gjør at hvert kapittel tidvis virker som en lang kronikk, mer enn en sammenhengende fortelling. Når det er sagt har Storhaug gjort et stort arbeid i å hente frem hendelser og uttalelser, både fra muslimer, politikere og myndighetspersoner, som viser hvordan det norske og europeiske samfunnet har vært naive i møtet med radikal islam.

Storhaug er flere ganger generaliserende. For eksempel skriver hun om hvordan hun har observert salafister for eksempel i moskeen i Arendal der hun har hytte og i alle større moskeer i Oslo. Det Storhaug muligens ser bort fra er at mange troende muslimer gjerne kler seg i tradisjonelle klær når de går til fredagsbønn, uten at det gjør dem til salafister eller for den saks skyld spesielt bokstavtro muslimer. Akkurat som at det ikke er helt uvanlig at kvinner tar på seg hijab når de skal i moskeen. Salafisme, en bokstavtro retning i islam er selvsagt et problem det ikke er noe poeng å bagatellisere. Men det er heller ikke noen grunn til å overdrive eller blåse opp omfanget.
Slike omtrentligheter er likevel ikke så dominerende at det skygger for hovedbudskapet. Storhaug nevner innledningsvis at hun ikke vil skille mellom islam og islamisme. Herfra er tonen satt. Det er ikke mulig å skille mellom islamisme og islam, er Storhaugs hovedargument. Enten det dreier seg om Islamsk Stat, arrangerte ekteskap i Norge eller kontroversielle predikanter på besøk hos Oslo-moskeer. De muslimene som ikke praktiserer islam som en lovreligion er ikke egentlig skikkelige muslimer, hevder forfatteren.

Storhaug trekker frem sterkt kvinneundertrykkende Korantekster og fortellinger fra profeten Mohammads liv som gjør det lett å forstå at det er vanskelig for konservative muslimer å omfavne vestlig likestilling.

Hun viser tette ideologiske forbindelseslinjer mellom ekstreme islamister og såkalt moderate muslimske grupper og dokumenterer at de ofte bare er uenige om strategi og virkemidler.

Ikke minst trekker hun frem dokumentasjon som viser at et avskyelig jødehat er høyst levende blant muslimer vokst opp i Norge.

Problemet er at Storhaug aldri klarer å knytte trådene sammen. Hun gjør det også lett for seg, ved å trekke frem utsagn fra ulike muslimer med islamistisk bakgrunn, som et bevis for at ekstremistenes versjon av islam er den eneste riktige. Hennes pakistanske venner som argumenterer for en feministisk lesning av Koranen avviser hun, tilsynelatende bedrevitende.

Noen ganger er det også vanskelig å henge med på Storhaugs tankesprang, som når hun hopper fra muslimer som tror på djinner og svart magi til etnisk rensing av hinduister under den islamske erobringen av Afghanistan.

Hun kritiserer også loviske trekk ved islam og hvordan religionen strengt regulerer hverdagslivet til de troende. Men det er vanskelig å få tak på hvordan islam her skiller seg fra andre loviske religioner eller hva det har å gjøre med hypotesen om at det er islamistene som står for den egentlige og sanne forståelsen av hva islam er.

Og hun bruker et sitat fra en av Norges mest profilerte radikale islamister, Mohyeldeen Mohammad, som et slags sannhetsvitne. ”Det dere i HRS sier om islam er riktig. Dere er ærlige, i motsetning til alle de andre.”, sa Mohammad i en samtale med forfatteren.

Det virker som Storhaug bruker samme metode som Mohammad og andre radikale islamister har gjort før henne. Hun leter med lys og lupe etter tekstutdrag, eksempler og ser bort fra det som ikke passer inn.

Grovkornet islamdebatt
For en leser med lite forhåndskunnskap er det likevel lett å la seg skremme av de mange og detaljerte opplysningene om den sørgelige tilstanden i store deler av den muslimske verden, så vel som den sterke innflytelsen islamistisk ideologi har på dagliglivet også for muslimer i Europa. 

Dette er relativt typisk for den norske islamdebatten, som preges av to leire. Den ene leiren er der Storhaug befinner seg, med en total avvisning av alt som har med islam å gjøre, mens den andre siden, som dominerer pressen, mediene og kultureliten, snarere velger å skjønnmale og legge lokk på reelle problemer.

For selvsagt er det trekk ved islam som er problematiske, noe Storhaugs bok dokumenterer i rikt monn. Islam har hele tiden, fra religionen ble åpenbart på 600-tallet i stammesamfunnene på den arabiske halvøya hatt sterkt autoritære trekk. I motsetning til andre religioner var islam hele tiden en statsreligion og tradisjonell fiqh, islamsk rettslære, bærer preg av dette. Motkrefter som har gått i en mer åndelig og spirituell retning har i lange perioder vært i minoritet. Men det betyr ikke at andre tolkninger av islam enn den konservative og bokstavtro muslimer fremmer er gale.

Og at islam og islamisme er det samme og at det er ekstremistene som står for rett tolkning av islam forblir en udokumentert påstand.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden